Enkeltskjebner får i altfor stor grad dominere medias dekning av innvandringspolitikken. Dermed stilles det ikke nok kritiske spørsmål ved helheten i de forskjellige partienes innvandringspolitikk.
Innvandring og integrering er et tema som får stor oppmerksomhet i media, både i det løpende nyhetsbildet og i debatter. Temaet engasjerer den norske befolkningen. For mange er media viktigste kilde til kunnskap om innvandring og innvandrere.
Undersøkelser viser også at innvandringspolitikk er viktig for en stor del av velgerne ved valg. Dermed er medias formidling av innvandringspolitikken viktig også i et demokratisk perspektiv.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Kritiske spørsmål
Det er viktig at media stiller kritiske spørsmål til de ulike partiene om deres innvandringspolitikk.
Hva er for eksempel formålet med politikken? Hva er hensikten bak reglene som foreslås? Hvilken politikk vil politikerne konkret ha knyttet til de ulike spørsmål som reiser seg under overskriften «innvandringspolitikk»?
For eksempel: Skal innvandringen til Norge reguleres, og i så fall etter hvilke kriterier? Hva slags asylsaksbehandling skal vi ha, og hvordan skal klagemulighetene være? Skal asylsøkere interneres? Skal personer uten lovlig opphold interneres? Skal vi ha en returavtale med ikke-demokratiske stater som for eksempel Etiopia? Skal alle lengeværende barn få bli – uansett?
Forbedringspotensial
Jeg mener at media ikke er gode nok til å stille disse spørsmålene i dag. Det er et klart forbedringspotensial ved dekningen av innvandringsfeltet.
Media er for lite kritiske til de politiske løsninger som skisseres. Altfor sjelden spør journalisten: «Hvordan skal dette gjennomføres?» Kommentatorer belyser for sjelden realismen i uttrykte politiske målsetninger.
Altfor sjelden konfronteres politikere med spørsmål som: «Mente du dette i forrige uke, da?» «Henger dette sammen med det partiet ditt sa på landsstyremøtet for en måned siden?» Jeg ønsker meg en bedre belysning av inkonsekvens og manglende helhet i politikken.
Bedre balanse
Jeg tror den viktigste årsaken til disse svakhetene er at media er mye mer opptatt av enkeltskjebner enn helheten ved innvandringspolitikken. Media skal naturligvis belyse enkeltsaker for å vise hvordan politikken slår ut – nettopp fordi innvandringspolitikk handler om enkeltmennesker. Men balansen i sakene bør bli bedre. En kritisk distanse til de enkeltindivider som bruker media for å fremme sin sak og som mener seg urettmessig behandlet, er gjennomgående helt fraværende.
De mest kjente eksemplene fra de siste to årene er sakene til Maria Amelie og de lengeværende barna.
Maria Amelie
I dekningen av Maria Amelie-saken, savnet jeg at noen stilte spørsmålet om hvorfor hun ikke hadde etterlevet avslaget på asylsøknaden ved å returnere, og at svært få ettergikk hennes historie og stilte spørsmål ved om det virkelig var slik at hun var i livsfare ved retur til Russland. Ikke før det lå helt fremme i dagen, og det fremsto som åpenbart at hun ikke hadde beskyttelsesbehov, ble spørsmålet stilt av Morten Jentoft i NRK.
Jeg er ikke overrasket over at denne saken fikk en så bred dekning – men jeg er kritisk til at det samtidig var total stillhet rundt at omkring 70 personer i barnefamilier ble uttransportert til Russland dagen etter Maria Amelie.
De lengeværende barna
I vår var det en omfattende debatt om barn av personer uten lovlig opphold som hadde vært lenge i Norge. Da ble mange enkeltsaker referert ensidig fra barnefamiliens ståsted. Mediene problematiserte i liten grad hvorfor disse familiene hadde fått avslag, hvorfor de ikke hadde etterlevet det negative vedtaket om å returnere eller hvorvidt de hadde fremlagt riktige identitetspapirer.
Svært få problematiserte konsekvensene av å lage en regel der barn som hadde vært her i tre år, automatisk skulle få opphold, eller regnet på hvor stor andel av asylsøkerne som er barn eller personer i en barnefamilie.
Jeg tror media har både vilje og evne til å bli bedre. Vi så tegn til selvransakelse i Maria Amelie-saken, der både Journalisten og NRK stilte kritiske spørsmål ved mediedekningen.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Dårlig analyse
En påstand som er blitt fremsatt flere ganger er at Arbeiderpartiet har kopiert Frp’s asylpolitikk. Det er en utrolig dårlig analyse. Det er betydelige forskjeller på Ap og Frp i asylpolitikken. Jeg tror analysen glipper fordi regjeringen har holdt en konsekvent linje på at et nei er et nei, og ikke gitt etter for press fra ulike hold som ønsker liberalisering. Samtidig har vi effektivisert og fokusert på returpolitikken. Det etterlatte inntrykket i media da er at Ap er veldig strenge, ergo har vi kopiert Frp.
Men for å gjøre den analysen, må media dissekere politikken. Hadde man gjort det, ville man se store forskjeller på partiene. Men da må man først heve blikket over enkeltskjebnene – og gå løs på helheten.
