USA: Arbeidsgivere betaler for å fryse kvinners egg

Sarah er i midten av tjueåra, har verken barn eller fast partner og jobber for et PR-firma i Washington DC.

– Jeg har faktisk vurdert nedfrysing, men det er veldig dyrt. Rundt 10.000 dollar koster det for én eggsanking, som det kalles her.

De fleste trenger to omganger for å være sikre på å ha nok til at det blir et barn av det, dermed snakker vi om over 160.000 norske kroner.

I tillegg må du betale en årlig leie av plass på fryserommet, 500 dollar er vanlig takst.

Gir valgfrihet

– Men til gjengjeld kan jeg bli gravid akkurat når jeg vil og når jeg har funnet den rette, mener Sarah, som sier at flere av hennes venninner vurderer det samme.

De er simpelthen engstelige for at eggene vil være for gamle når de er klare. Noen gjør det også som en forsikring, de kan jo alltids kjøpe seg friske spermier fra en donor om den rette ikke skulle innfinne seg.

Sarah håper hun slipper det problemet.

Apple og Facebook går foran

Det er, kanskje ikke så overraskende, Facebook og Apple som går foran. Facebook har en forsikringsordning som gjør at unge kvinner kan få utbetalt opptil 20.000 dollar for å legge eggene på is.

Apple innførte praksisen fra 1. januar i år, men det er ikke kjent hvor mange som har benyttet seg av tilbudet.

Delte meninger

Blant kvinner jeg treffer under min ikke-vitenskapelige spørreundersøkelse på gata i DC er nesten halvparten positive til denne formen for kontroll med tidspunktet for graviditet.

– Det er en strålende idé, sier Flemming, som klart ville vurdert det om hennes arbeidsgiver hadde tilbudt noe sånt.

Men Mona fra World Wild Life Fund mener det er en skrudd idé, det er ikke naturlig å fryse ned eggene.

– Jeg vil bli gravid på den gamle måten når det er meningen at jeg skal bli det, sier hun. Men ingen av dem jeg snakker med mellom tjue og tretti kan tenke seg barn før de har passert tretti.

Ubetalt fødselspermisjon

Amerikanske kvinner har rett til 12 ukers ulønnet fødselspermisjon, sier loven som gjelder for hele landet.

Punktum.

Det er bare 57 prosent av kvinnene som jobber utenfor hjemmet, og en av fire jobber deltid. USA er generelt underutviklet når det gjelder tilrettelegging for mødre i arbeidslivet.

Her jeg bor, i en ganske velstående forstad til hovedstaden, er det nesten bare kvinner som går tur med bikkja på formiddagen. Det er de heldige, de som ikke trenger å jobbe fordi mannens inntekt er så høy.

Flere av dem har høyere utdannelse, men ramlet ut av arbeidslivet da første barnet kom. Nå har altså næringslivet begynt å forstå at det er ulønnsomt, ikke bare for storsamfunnet, men for det enkelte foretak.

Brystmelk med fly

IBM tilbyr nå frakt av brystmelk med fly tilbake til barnet når mor er på forretningsreise. Fler lar mødre få pumpe brystmelk i arbeidstida. Tidsskriftet Working Mother har en egen webside med tips om amming og jobb.

– Ikke nøl med å be om et møte med sjefen om hvordan pumping skal innpasses i arbeidsdagen din, skriver en kvinne.

– Fortell kollegene om når du tar pumpepauser.

– Faste rutiner er viktig for å beholde fokus i jobben, skriver en annen.

Betalt dagmamma på reiser

I sommer ble det klart at finansselskapet KKR tilbyr nybakte mødre å ta med seg barnet pluss dagmamma på forretningsreiser, inntil barnet fyller ett år. Ikke nok med det, arbeidsgiveren tar regninga.

Hensikten er både å bidra til rekruttering og til at høyt kvalifisert arbeidskraft blir, sier en talsmann for selskapet til avisa The Washington Post. Annonsebyrået Wieden + Kennedy har en lignende ordning for de første 18 månedene. Den gjelder bare dersom mor ammer, men til gjengjeld kan både far og besteforeldre dra som barnepassere

Noen får betalt permisjon

Apotekvaregiganten Johnson & Johnsen vil gjerne ha en forbrukerorientert profil. Der i huset fikk nybakte mødre nylig rett til hele 15 ukers lønnet permisjon, men mer oppsiktsvekkende var det nok at fedrene fikk 9 uker. Google tilbyr 18 og Facebook 17 uker.

Bildet er tydelig.

Betalt permisjon, barnevakt og transport av brystmelk er blitt frynsegoder de store bruker for å lokke til seg de beste.

Ventet til jeg var 42

Sharon McCartney er femti. Hun fikk sine to barn før tilbudene om eggnedfrysning og betalt permisjon var aktuelt. Men, til gjengjeld tok hun i likhet med mange jevngamle kvinner en stor sjanse. Hun fikk sitt første barn når hun var 42 år og sitt neste når hun var 45.

– Jeg utsatte helt til siste liten, sier Sharon.

Hun jobber deltid i en organisasjon som tar seg av vanskeligstilte barn, men selv der var det ingen betalt permisjon for fødende kvinner.

– Helt forferdelig. Jeg tok fri og var hjemme noen år, måtte det. Mannen min er jo ute og reiser hele tiden, han jobber for NASA med å lage en maskin som kan røntgenfotografere sorte hull i verdensrommet. En dag Japan, en annen dag Europa.

– Har dere ett års permisjon i Norge? Er det mulig, sier Sharon og vil møtes til lunsj for å høre mer.

16.000 for barnepass

Etterpå møter jeg Alice. Hun skiller seg ut på gata i Washington. For Alice går med barnevogn, og dem er det ikke mange av her.

Hun har ermeløs kjole av den typen åtti prosent av karrierekvinnene her har, en veske med plass til A4-dokumenter over skuldra, og hun går fort. Hun vil ikke bli tatt bilde av forfra, vil ikke bli gjenkjent.

– Jeg jobber som advokat i et familiefirma. Fra sønnen min var tre måneder har han vært i barnehage, sier Alice.

Hun vil ikke si hvor mye hun betaler, men det vanlige her i DC er rundt 2.000 dollar i måneden, altså over 16.000 kroner. For øyeblikket har ikke hun og mannen råd til flere barn.

Frynsegoder en felle?

De fleste kvinnene jeg snakker med er positive til alt som kan gjøre det lettere å få og ha barn ved siden jobb. Men ikke alle. Er betalte dagmammaer på reise bare en måte å presse nybakte mødre til å yte mer på?

Ville det ikke vært bedre å si «reis mindre»? De frosne eggene skal jo tines og befruktes en gang, men vil ikke mange da utsette graviditeten til kroppen egentlig er i eldste laget for den slags?

Dessuten mener noen det er etisk forkastelig å bruke masse penger på å få kvinner til å utsette det å føde bare for å være tilgjengelige døgnet rundt i de årene hun egentlig har de beste fysiske forutsetninger for å få barn.

Barneomsorgen privatisert

Men så lenge det ikke finnes offentlige ordninger med betalte fødselspermisjoner og subsidierte barnehager, ja da blir barneomsorg helt og fullt en privat utfordring, ikke et samfunnsansvar.

Tricia løser det på sin måte.

– Jeg skal aldri ha barn, sier hun bestemt.

Hun er i begynnelsen av trettiåra og har kjæreste. Men hun synes det er så innmari moro å jobbe, og tror ikke hun i tillegg hadde klart å være en god mor slik arbeidslivet fungerer i USA.

– Sånn er det bare, alle kvinner er ikke skapt for å ha barn. Jeg vil leve livet mitt mer slik mennene her gjør det, sier kvinnen, som er kledd i klassisk maktfarget kjole – himmelblå slik både Maggie Thatcher og Hillary har hatt for vane.