Kinas tapte vår

Hva er sant? Hva er bare rykter? Hvem lyver?

I dagene fram mot massakren i Beijing 4. juni 1989, stilte vi utenlandske journalister oss ofte disse spørsmålene. Bare det siste var lett å svare på.

Vi var 160 akkrediterte korrespondenter i Folkerepublikken Kina for 25 år siden; ikke flere enn at de fleste kjente hverandre. Vi var konkurrenter, men samarbeidet også.

Personlig ser jeg tilbake i takknemlighet til det gode forholdet jeg fikk til NRKs medarbeider Fritz Nilsen. På slutten av 1980-årene samarbeidet vi tett for å levere de best mulige reportasjene til våre seere, lyttere og lesere. Noen kan hevde at det ut fra journalistiske kriterier ikke var riktig å samarbeide så nært med en kollega, men dette var diktaturet Kina for et kvart århundre siden, ikke norsk idyll anno 2014.

Kampen om sannheten var hard, selv under normale tilstander i det kommunistiske landet, og den ble uendelig verre i ukene før massakren.

LES OGSÅ: – Demokratisk revolusjon i Kina om 5-10 år.

Forbudt å tvile

Vi som skulle rapportere om hva som skjedde i Kina, førte en daglig kamp mot partiets gigantiske propagandaapparat. Det var ikke bare å stikke innom et offentlig kontor, eller ta en telefon til en ansatt i et departement for å få råd og vink.

Vi måtte alltid gå via kontoret som var ansvarlig for oss utenlandske journalister. Skulle vi forlate Beijing, var det et krav at vi på forhånd varslet om vårt reisemål. Fortsatt, 25 år etter, er det streng kontroll med utenlandske korrespondenter.

Kinesiske medier var så å si utelukkende en propagandamaskin for kommunistpartiet, et parti hvis rett til å styre Folkerepublikken det da som nå er forbudt å betvile.

I forsøk på å skape en motkraft, gikk vi korrespondenter ofte sammen i grupper for å legge det puslespillet det var å rapportere sannheten.

Fritz og jeg møttes ukentlig med kolleger fra Hong Kong, Japan, USA, Frankrike og Tyskland hvor vi utvekslet erfaringer. Ikke minst var vi alle interessert å høre om inntrykk og opplevelser fra hverandres reiser til provinsene. Dette var før mobiltelefonens tid, før internett og PC.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Usikre dager

Det var altså ikke noen enkel oppgave hver dag å rapportere sannferdig om hva som skjedde i Kina de 50 dagene fra april til juni i 1989, da Beijing gikk fra å være en heller monoton storby, til et sydende folkeopprør med intense konfrontasjoner mellom dem som ønsker frihet og dem som ville beholde sine privilegier.

Vi vet hvordan det endte. I dag vet vi at den vevre, men likevel så sterke, 23 år gamle Chai Ling tapte mot den autoritære Deng Xiaoping og hans lakei, statsminister Li Peng.

Men fra den spede begynnelsen av studentdemonstrasjoner i midten av april til millioner i gatene i maidagene, var det ingen gitt sikkert å si hva utfallet skulle bli.

Hør de dramatiske radioinnslagene:

Fortalte deres historier

Hvem var så våre kilder? Hvem kunne vi stole på? Hvem måtte vi skjønne ikke ville – eller kunne – fortelle sannheten?

Beijing var i disse uker en ryktemaskin.Ville regimet ta tilbake Tiananmen, Den himmelske freds plass, fra sultestreikende studenter med makt, eller var en fredelig løsning mulig? Var det sant at selv innen det militære var det uenighet, og var det slik at kommunistpartiets ledelse var splittet? Blir det borgerkrig?

Vi søkte sannheten. Vi snakket selvsagt med aksjonistene på Tiananmen. Selv Chai Ling og de andre lederne fikk jeg i tale. Vi utenlandske korrespondenter var en garanti for at deres historie ble fortalt.

Akademia er i en slik spent situasjon en nyttig referanse og mang en liberal intellektuell var villig til å dele sine analyser.

Fremst blant dem, astrofysiker Fang Lizhi, som ble en markant demokratiforkjemper og i sitt spartanske hjem lot meg få innblikk i sine vurderinger. Etter massakren fikk han asyl i USA, hvor han døde for to år siden.

LES OGSÅ: Professoren som ble Folkets Fiende nr. 1

LES OGSÅ: Fang Lizhi er død

Diplomatene var viktige, men meget varierende i sine kunnskaper. Norges daværende ambassadør Jan Tore Holvik var imidlertid en ressurs for oss korrespondenter både før og etter massakren. Det samme må sies om hans unge ambassadesekretær, Geir O. Pedersen, i dag Norges FN-ambassadør.

De berusende maidager

Men først og fremst var det viktig for oss å snakke med Beijings innbyggere, den såkalte vanlige kvinne og mann.

Det var jo dem som hadde vært med på å få en fredelig studentdemonstrasjon til å bli et folkeopprør. Og de ville prate med oss utlendinger; de ville fortelle om sine opplevelser, hva de hadde hørt og sett og ikke minst hva de trodde ville komme til å skje.

Den vanlige kvinne og mann var lett å få i tale de berusende maidager, da man ikke ønsket å høre på ryktene om at det militære kunne komme til å gripe inn. Etter hvert ble imidlertid ordvalget i de kontrollerte mediene krassere og tvilen begynte å melde seg.

Natt til 4. juni massakrerte den kommunistiske jernhånd folkeopprøret i Kina. Hvor mange som ble drept får vi aldri vite, men trolig var det tusener.

Kommunistpartiets talsmann sa at ingen ble drept. Men han hadde da heller aldri søkt sannheten.