Faglig, ikke fordummende

Et munnhell skal ha det til at fanden leser Bibelen. Ikke vet jeg, men det er ganske mange redaksjoner, politikere og interesseorganisasjoner som har lest delrapporten fra ekspertutvalget som fikk i oppgave å definere kriterier for god kommunestruktur.

Ekspertutvalgets konklusjoner er svært debatt- og tittelvennlig: 15.000 til 20.000 innbyggere fordelt på 100 kommuner i Norge. Ganske entydig slått fast til forskere å være.

Les også: - Minst 15.000 i kvar kommune - NRK – Norge

De har kommet frem til en velbegrunnede teoretiske måltall for størrelse og antall kommuner. En øvelse som kan forstås, men ikke er politisk mulig eller ønskelig.

Det blir derfor fordummende dersom den viktige kommunestruktur-debatten skal isoleres til en talldiskusjon i tiden fremover, fordi:

• Kommunereformen vil i større grad handle om oppgaver, makt og bærekraft enn tall og nytt kart.
• Utvalget skal gi et bilde av hva som er (teoretisk) ideelt, ikke politisk gjennomførbart.
• Kommunesammenslåing vil bli like aktuelt i sentrale strøk, som blant småkommuner.
• Strukturdebatten er allerede for følelsesstyrt og karikert.
• Hvordan bør rapporten leses?

Faglig grunnlag

Eksperutvalget er bedt om å foreslå prinsipper og kriterier for en ny kommuneinndeling på et fritt faglig grunnlag. Mandatet løser de på en god måte, og de fortjener å bli lest deretter.

Som tilsvarende utvalg i Danmark og Finland peker de på at omfanget av kommunenes ansvar, plikter og oppgaver er så stort at det for å få til bærekraftige behov, finansiering og kvalitet i tjenestene så trenger man et visst antall av innbyggere. Som i Danmark og Finland lander de på at det er 15.000 til 20.000 innbyggere. Hvis man kun skal se på det, da. I dag er kun 54 av landets 428 kommuner større enn 20.000 innbyggere.

Det vil aldri bli aktuelt med en løsning hvor kommunekartet slavisk skal ta hensyn til at det bor 20.000 innbyggere innenfor grensene. Ferdig. Punktum. Men rapporten dokumenterer langt på veg hva som er en bærekraftig, kritisk masse for en kommune i lys av alle de oppgavene kommunene har. En mer konstruktiv diskusjon er derfor hvordan man forholder seg til det. Skal alle kommuner fortsatt ha ansvar for alt? Skal man fortsette med omfattende selskapssamarbeid over kommunegrenser? Skal kommunene overta mer ansvar og slippe mer overstyring og kontroll?

Altså: Reformen skal ikke handle om tall, men tjenester. Hva skal kommunene gjøre? Hvordan bør de se ut for å klare det?

Les hele rapporten her

Arkiv: Slik blir Norge med 105 kommuner - Valg 2013

Den komplekse kommune

Generalistkommuneprinsippet lever så langt godt i Norge. En kommune er en kommune. Med ansvar for alt. Stortinget har bestemt en standardmeny alle kommuner skal kunne diske opp med, men langt de færreste kommunene har kjøkken godt nok til at innbyggerne kan forsyne seg fullt ut.

Ekspertutvalgets rapport problematiserer det omfattende ansvaret som tilligger dagens kommuner. Det handler om:

• omfattende tjenesteyting i stadig større grad siste tiår
• delegert myndighetsutøver i en rekke betydelige enkeltvedtak
• viktig samfunnsutvikler i areal, næring og infrastruktur-saker
• en lokal demokratisk arena

Utvalget stopper spesielt ved den pedagogisk-psykologiske tjenesten i skolen som blant annet avgjør behov for spesialundervisning. Utvilsomt en tjeneste de fleste innbyggere klarer seg uten, men som er avgjørende for dem som trenger tjenesten. Syv av ti kommuner med færre enn 20.000 innbyggere klarer ikke å levere denne tjenesten alene, dokumenterer utvalget. Det tolkes som at ansvaret er større enn de fleste kommunene har kapasitet til. I dag. Så snakker den sittende regjering om å løfte mer ansvar og tillit over på kommunene. Lokkemiddelet er mer penger. Målet er mindre statlig styring og kontroll.

Forrige kommunereform ble vedtatt på 60-tallet. Den komplekse kommune har blitt enda mer kompleks gjennom årenes løp. Siden den gang er samhandlingsreformen, barnehagereformen, skolereformer og økte kvalitetskrav lempet over på kommunene. Kort sagt er alle tjenester blitt mer spesialiserte og har andre krav til kompetanse.

Hva da hvis ikke 15.000-tallet følges opp politisk?

Hva skal man bruke rapporten til, om man ikke slavisk skal følge anbefalingen på minimumsgrense for innbyggertall? Én mulighet er å si at kommuner som Utsira, Røst, Modalen og Lierne fortsatt skal få være egne kommuner, men ikke får være skinn-generalistkommuner. Kommunene kan kvitte seg med ansvar, dermed også inntekter, men nærmeste storkommune må ta over deler av ansvaret.

Pragmatisk Sanner

Kommunalminister Jan Tore Sanner har da også en pragmatisk tilnærming til det vepsebolet han vet han beveger seg inn i. Sanner vil ha en ryddig, tallfri debatt som ikke låser for mange posisjoner før man har begynt. Han legger frem økonomiske rammebetingelser og flere forutsetninger for prosessen videre i mai. Da kommer han med en kommuneproposisjon som er nødt til å konkretisere hva han forventer av kommunene og hvor god tid kommunene har til å være konstruktive og få igang lokale initiativ.

De fleste bør ha skjønt at det ikke er snakk om hvorvidt, men hvordan kommunestrukturen skal fornyes. Det er eneste logiske utgangspunkt. Og det handler ikke om tall.

PS: Du får ha meg unnskyldt, Sanner, men nå skrev jeg hele denne kommentaren uten å bruke ordet robust. Beklager.