Denne replikken er et svar til Benedicta Windt-Wal sin kronikk «Gi barn skikkelige navn».
Kjære Benedicta Windt-Val: Jeg heter Plata, og er oppkalt etter min helnorske oldemor Plata Atlanta. Fornavnet mitt er et resultat av mine tippoldeforeldres «egotripp» (for å bruke dine ord) i det herrens år 1888. Jeg føler et behov for å svare på kronikken din, fordi jeg er stolt av navnet mitt, til tross for – og på grunn av – dets egenart.
Hva er det som egentlig gjør at et navn er et «skikkelig» navn? Som sosiolog med både sosialpsykologi- og antropologi i bagasjen kunne jeg sikkert gravd frem litt forskning som fremhevet det faktum at oppfinnsomhet og navn langt ifra er en ny kombinasjon, slik Benedicta Windt-Val synes å hevde. I stedet velger jeg å bruke meg selv som empirisk eksempel. Det er tross alt jeg som «betaler prisen» for mine forfedres kreative «egotripp».
Plata Atlanta Storma Norvesta Orkana
Min oldemor Plata var datter av en skipskaptein. Hun ble født om bord da skipet var på vei til kai i Buenos Aires – via Atlanterhavet og Rio de la Plata – derav navnet. Været var visst svært så turbulent den 18. mai 1888, for etter sigende ville mine pretensiøse tippoldeforeldre gjerne døpe sin lille datter Plata Atlanta Storma Nordvesta Orkana. Men da satte den danske sjømannspresten i Buenos Aires foten ned, det fikk holde med Plata Atlanta (Buch, senere gift Jørgensen). 93 år senere ble hennes historie til min historie.
Plata uttales i denne sammenheng med samme trykk som 'data'. Plata betyr sølv på spansk, og i latinamerikanske land brukes Plata også om penger (gammel slang for sølvmynter). Her i Norge betyr Plata så mangt, og deler av betydningen er noe belastet. Men Plata har meg bekjent aldri vært et anerkjent fornavn noe sted i verden, ikke for andre enn meg selv og min oldemor. Jeg vil derfor anta at det ikke kvalifiserer til kategorien «skikkelige navn» for Benedicta Windt-Vals. Men vet du hva? Det er det skikkeligste navnet jeg vet om. Plata er den jeg er, hele min identitet ligger i det navnet.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
«Hakk i Plata»
Å bli forbundet med et så belastet sted som Plata ved Østbanehallen i Oslo på 1990-tallet, det må vel sies å ha satt sitt preg på meg. Ikke sjelden kunne man lese slike ingresser i avisene: «Det er nok av folk som vil bort fra Plata, men hjelpeapparatet har ikke kapasitet til å hjelpe alle som vil» og «barn ned i 11-årsalderen oppsøker Plata for kjøp av hasj, piller og amfetamin». Men i stedet for å gå i kjelleren og tigge mor om å få bytte navn, så klippet jeg ut og tok vare på slike ingresser. Jeg hadde da selvironi.
Visst var det tider i barndommen da jeg skulle ønske jeg het noe annet. Da de andre barna ropte «sjokoladeplata» og «hakk i plata» etter meg, og lo seg fillete av sin egen kreativitet. Misforstå meg rett, jeg opplevde det ikke som mobbing, men det er klart det var irriterende.
Det er fortsatt irriterende, for voksne er ikke bedre enn barn. Det finnes fortsatt nok av dem som synes det er stas å hviske «hakk i plata» til sidemannen om jeg skulle komme til å gjenta meg selv. Det er mitt ansvar å tåle det, til tross for at vitsene begynner å bli gamle og utbrukte. Det er hemskoen ved å ha et særegent navn. Men det går greit.
Må stå lagelig til for hugg
I tillegg har en ny utfordring oppstått nå som jeg er voksen: Jeg må til stadighet presisere at Plata er et fornavn, slik at det ikke registreres som etternavn i offentlige sammenhenger (jeg har nemlig et mellomnavn som klinger helnorsk: Sofie). Men på den positive siden er det lett som en plett å avsløre telefonselgere. Det er bare de som spør: – Snakker jeg med Sofie? når de ringer.
Det som provoserer meg i stigende grad, er voksne mennesker som svarer «nei, det kan du ikke hete, for det er ikke noe navn» når jeg presenterer meg. Jo, Plata er et navn. Det er mitt navn. Akkurat som Beckhams sønn Brooklyn og Paltrows datter Apple har sine navn. Det er bare godt voksne folk som har denne merkelige holdningen til at det kun er Anne og Jan som gjelder. Sånne som deg, Benedicta Windt-Val, er med på å opprettholde en kultur som gjør at vi med annerledes navn til stadighet må forsvare oss. Det er provoserende, men også avslørende – de som møter meg med slike holdninger, vet jeg ganske raskt at er lite åpne folk som jeg har lite til felles med.
FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook
Hevet hode
I bunn og grunn er jeg stolt av navnet mitt, og har alltid vært det. Oldemor Plata var tøff. Jeg er tøff. Jeg bærer navnet mitt med hevet hode. Jeg har oldemors originale, håndskrevne dåpsattest fra Argentina 1888 hengende på veggen. Jeg forklarer gjerne når noen spør.
Tøysing med navnet mitt preller av. Det har blitt folk av meg. Jeg er gift med en herlig mann, jeg venter mitt første barn, jeg har høyere utdannelse, jobb og betaler skatt. Den ulykken jeg har hatt i mitt liv har ikke hatt noe med navnet mitt å gjøre. Plata er kanskje annerledes og rart, men det er mitt navn, og jeg ville ikke byttet det for alt i verden.
- LES MER:
