«Her ble jeg forelsket for første gang», sier Arbeiderpartiets Raymond Johansen om Oslo, «her fikk jeg min første jobb som avisbud for Aftenposten. På Brobekk tok jeg lappen og på Oppsal ble jeg klubbmester på ski». Reklamevideoen for byrådslederkandidaten viser svart-hvite bilder av den unge Johansen. Han virker så hyggelig, så ekte. Valgkampens videoer er de perfekte kanaler for retoriske appeller til personlighet og autentisitet.
I Tromsø har ordførerkandidat Jarle Aarbakke innrykket en annonse med video i avisen Nordlys. Annonsen er helt lik en vanlig artikkel. Her kommer vi tett på personen Jarle, som holder babyer i armen, forteller om vanskelige tider for familien, og sier at selv om han har «jobbet djevelsk mye», han «alltid prøvd å ha tid til barna».
Gode intensjoner
Å fortelle om seg selv, sine gode hensikter og sitt indre sjelsliv, var også den retoriske appellen på pressekonferansen Bergens ordfører, Trude Drevland, holdt i juni. Drevland forsvarte seg mot anklager om at hun hadde tatt imot en reise til Venezia som en gjentjeneste for å la rederiet Viking døpe sitt cruiseskip under 17. mai feiringen i Bergen.
Hun sa mest om seg selv og hva hun følte, og mindre om de konkrete fakta i saken. «Jeg har gjort flere feil», sa hun, «men jeg har gjort det for å fremme Bergens beste. Målet var aldri personlig vinning». Det meste av talen handlet om ordførerens følelser og om de personlige vanskeligheter, fordi mannen hennes var involvert i en straffesak: «Jeg har kjent på følelser som svik, sinne og sorg».
Viser følelser
Slike appeller er ikke noe nytt. Det går en rett linje fra Bergens ordfører i 2015 og tilbake til den amerikanske vice-presidentkandidat Richard Nixon i 1952. Dette året forsvarte Nixon seg i en fjernsynstale mot anklager om at et hemmelig fond ulovlig hadde gitt ham penger til valgkamp.
Nixons tale er det arketypiske eksemplet på politikere som sier mer om seg selv enn om saken. «Jeg er en anstendig mann med bare beskjedne økonomiske midler», forsikret han: «Min kone, Pat, har ikke en minkkåpe, men bare en respektabel stoffkåpe».
Og jo, det var en ting de hadde fått som gave: En forretningsmann fra Texas hadde hørt at barna var glad i hunder, så han hadde sendt dem en skjønn, liten svartflekket cocker spaniel. «Barna var henrykte», sa Nixon, og så inntrengende i kameraet, mens han slo fast at uansett hva som skjer, kommer vi aldri til å gi hunden fra oss. Nixons retoriske appell var å gi av seg selv, vise sine følelser og være ekte og ærlig.
FØLG DEBATTEN @NRKYtring på Twitter
Viktig å være sann
Retorisk sett er det mest interessante ikke om Nixon og Drevland har rett eller feil, om de har begått ulovligheter eller ikke. Det interessante er heller ikke at de begge forsvarte seg mot anklager for korrupsjon. Det mest interessante er måten de gjorde det på: De appellerte til sine egne gode hensikter og indre sjelsliv, forhold som det er umulig å sjekke.
Vi kan bare velge å tro eller å tvile på det politikeren sier. Det ser ut til at slik retorikk har særlig stor appell i våre dager. Min kollega, Anders Johansen, har kanskje sagt det best: «I våre dager er det viktigere å være sann, enn å tale sant». Ekthet er den sterkeste valuta.
Trump-metoden
I tillegg til bunker av dollar er det denne valuta som den amerikanske forretningsmannen Donald Trump har så mye av. Han er avslappet, han sier hva som faller ham inn, han sier feil, overdriver, fornærmer og gir helt umulige politiske forslag: «Bygg en mur langs grensen til Mexico!» Likevel leder han meningsmålingene i kampen for å bli det republikanske partiets presidentkandidat.
For skandinaviske øyner er det et vanvittig skue, men appellen er den samme: personlig autentisitet. Da Trump ble spurt hvordan han forberedte seg til valgdebattene, svarte han: «Hvorfor skulle jeg forberede meg? Journalistene stiller meg spørsmål, jeg svarer. Hva er der å forberede?»
Forberedelse og flotte formuleringer er juks, det gjelder om å være seg selv. I Norge er det særlig venstresiden, og især SV som har appellert med autentisitet. Det klassiske norske eksemplet er da Erik Solheim i en TV-utspørring i 1989 forsikret om sin ærlighet og innrømmet feil og uenighet med sitt eget partiprogram. Siden fulgte Kristin Halvorsen i 2001 opp med å bruke det meste av en avslutningsappell til å snakke om sine barn.
FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook
Person er enklere enn sak
Den retoriske verdien i autentisitets-appellen er for det første at politikk, økonomi og samfunn er blitt så komplisert og teknokratisk at de fleste av oss verken forstår de tekniske detaljer eller ser den store sammenhengen. Det er enklere for oss å velge å stole på personen, enn forsøke å forstå saken.
For det andre opplever mange mennesker tradisjonelle politikere som kalkulerende i deres jakt på regjeringsmakt: Det er spinndoktorer og meningsmålinger som taler, når en politiker åpner munnen. I frykten for feil og synkende oppslutning føler vi at de folkevalgte lar seg selv bli hjemme når de tar på arbeid. Slik har det vært i kommunevalgkampen så langt. Bortsett fra de personlige videoer er det ikke mye overraskelser og underholdende typer. I den første statsminister-duellen mellom Erna Solberg og Jonas Gahr Støre fikk vi mer sosialøkonomi enn personlighet.
- LES MER:
Kan tilsløre fakta
Slikt kan få oss til å drømme om mer fargerike, ekte og «autentiske» politikere, men den romantiske trangen til å forstå hvem personen bak politikeren «egentlig er», rommer en fare.
At en politiker egentlig mente det godt, hjelper lite hvis handlingene var ulovlige eller ufordelaktige for landet. Og jo mer politikerne snakker om sine egen følelser, desto mer risikerer vi at de mørklegger de faktiske samfunnsmessige omstendigheter og konsekvensene av sine politiske løsningene.
