Mange har opplevd en spontanabort. Denne opplevelsen deles gjerne blant venninner som et tap og som et traume.
En abort foretatt fordi man rett og slett ikke vil ha barn, er derimot vanskelig å snakke om, med noen egentlig. Det å si høyt at det ikke passer å få barn, og å møte forståelse for dette i et samfunn som likestiller barnefødsel med lykke, er nesten umulig.
Det å bestemme seg for å ta en abort er noe av det mest tabubelagte og vanskelige en kvinne kan gjøre.
LES OGSÅ: Harde angrep mot Solberg i abortdebatt
Setter kvinners rettigheter tiår tilbake
For tiden raser debatten i media om hvorvidt regjeringen skal innføre reservasjonsrett for fastleger, fordi enkelte leger av samvittighetsgrunner ikke vil henvise kvinnen til abort ved sykehuset.
Dette vil kun skade kvinner i en allerede nesten umulig presset situasjon, og sette kvinners rettigheter flere tiår tilbake. Fastlegenes følelser kan umulig veie tyngst i denne debatten. Kvinner som av ulike grunner foretar abort er tause i debatten, nettopp fordi det er en så stigmatiserende og sårbar posisjon å være i at man nødig vil stå frem i lyset.
Det er rett og slett en nesten uholdbar situasjon å være i, mentalt, så vel som fysisk, og det siste man trenger er å forholde seg til en lege som føler på at han eller hun ikke liker det du gjør. Man møter allerede så mye motstand i seg selv, i omgivelsene, og i hvert enkelt ledd i prosessen, at man simpelthen ikke trenger flere hinder.
Valget er stort og tungt nok i seg selv. Jeg ønsker å dele mine opplevelser for å gi debatten en stemme som jeg inderlig håper våre folkevalgte kan lytte til.
LES OGSÅ: NRKs Magnus Takvams kommentar om reservasjonsretten (29. januar)
Angst og tvil
Jeg oppdaget at jeg var uplanlagt gravid fire dager før førtiårsdagen min. Og mens kroppen min mobiliserte seg fysisk dag for dag til å bære frem barnet, tenkte jeg ustanselig på om dette var noe jeg ville.
Jeg prøvde å tenke rasjonelt i en hormonell kropp herjet av intense kvalme, trøtthet, svimmelhet, samt en altoppslukende følelse av å være invadert. Følelsen av å hate det så sterkt at det ikke gikk an å forholde seg til, av å tenke at dette klarer jeg ikke. Jeg tenkte og tenkte og gikk gjennom alle stadiene fra lammende angst, til tanken på om det var mulig å faktisk bli lykkelig som mamma, til konklusjonen om at dette faktisk ikke var mulig for meg der jeg er i livet mitt akkurat nå. Jeg kunne simpelthen ikke bære frem dette barnet fordi samfunnet forventer det, eller fordi dette er en tilstand man skal være lykkelig i.
Heldigvis er dette et valg jeg kan ta fordi det er en rettighet vi kvinner har i dagens Norge. Det er ikke et lett valg, men det er et valg vi har rett til å ta.
De uønskede gratulasjonene
Mitt første møte med helsevesenet var med legesekretæren på telefonen til legekontoret da jeg bestilte time hos fastlegen min. Da hun hørte jeg var gravid utbrøt hun et hjertelig «gratulerer» før hun gav meg dato og klokkeslettet for kontroll.
Den samme hjertelige gratulasjonsstrømmen ble gjentatt da jeg få dager etterpå tok blodprøvene som bekreftet graviditeten. Og av fastlegen som gjentok gratulasjonene da jeg kom inn til det hun antok var første svangerskapskontroll.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook
Ble bedt om å vente
Da jeg fikk tatt mot til meg for å si at jeg ønsket å avslutte svangerskapet, ble jeg møtt med en sørgelig mine og med spørsmål om jeg virkelig var sikker på dette. Hun mente at jeg umulig kunne være sikker og ville ikke henvise meg til sykehuset før jeg hadde tenkt videre i fem dager til.
Da ville hun ringe meg og høre om jeg fortsatt var like sikker på valget mitt. Da jeg sa at jeg helst ville ha en henvisning så fort som mulig for å slippe å utsette prosessen, argumenterte hun for at jeg burde vente så langt opp mot de 12 ukene jeg hadde på meg for å være helt sikker på valget.
Dette er en fastlege som så vidt jeg vet ikke har reservert seg, og jeg tenker med gru på hvordan det ville være å møte en som faktisk har det. I ettertid har jeg også tenkt at en enda klarere avvisning og fordømmelse som denne lovendringen representerer, ville opplevdes som en enorm hindring, og som en ren fornærmelse mot valget, som tross alt er mitt og bare mitt.
Til slutt måtte jeg kreve å få en henvisning til sykehuset så tidlig som mulig. Hun gav meg imidlertid en time som ville gjøre at jeg måtte vente nesten tre uker til, for som hun sa, trengte jeg nok mer tid.
Måtte lytte til meg selv
Legens insistering på at jeg måtte tenke og vente, gjorde meg bare mer forvirret og jeg kontaktet helsetjenesten Stiftelsen Amathea for å få støtte i beslutningsprosessen. Her opplevde jeg mange av de samme reservasjonene jeg hadde møtt hos fastlegen, at jeg måtte tenke nøye gjennom og gi rom for tvilen og fremfor alt bruke mer tid. De fortalte om ultralydundersøkelsen jeg måtte gjennom på sykehuset, og om hvordan det var da den gravide så det lille bankende hjertet til fosteret på ultralydskjermen at de fleste ombestemte seg. Innforstått; at jeg nok ville ombestemme meg jeg også.
Det var da jeg innså at jeg tross alt kun kunne lytte til min egen indre stemme, og jeg ringte direkte til sykehuset for å få en tidligere konsultasjon. Her ble jeg møtt av et svært profesjonelt helsevesen som virkelig ivaretok meg som pasient, og takket være dette endte min historie godt.
En abort er et svært vanskelig og personlig valg, og en fastleges private oppfatninger er irrelevante og uvelkomne i denne prosessen. Det siste vi trenger i et av livets tyngste valg, er å møte en lege som gjør ting verre og som ikke forstår sin rolle i helsevesenet.
NRK Ytring har valgt å publisere kronikken anonymt etter ønske fra forfatter. Et slikt unntak fra våre generelle retningslinjer gjør vi fordi teksten omtaler en erfaring som står i kjernen av den pågående debatten om reservasjonsmuligheten for leger, men som samtidig kan være vanskelig snakke åpent om.
