Jakten på en vellagret roman

Jeg liker godt å være en av svært mange. Jeg er såre fornøyd når det kommer en halvgammel og nesten helt glemt roman som hele verden plutselig leser, diskuterer og anbefaler videre. Samtidig.

En slik roman kommer i sommer også. En roman som plutselig får i gang en samtale på T-banen i Aten, på bussen i Trondheim, i resepsjonen på hotellet i Bodø. Denne sommeren skal jeg anbefale «Drep ikke en sangfugl». Jeg skal lese romanen «Sett ut en vaktpost». Og i tillegg snakke mye og morsomt om forfatteren Harper Lee.

En spesiell karriere

Harper Lees historie er noe helt utenom det vanlige. Hun er 89 år. Bor i hjembyen Monroeville i Alabama. I disse dager er det 55 år siden hun ga ut sin til nå eneste roman. Ikke en hvilken som helst roman. Vi snakker om klassikeren og bestselgeren – «To kill a mockingbird» («Drep ikke en sangfugl»).

Pensum for generasjoner av skoleelever. Solgt i mer enn 30 millioner eksemplarer. I sommer kommer salget til å øke igjen. Akkurat nå ligger den gamle romanen nyoversatt i norske bokhandlere og lokker med en historie fra 30-tallets USA, der den unge og opprørske Scout blir observatør til tidens brutale rasemotsetninger.

I sommer kommer 89-åringen Harper Lee til å bli fjernet fra den eksklusive lista over suksessforfattere som bare har skrevet én roman. Som Margaret Mitchell og hennes «Tatt av Vinden» Emily Brontës «Stormfulle Høyder» og Boris Pasternaks «Dr. Zhivago».

Den 14. juli kommer hennes roman nummer to. For lengst solgt til minst 25 territorier. Det betyr svært mange land. Kina og Sør-Korea inkludert.

Spekulasjon?

Dette vet vi om den: Den heter «Go set a watchman», på norsk «Sett ut en vaktpost». Opprinnelig skrevet på 50-tallet, men aldri gitt ut. Fordi forleggeren hennes oppfordret henne til å videreutvikle en av manuskriptets figurer – Scout. Romanen foregår på 50-tallet, på samme sted som i «Drep ikke en sangfugl» og fortsatt med Scout og hennes advokatfar – Atticus Finch.

Sistnevnte en karakter som gang på gang er kåret til en av de best tegnede i det 20. århundrets litteratur- og filmhistorie (filmet med Gregory Peck som Atticus).

Det 60 år gamle manuset ble gjenfunnet av Harper Lees advokat. Da det ble kjent at Lee samtykket i å gi det ut, gikk alarmen i USA. Det ble spekulert i om Harper Lee var blitt lurt av utspekulerte og grådige forlagsfolk og agenter. Om hun virkelig forsto at hun satte sitt eget gode navn og rykte i spill. Til slutt ble det faktisk nedsatt en kommisjon som troppet opp på døra hennes. Deres konklusjon var at damen hørte dårlig, men ellers var ved sine fulle fem.

Så langt har ikke en eneste kritiker lest den nyoppdagede romanen.

Også norske Aschehoug forlag har sverget på at kun redaktør og oversetter skal lese den – før utgivelsesdato.

I dypeste hemmelighet

Hemmelighetskremmerier omslutter bokutgivelsen, med et sikkerhetsnivå som er absurd – inntil man forstår at selve hemmeligheten er ett av essene i markedsføringsplanen. For her snakker vi om en forfatter som ikke har gitt et eneste intervju siden 1965. Som har sagt nei til samtlige talkshow – Oprah Winfrey inkludert. Som har levd stille og tilbaketrukket, og som likevel er blitt et nasjonalt ikon.

Med andre ord, markedet er sultent. Bokhandlerne vil ha mer. Media vil ha mer. Leserne vil ha mer. Antall forhåndsbestilte papirutgaver av «Go set a watchman» har for lengst satt rekord hos verdens største nettbokhandel, Amazon.

Den store skattejakten

Det andre esset forlag og agenter kan stole på, det er tidens enorme interesse for vellagrede bøker hentet fra de mørkeste og mest nedstøvete rom. Det er rett og slett en litterær skattejakt på gang. En jakt etter halvgamle godbiter nesten ingen husket.

I fjor sommer var det «Stoner». John Williams beskjedent mottatte roman fra 1965. Den gang solgt i omtrent 2000 kopier. Så ble den glemt. Som så mange andre bøker blir. Inntil noe skjedde. En stille samtale begynte. Noen anbefalte. Noen leste anbefalingen. Noen sa det var "Den beste romanen du aldri har hørt om". Plutselig hadde alle hørt om «Stoner». I fjor ble den en litterær sensasjon og bestselger – særlig i Europa.

I 2013 kom nyutgivelsen av Stefan Zweigs «Verden av i går».

I 2011 var det Hans Fallada. Tysk forfatter. Inntil da absolutt best kjent som mannen bak «Lille mann, hva nå»? Hans roman «Alle dør alene» ble fullført bare dager før han døde i 1947. En besettende roman om sivil ulydighet i Nazi-Tyskland. Også den ble forsømt etter utgivelsen og var glemt av de fleste inntil den ble hentet frem igjen.

I 2009 kom den amerikanske klassikeren «Revolutionary Road» av Richard Yates endelig på norsk. Neste år kommer nok en én-romans-forfatter endelig på norsk; Greske Nikos Kavvadias «Hundevakten».

Det er altså en skattekiste der. Bøkene som ble lest og så glemt. De skulle blitt klassikere allerede da. Men de blir det nå.