Knut Schreiner er fast musikkspaltist i Ytring på radio og nett.
«Det e langt igjen te Royal Albert Hall», sang Åge Aleksandersen i 1975, på sin debutplate, 7800 Namsos.
Skjønt, i dag, over 40 år senere, er det ikke så langt lenger.
Om under en måned står faktisk Åge Aleksandersen på scenen i Royal Albert Hall i London. Riktignok med et publikum bestående av flest trøndere og få briter.
Men låta «Langt igjen te Royal Albert Hall» har blitt et symbol på erkjennelsen mange artister har kommet til, når man er fra lille Norge og vil ut i verden og konkurrere med de største og beste.
Norsk pop i framgang
Mens det fortsatt er langt igjen å gå før vi blir med i EM eller VM i fotball, så begynner vi faktisk å bli veldig gode på popmusikk.
Det siste tiåret har eksporten av norsk popmusikk gått gjennom taket, og det er særlig artister i sjangeren elektronisk dansemusikk som ligger bak denne utviklingen.
I 2016 har vi fått en norsk verdensmester i popmusikk, og han heter Kyrre Gørvell-Dahll, kjent under artistnavnet Kygo.
Da han for en uke siden kom han med sitt første album Cloud Nine, var det en stor begivenhet i den internasjonale popverdenen.
Men musikk er ikke idrett. Det handler om smak og kvalitative vurderinger.
Og de norske musikkanmelderne, de var slettes ikke enig i at Kygo er best i klassen.
Nei, tvert imot ble han nærmest slaktet. I de største avisene ble Kygo beskrevet som en artist uten kunstnerisk verdi. Men stemmer det?
Alle de som har lyttet til Kygos musikk over hele verden og gjort ham til en av de mest strømmede artistene på Spotify – tar de feil?
Selvsagt ikke. Når Kygo slaktes hos norske anmeldere, så handler det om ideer om hva musikalsk kvalitet skal være; hvilke kriterier man skal bedømme en artister etter.
Stikkord her er at musikken skal utfordre oss, være innovativ, og frembrakt av intense følelser hos artisten.
Ifølge anmelderne, så lever ikke Kygo opp til disse verdiene og idealene. Han er ifølge dem polert og ufarlig, lager industriell popmusikk og har ingenting på hjertet. Det blir mer som underholdning enn kunst.
Og det har alltid vært kritikken mot den såkalte EDM-musikken.
Bytt briller
I de avisene som ikke bruker terningkast i sine anmeldelser, ble Kygo møtt med mer åpen innstilling.
Morgenbladet og Dagens Næringsliv mente Kygo måtte forstås på sine egne premisser. Han representerer en ny generasjon og en ny tid i musikkulturen, og man kan ikke vurdere ham på samme grunnlag som man har vurdert rock, punk, hiphop og indie i det forrige århundret.
De tror også at Kygo vil utvikle seg, og etter hvert likne mer på den såkalte kvalitetsmusikken – slik popartister gjerne gjør med tiden, nettopp fordi de ønsker seg kunstnerisk anerkjennelse og ikke bare høye salgstall.
Denne måneden har den legendariske gruppa a-ha gjort en serie konserter i Norge.
A-ha gikk fra å være ungdommelig listepop på 80-tallet med ’Take on me’, til å etter hvert få stor kunstnerisk anerkjennelse i norsk musikkhistorie
Og da a-ha skulle velge en norsk artist til å remikse ’Take on me’ til samleplaten ’Time and Again’, så valgte de nettopp Kygo.
I likhet med a-ha, har Kygo vist at det er mulig å ta låta si fra gutterommet og bli en av verdens største artister.
Det er ingenting som inspirerer andre norske unge mer til å følge drømmen.
Og da vil veien til Royal Albert Hall bli kortere enn noensinne.
Hver uke kobler Knut Schreiner musikk med politikk og aktualiteter i «Ytring» på P2 søndag kl. 11. Schreiner er musikkredaktør i Tidal, musiker (kjent fra band som Kåre and the Cavemen, Euroboys, Turboneger) og kultursosiolog.
Følg debatten: og
