Det vet jo ikke jeg, all den tid jeg ikke har vunnet noen medaljer. Men jeg har nok vært borti følelsen av å ha jukset til meg noe. Jeg vet at menneskets samvittighet lar seg dressere. Den kan godt ti stille mens du stiger høyest opp på seierspallen. For mottoet ditt var kanskje det olympiske «raskere, høyere, sterkere», og det har du jammen slitt hardt for. En dopet olympisk gullmedaljør er ingen utrent person, for å si det mildt. Han eller hun har bare fått det lille ekstra i årene. For å komme høyere. For å skape seg et navn…menneskets gamle drøm.
Vi møter denne drømmen i Babel, i en av de gamle urfortellingene i Bibelen. «Kom», var det noen som sa, «la oss bygge oss et tårn som når opp til himmelen, og skape oss et navn.» Og bygging ble det. Gjallende kommandorop, svette kropper som graver i jord og brenner tegl og sleper stein..piskeslag som hviner over de slitne som henger etter, sola som steiker. Den eneste skyggen over området var kanskje skyggen fra tårnet som var i ferd med å vokse seg høyere og høyere. Kanskje ble spørsmålet stilt der, i en pustepause i skyggen: Hva var det vi skulle igjen? Hva er det vi bygger?
Babel betyr «gudenes port», og historien forteller at de faktisk møtte Gud. Men det ble ikke sånn som de tenkte det skulle bli. Gud sto ikke ved klatringens ende og gratulerte vinnerne. Han gjorde det motsatte av hva klatrerne gjorde. Gud steg ned. Ikke høyere, men lavere. Dypere. Og da tiden var moden fikk menneskene seg navn- Jesus Kristus. Mennesket fikk et navn, uten å skape seg, og ikke på grunn av klatring mot himmelen, men fordi Gud steg ned og ble menneske. Derfor søker så mange hjerter mot stallen i Betlehem, der underet skjedde. Hjertene vanker der, og hviler. For der lyser himmelen opp jorden og sier: «det er her det skjer». Ja, det er her, på jorden – i våre liv det skjer.
La olympierne holde på med sitt motto. Jeg liker å se dem kjempe. Men vi som ikke hører med i olympiatoppen har andre øvelser å prøve oss på. Som ikke nødvendigvis handler om å gå raskere, men kanskje heller det motsatte. Og ikke høyere, men heller dypere -inn i livets mysterium. Når alt kommer til alt synes jeg kanskje mer synd på gullvinneren som jukset, enn den moralske vinneren som ble snytt. Det er ikke noe godt når det siger inn at det en vant, ikke var sitt.
«Hva gagner det om man vinner hele verden, men taper sin sjel», sier Jesus. Nei, hva gagner det om man lever øverst i stigen, når livet ikke er ditt. Hva er det vi bygger? Hvorfor lever vi som vi gjør? Hvorfor bruker vi tiden som vi gjør? Det kan være nyttige spørsmål å stille seg på askeonsdag, en dag for å granske sitt hjerte.
Nils Terje Andersen
Musikk: Solveig Leithaug - «Mitt hjerte alltid vanker»
