Innvandrerkvinner, spesielt de med muslimsk bakgrunn, risikerer trakassering og trusler når de deltar i offentlig debatt. Spesielt når de ytrer seg om ting som familie, kultur og religion. Vi som har kritisert våre egne miljøer blir møtt med hets og skjellsord.
Angrepene mot oss kommer fra våre egne. Vi har forskjellig bakgrunn, men kommer alle fra muslimske miljøer, der fellesskapet og sterk sosial kontroll regulerer kvinners adferd.
Dette så vi nylig da flere medlemmer av Facebook-gruppen «samfunnsengasjerte norskpakistanere» ble oppfordret til å gå direkte angrep på en av forfatterne av denne kronikken, blogger Laial Janet Ayoub, etter at hun hadde uttalt seg i VG om moralpolitiet og ramadan.
I artikkelen beskriver Ayoub sin hverdag uten faste, og det provoserer mange. Det så vi klart da hetsen og mobiliseringen startet innad miljøet. Vi har opplevd en massiv kampanje for å henge ut og mobbe kvinnelige samfunnsdebattanter. Facebook-gruppen har nesten 8000 medlemmer, og er administrert av mennesker som ikke stopper hatkampanjer og personangrep, men tvert imot oppfordrer til det.
Moralpoliti
Vi har også opplevd at Fahad Qureshi, leder av Islam Net overser at vi blir hengt ut, utsatt for grove hersketeknikker, hets og trakassering på Islam Nets Facebook-sider. Ord som «hore» og «kuffar» ble brukt.
Så fort noen støttet en av oss, derimot, var Qureshi på banen for å forsøke å motbevise dem. Dette er et gjentagende mønster, der de blokkerer meningsmotstandere og andre de anser som moderate muslimer.
Det er ikke vi som står for stigmatisering av minoriteter, men mobberne selv, med sin nedlatende og stygge måte å behandle mennesker de henger ut som «svikere mot miljøet».
Vi vet at folk flest er oppegående nok til å forstå at alle mennesker gjør feil, og muslimer er ingen unntak. Vi må da kunne bruke vår ytringsfrihet til å kritisere disse ukulturene, og utfordre den kollektive bevisstheten.
Folk skal ikke leke moralpoliti. De skal ikke spørre hvorfor du ikke faster under ramadan, eller hetse deg av den grunn. Det er lett å få støtte fra miljøet når vi snakker om rasisme fra andre, men kritiserer vi egne miljøer så opplever vi å bli trakassert.
Shurika Hansen ble kalt hjernevasket, fornorsket og beskyldt for å spre propaganda fordi hun skrev om kulturrehabilitering.
Da Laial Janet Ayoub fortalte hvor vanskelig skilsmisse er for muslimske kvinner, merket hun også hvor desperat enkelte forsøkte å få henne til å tie. Det samme skjedde da Maria Khan skrev om presset og trakasseringen som fulgte henne som samfunnsdebattant. Da Ayoub skrev om skammen og æreskulturen, ble hun fortalt at hun var løgner og hore.
Voldsalarm
Denne ukulturen handler om å hindre kvinner i å delta i samfunnsdebatten. Enten det er fedre, brødre, ektemenn eller som i mange tilfeller, helt fremmede menn som tilfeldigvis deler samme religion.
Det vi tre opplever er ikke noe nytt. Blant annet blir Shabana Rehman Gaarder, Kadra Yusuf, Amal Aden og Isra Zariat møtt den samme holdningen. Å bli latterliggjort, trakassert og truet er vanlig.
Vi møter et kvinnesyn som er så nedlatende og stygt at det oppleves som tortur. Vi ser også at stadig flere jenter henger seg på mobben. Det kaster en mørk skygge over kvinnekampen, som bare blir en vits når vi ikke er samlet og kjemper på samme side.
Ironisk nok blir våre ytringer om sosial kontroll og trakassering møtt med ytterligere trakassering og trusler, og disse mørke kreftene avslører seg gang på gang. For Maria Khans del førte det til drapstrusler, hets og folk på døra. Det er utrolig trist at vi som minoritetskvinner i Norge, må kjempe for friheten til å ytre oss som om vi bodde i et diktatur, eller i våre egne opprinnelsesland.
Flere av oss bærer voldsalarmer som gir falsk trygghet og håp om å kunne leve like fritt som våre vestlige søstre, med all sin frihet som vi andre bare kan drømme om.
Kjære brødre og søstre
Så kjære «brødre» som liker å true oss, hetse oss og forsøker å tvinge oss til taushet:
Har dere ikke fått med dere at vi blir flere og flere, at vi blir sterkere for hver dag? At vi ikke lar oss undertrykke, mobbet til stillhet eller til vi forsvinner?
Vi blir flere og flere, sterkere enn noen gang, med støtte fra alle som ser hva slags holdninger og hersketeknikker dere bruker mot oss, for å forsøke å ta fra oss våre grunnleggende rettigheter.
Ved siden av å delta i samfunnsdebatten, må vi kjempe om retten til å ytre oss uten trusler og vold, og retten til å velge hvordan vi vil leve vårt liv.
Vi er ingen ofre, tvert imot, vi er modige og reflekterte. Det kreves styrke for å gå i motvind, og akkurat det gir dere oss mye av.
Kjære «søstre» som liker å henge dere på kritikken mot sånne som oss: Føler dere ikke for å ha egne meninger og selvstendig velge hva dere vil kritisere?
Målet deres er å kneble oss, slik at vi ikke ødelegger ekkokammeret dere sitter i, og holde enkelte saker utenfor diskusjonen.
Målet vårt er nettopp å bidra til trekke inn nye saker i debatten. Det gjør vi ikke fordi vi ønsker å stigmatisere, få oppmerksomhet eller generalisere. Det gjør vi fordi vi mener selv at vi fortjener frihet. Frihet til å velge selv, frihet til å kunne ytre oss og frihet til å definere oss selv som selvstendige kvinner.
Vi er søstre i solidaritet, og vi sier nok er nok!
