I skyggen av Islamsk Stat

«I Egypt er vi alle brødre», sier en taxisjåfør i Kairo. «Vi er naboer, kristne som muslimer», fortsetter han.

Etter at Det muslimske brorskap mistet makten i august 2013 angrep rasende islamister koptere og brente ned kirker. Men under den ortodokse julefeiringen i Kairo i januar i år besøkte landets nye president Abdel Fattah al-Sisi en koptisk kirke. Det var første gang en egyptisk president var til stede under en høymesse. Mange tolket det som at presidenten strakk ut en hånd og trodde på hans løfter om at de kristne nå ville bli beskyttet.

FØLG DEBATTEN: Facebook

Under revolusjonen sto kristne og muslimer side ved side. På Tahrirtorget ba muslimer, mens kristne sto vakt under fredagsbønnen. På søndagen kom prester og holdt messe, mens muslimene slo ring om sine kristne meddemonstranter. Egypt hadde aldri før opplevd noe liknende.

Rasende mobb

Dessverre ble samhørigheten kortvarig. Samme år, bare få måneder etter, spredde det seg rykter i den fattige bydelen Imbaba i Kairo om at koptere hadde kidnappet en muslimsk jente og tvunget henne til å konvertere til kristendommen. Ryktene var falske, men det spilte ingen rolle for den rasende muslimske mobben som hadde blitt hisset opp av en ekstremistisk predikant. Plutselig flommet hundrevis av sinte muslimer til en kirke der det ble påstått at jenta befant seg.

En butikkeier så menn med lange skjegg og hvite kjortler, som veivet med Koranen i hendene.

«Takbir», ropte en i mobben, høyt. Det er en oppfordring til de troende om å fremsi bekjennelsen om at Allah er størst.

«Allahu Akbar», svarte folkemassen.

Men det var ikke bare hvitkledde kjortler. Han gjenkjente også gamle klassekamerater fra skolen, naboer de aldri hadde hatt noe trøbbel med. Nå var det som om dommedag var over dem.

Naboer ble fiender

Noen timer sør for Kairo ligger den lille kristne landsbyen al-Galaa, utenfor byen Manya, et sted der Egypts radikale islamistbevegelse stod sterkt på 80- og 90-tallet. Men det er lenge siden. Isaak hadde aldri hatt noen problemer med de muslimske naboene, de pleide å drikke te og skravle på gatehjørnet.

LES OGSÅ: Dette er kulturminnene IS har ødelagt så langt

Våren 2015 ble landsbyen angrepet av en muslimsk mobb, som begynte å kaste stein på dem. Bakgrunnen for angrepet var at de hadde fått tillatelse til å bygge en liten kirke, på bare noen få kvadratmeter.

Isaak så på mennene som plutselig stod og pepret dem med stein. Han kjente igjen de muslimske kompisene fra gatehjørnet.

Merket med N

Fra Mosul i Irak rakk de fleste kristne å rømme byen før Islamsk stat kom, i juni. Men noen ble igjen. Enken Faryal følte hun hadde for mye å tape. Hun ville ikke forlate det gamle familiehuset og hun var redd for å miste alle sparepengene hun og hennes ektemannen hadde spart gjennom et langt liv.

Bare dager etter at IS drev ut den irakiske hæren, kom islamistene på døren. De visste hvem hun var. Nå malte de den arabiske bokstaven Nun på døren. N-en stod for Nasara, som ordrett kan oversettes til «følgeren av mannen fra Nasareth», et ord muslimer ofte bruker om de kristne. Mange vil ikke omtale kristne med det arabiske ordet de selv bruker for å beskrive seg selv, al-masahiyoun, følgeren av al-masih, frelseren. Det er som bare navnet innebærer en trosbekjennelse.

«Ikke vær redd, vi skal beskytte dere», sa den gamle mannen med den hvite kjortelen og det lange skjegget som stod på døren til Faryal.

Flyktet fra Mosul

Det gikk noen dager. Så var det som om noe skjedde. Naboene, mennesker Faryal hadde gått på døren til etter hver barnefødsel og til alle begravelser, alltid med gode ord og blomster til nyfødte, de gamle naboene, de snudde seg mot dem. Hun merket plutselig en aggressivitet.

En dag ringte en gutt i nabolaget sønnen hennes, Wael: «Hvis jeg ser deg igjen, skyter jeg deg ned på flekken».

Faryal skjønte at hun måtte dra, før det var for sent. Familien kom seg så vidt vekk i live. Hun og sønnene var blant de siste av flere 100.000 kristne som siden 2003, da Saddam Hussein mistet makten, har flyktet fra Mosul.

Skatteinnkrevere

5. og 6. august rykket Islamsk Stat nok en gang fremover. Kurdiske peshmergasoldater trakk seg tilbake i panikk, livredde for hva de fryktløse soldatene skulle gjøre. Ingen ble igjen for å beskytte de kristne, de fikk ikke noe forvarsel og måtte flykte hals over hode.

LES: IS kontrollerer halvparten av Syria

Fra en av landsbyene kommer en prest, fader Joseph, som til daglig har sitt presteembete ved Mar Mattai-klosteret. Dager etter invasjonen ble han oppringt. Det var fra en muslim i området, en gammel kjenning: «Dere kan komme tilbake hvis dere betaler jizyaskatten».

Naboen var nå blitt skatteoppkrever for Islamsk stat.

LES: «Alt det menneskelige forsvinner»

Noen dager senere ringte han tilbake: «Dere kan komme tilbake. Dere er tilgitt».

«Tilgitt for hva», svarte presten. Den gamle naboen hadde ikke noe svar på det. Presten har ikke lenger tro på at verdenssamfunnet vil beskytte de kristne. Han fester sin lit til Gud.

«Til syvende og sist er det bare Herren som beskytter oss».

Har gitt opp

Han er ikke den eneste som er desillusjonert. Romeo Hakkori representerer Vårt hjem, et assyrisk-kristent parti i Irak. Hele livet har han kjempet for de kristnes rettigheter, at de skal leve i trygghet i oldkirkens hjemland. Men i stedet har han måttet bli et tidsvitne til hvordan den assyriske befolkningen skrumper inn. Fra 2003 til i dag har halvparten dratt ut av landet. Om det fortsetter som nå, er snart ingen igjen.

Jeg spør om hva han synes om at Mellomkirkelig råd i Norge ikke ønsker å bruke ord som «minoritet» og «forfulgt» om kristne i Midtøsten.

«Jeg har ikke noe å si til det. De vestlige kirkene sender delegasjoner hit, de kommer og snakker, men de gjør ingenting. Jeg forstår ikke hvorfor dere i Vesten tar imot islamister med åpne armer i deres egne land, mens dere ikke vil beskytte de kristne her i Midtøsten».

LES: – Soldatar flykta frå Mosul

IS er overalt

Tilbake i Kairo, på et kontor i den fattige bydelen Agouza på vestsiden av Nilens bredder i Kairo, møter jeg Mina Thabet, en egyptisk menneskerettighetsforkjemper og en koptisk kristen. Han forteller at det er de samme historiene som alltid går igjen. Om hvordan naboer, gamle venner og kjenninger plutselig angriper de kristne, truer dem og hetser dem.

«Mentaliteten er den samme. Islamsk stat er overalt. Det er bare fordi politiet og statsapparatet til en viss grad beskytter oss at vi ikke er slaktet ned allerede, som i Irak».

Jeg har lyst til å si at han overdriver, at det ikke kan være så ille, at det tross alt må finnes håp: «Mange kristne sier de er glade for at president Sisi har tatt over, at Brorskapet er borte?»

«De som sier det er svake, de tør bare ikke innrømme det. De legger skjebnen sin i hendene på en som aldri fullt og helt vil beskytte dem, i stedet for å stå opp for sine rettigheter».

Kristen minoritet

Fra hele Egypt rapporteres det om hvordan kristne blir angrepet og drept, til tross for forsikringer fra president Sisi om det motsatte. Faktisk har det blitt rapportert om flere angrep på koptere siden Egypts nye sterke mann tok roret, enn under Brorskapets styre. Situasjonen er nå like ille som den var mot slutten av den forhatte presidenten Hosni Mubaraks regjeringstid, før revolusjonen som i januar 2011 snudde Egypt på hodet.

«Vi er dhimmi», sier Thabet.

Det er sterke ord. Ordet stammer fra det osmanske riket. Det ble brukt om den kristne minoriteten, som hadde en viss beskyttelse og ble fritatt for militærtjeneste, mot at de ikke blandet seg inn i statens anliggender og betalte en særegen jizyaskatt.

Jeg skulle virkelig ønske Thabet tok feil. Men jeg er ikke lenger sikker.