Bagasjesjekk

Egil Svartdahl snakker om å rydde i bagasjen før reisen kan fortsette i ukas siste morgenandakt.

Bagasje
Foto: Colourbox

Hvert år er en ny etappe på vår livsreise og årsskiftet er et naturlig tidspunkt for å gå igjennom vår livsbagasje. Hva velger jeg å ta med meg videre på reisen inn i året som kommer, og hva vil jeg legge igjen etter året som gikk. Det er tid for ”bagasjesjekk”.

For oss som reiser mye, kan oppryddingen være en utfordring. Jeg har en tendens til å sette fra meg kofferten og utsette oppryddingen til et senere tidspunkt. Som regel går det bra, men jeg har også gjort noen dårlige erfaringer.

Etter endt reise har jeg som regel både rent og skittent tøy i bagasjen, og hvis det tar for lang tid før jeg legger skittentøyet på vask, har jeg en følelse av at det skitne setter sitt preg på det meste. Svett treningstøy er verst av alt. Når det blir liggende for lenge lukter det lang vei…

Selv om opprydding i bagasjen tar litt tid, er det helt nødvendig å gå igjennom alle ting, slik at det som er skittent blir rent og det som er skadet blir reparert, - før jeg reiser videre.

I dag handler det om ubehandlede sår. Mens skyld er det vonde som jeg har gjort mot andre, - er sår det vonde andre har gjort mot meg. På vår livsreise er det ikke til å unngå at vi påføres sår av ulike slag, og min erfaring er at sårene i sjelen gjør mest vondt og har vanskeligst for å gro.

Når vi får en sårskade på kroppen, må såret renses for at det skal gro. Ellers blir såret betent og begynner å verke. Da kan selv et lite sår gjøre stor skade og i verste fall føre til smitte.

Det er ikke annerledes med sår i sjelen. Selv om noen sier at ”tiden leger alle sår” – vet vi av erfaring at det ikke er sant. Snarere tvert imot; ”Tiden leker med alle sår…”

Når sjelelige sår ikke blir behandlet og renset, begynner de å verke. Bitterheten får tak og etter en tid er hele livet infisert. Smittefaren er overhengende og de vi er mest glad i, rammes hardest. Det er vondt å være vitne til hvordan sårede mennesker blir brutt ned av bitterhetens betennelse over tid.

Da holder det ikke med ansiktsløftninger og overflatebehandling. Vi må få hjelp til å komme i kontakt med de vonde følelsene igjen, slik at sårene kan renses og begynne å gro. Sjelelige arr er kanskje ikke til å unngå, men sårene vil slutte å verke.

Som pastor og sjelesørger har jeg sett mange mennesker med mye skittentøy i bagasjen som på en modig måte har tatt tak i sitt liv og fått hjelp til å rydde i egne følelser.

En av de som har gjort sterkest inntrykk på meg, er en høyst oppegående kvinne på Vestlandet. Hun ønsket hjelp av tv-pastoren til å komme i kontakt med sin far – som hun ikke hadde møtt på 16 år. En traumatisk barndom hadde satt dype spor og ødelagt mye av hennes liv, men med god hjelp hadde hun gjort en grundig opprydding i sitt livs-bagasje. Kjærligheten hadde overvunnet hatet og bitterheten var byttet ut med barmhjertighet. Nå var hun klar for en ny etappe på sin livsreise.

Mange reiser for å flykte fra fortiden, men den har en tendens til å hente oss igjen uansett hvor vi er. Det er bedre å gjøre en grundig opprydding i vårt livsbagasje, slik at vi kan se oss tilbake uten å frykte.

I en av bibelens mest kjente salmer, skriver David:

Sal 23,6: Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg får bo i Herrens hus gjennom lange tider.

Egil Svartdahl