Hopp til innhold
Kommentar

Å slukke branner med plast

Veien til helvete er brolagt med vasket og ferdigsortert plast.

Skyller ketchup flasken

Å skylle og sorterer plast er liksom det minste vi kan gjøre for miljøet, da, skriver Ytrings spaltist Olav Brostrup Müller.

Foto: Petter Nielsen, NRK

CO₂ i atmosfæren
424,6 ppm
1,5-gradersmålet
+1,12 °C
Les mer  om klima

Olav Brostrup-Müller er spaltist i radioprogrammet Ytring.

Etter den varmeste sommeren i manns minne, står jeg hjemme på kjøkkenet og føler meg flink. Det er hverdag igjen nå. Nye rutiner, struktur og orden skal det være. Så her står jeg og innvier husets nyeste anskaffelse: En søppelbøtte bare for plast.

I likhet med titusenvis av andre, har jeg det siste året gått iherdig løs på oppgaven med å vaske, brette og sortere plast. Det er liksom det minste vi kan gjøre for miljøet, da.

Muligens var det den hvalen på Vestlandet som gjorde det, at vi skjønte at nei, dette går ikke lenger. Vi kan ikke fortsette slik. Så her står i hvert fall jeg, og skyller og bretter etterlatenskapene etter en boks Fjordland-middag.

Tidligere i sommer tok vi med oss ungene til Portugal. Det var den kaldeste sommeren der nede på 30 år, sa de. Like etter ble det så varmt der nede at folk begynte å dø, men denne kvelden satt vi altså ved bassengkanten og småfrøys – sammen med vårt tysk-portugisiske vertskap.

Han vi bodde hos var fysiker og ansatt i en av verdens største bilfabrikker. Nå satt han og så litt melankolsk ut der i fleecejakken sin.

Samtalen vår hadde nemlig penset seg inn på det norske systemet med subsidiering av elbiler, vi hadde jo selv sett havet av Teslaer som sto laina opp på parkeringsfeltet utenfor Gardermoen da vi reiste.

Pessimisme er noe late folk tyr til når de skal virke smarte.

Det moret det tysk-portugisiske vertskapet vårt å høre det. De humret enda høyere da de fikk høre at pengene den norske stat bruker på å støtte nordmenns kjøp av dyre elbiler, i all hovedsak kommer fra salg av råolje.

Men hva trodde de selv om bilbransjens framtid? Ville den bli elektrisk? «All bevegelse krever energi, og all energi koster", lød det knappe svaret fra vår venn fysikeren, mens han trakk fleecejakke tettere om seg. Oversatt: Det finnes ingen billig løsning.

Alt vi driver med, har en skyhøy pris. Omtrent der mistet de fleste rundt bordet lyst på mer å drikke, og gikk og la seg.


Noen dager seinere var vi tilbake i Norge, på familiens gamle hytte ved sjøen. Rundt hytta sto gulbrune busker og trær og var halvdøde i den intense heten. Nytt av året var også at stillehavsøstersen nå har klort seg fast nede på stranda, så flere av badegjestene hadde skåret seg til blods.

Siden 1974 har alle høyerestående arter rundt oss blitt halvert.

Det var uansett bedre enn tilstanden litt lenger nede langs kysten, der vi kunne lese at kjøttetende bakterier hadde etablert seg i det varme badevannet. Alt sammen anekdoter selvfølgelig, men sånn er det vel det oppleves når verden forandrer seg: Det skjer anekdotisk, som en serie med pussige tilfeldigheter som begynner å opptre oftere og oftere, helt til man plutselig har vendt seg til dem.

Det er mulig jeg er en godtroende fjott, men jeg har det med å tro på ting jeg blir fortalt – særlig hvis det er forskere som prater.

Derfor tror jeg blant annet på dette med at jorda er rund, selv om jeg aldri har aldri sett planeten vår på tilstrekkelig avstand til å kunne danne meg noe eget inntrykk. Likevel er jeg sikker.

Like sikker er jeg på at det livet jeg fører på denne jorda, ikke er forenlig med at det skal finnes fortsatt liv her særlig mye lenger. Siden 1974 har alle høyerestående arter rundt oss blitt halvert. Vi trenger ikke diskutere at det har en enorm kostnad, det livet jeg og mine naboer fører – vi snakker bare ikke om det.

Alt vi driver med, har en skyhøy pris.

Selvfølgelig får det være grenser for svartsyn. Pessimisme er noe late folk tyr til når de skal virke smarte.

Men jeg sitter altså her likevel med en stigende mistanke om at vi kan brette så mye plast vi vil – vi kan til og med stappe de fulle sekkene inn i Teslaene våre og kjøre av gårde til søppelfyllinga med verdens beste samvittighet – uten at det vil ha særlig annen effekt enn at vi får litt mindre skyldfølelse for skogbrannene og vannmangelen som rykker nærmere for hver dag.

Følg debatten også på Facebook og Twitter .

Er det noe denne sommeren har lært oss, så er det at ingenting annet enn en radikal endring av livene våre vil nytte.

Veien til helvete er brolagt med vasket, brettet og ferdigsortert plast. Og det kan være nettopp dit vi kommer, om vi ikke snart begynner å snakke ærlig med hverandre om forbruket vårt og hvordan det er vi egentlig lever.