Et angrep vil gi russerne mindre geopolitisk makt enn på 500 år

I den verdenskjente, politiske romanen «Mørke midt på dagen» beskrev den ungarsk-jødiske psykolog og forfatter Arthur Koestler den store terroren i Moskva og i sovjetsamfunnet generelt, Ukraina kanskje spesielt med skueprosessene på 1930-tallet.

• Bakgrunn: Ukraina og det historiske hatet

Den voldsomme sovjetiske terroren

Kollektiviseringen av jordbruket skapte en hungersnød i Ukraina og krevde 5 millioner menneskeliv i sovjetsamfunnet.

De senere politiske utrenskningene tok 10 millioner menneskeliv bare i aldersgruppene for menn, født mellom 1880 og 1910, viser historisk-demografisk forskning. Josef Stalin utryddet også 70 prosent av alle stabsoffiserene etter 1938.

Terroren var så voldsom, at mange ukrainere ønsket selv Waffen-SS velkommen som befriere etter det tyske angrepet på USSR den 22. juni 1941. I 1944 fikk den blodige diktatoren Josef Stalin USA og Storbritannia med på, at hans interessesfære skulle omfatte store deler av Øst-Europa etter krigen.

Da kom terroren til de statene som ble liggende øst for Jernteppet.

Russernes illgjerninger med nye skueprosesser rystet innbyggerne.

Ofrene ble anklaget for å være agenter for Jugoslavia. I Ungarn hengte russerne utenriksminister Lazlo Rajk i 1949. I Tsjekkoslovakia lot russerne kommunistpartiets generalsekretær Rudolf Slansky bi henrettet som tilhenger av president Tito i Jugoslavia i 1952. For Tito utfordret jo Stalin etter krigen. Og i Polen ble senere partisjef Wladislaw Gomulka fengslet. I Romania henrettet russerne forsvarsminister Ana Puker og i Bulgaria Trajko Kostov.

Blokaden av Vest-Berlin kom i 1948, deretter knuste russerne arbeideroppstanden i Øst-Berlin i 1953, invaderte Ungarn og knuste Budapest i 1956, og 3000 mennesker ble drept. Sovjetunionen ledet deretter invasjonen av Tsjekkoslovakia 21. august 1968, fordi Praha ville utvikle en sosialisme med et menneskelig ansikt. Russerne presset også Polen til å innføre militær unntakstilstand i desember 1981, fordi Kreml mente den frie fagbevegelsen Solidaritet truet sovjetsosialismen.

Ti år etter skapte russerne blodbadet i Vilnius 13. januar 1991. Dette er bare stikkord for det mørket midt på dagen, som russerne skapte i medmenneskers sinn bak Jernteppet frem til Sovjetunionens oppløsning 31. desember 1991. Det er den interessesfæren Vladimir Putin krever, at Ukraina lydig skal avfinne seg med.

Fortiden skaper frysninger på ryggen til vanlige folk øst for det gamle Jernteppet.

Hva Kreml faktisk sier

Fredag 25. april la Russlands utenriksminister Sergej Lavrov frem sin versjon av hva han mener Russland ble enige med Ukraina, USA og EU om på skjærtorsdag i Genève.

Makthaverne i Kiev, som han kaller en junta, må forlate alle offentlige bygninger som de besatte etter at Viktor Janukovitsj, som president, flyktet fra Kiev natt til 22. februar.

Russland påstår, perverst nok, at aktivister fra Majdan skjøt ned og drepte 80 borgere av Kiev i uke 8 for å krisemaksimere situasjonen for Janukovitsj.

«Høyre sektor» skulle avvæpnes, og Majdan ryddes for aktivister.

Først når dette var på plass, sa Lavrov at Ukraina kunne vente at de russiske separatistene i det sørøstre Ukraina la ned sine våpen og forlot offentlige bygg som de har okkupert.

Den tankenødvendige slutning av Lavrovs ord fra sist fredag er at Viktor Janukovitsj skulle innsettes.

President Vladimir Putin sier at invasjonen og anneksjonen av Krim var for å hindre at Sevastopol skulle bli en NATO-havn.

«Ukraina får aldri bli preget av Stepan Banderas verdier» gjentar Vladimir Putin stadig. Hans utenriksminister, Sergej Lavrov, er et rent ekko av sin sjef, og sa fredag NATO-utvidelsen østover og de amerikanske planene om rakettskjold i Øst-Europa ble iverksatt uten hensyn til Russlands protester. Putin krever vetorett mot viljen til dem russerne terroriserte i 50 år i Øst-Europa og som hater russerne for dette.

Putin entret politikken som major i KGB, og hans internasjonale erfaring før det var som KGB-offiser og okkupant av Øst-Tyskland i byen Dresden frem til tiden etter Berlinmurens fall i 1989. Putins behandling av Ukraina gjør at ukrainere, polakker og baltere kaller ham for en neostalinist.

Lørdag påsto rektor Anatolij Torkunov på Russlands diplomathøyskole MGIMO, at ledelsen i USA ikke vet at Krim-halvøyen alltid var russisk, ble befolket av russere da tyrkerne ble fordrevet, og at dette rettferdiggjorde invasjonen på Krim.

I nyhetsprogrammet «Vesti» sa diplomathøyskolens rektor at nettopp Vestens ignorering av Russlands stemme på 1990-tallet forklarer Russlands behandling av et Ukraina med et russiskfiendtlig regime nå.

Da programleder Sergej Briljòv minnet om at MGIMO-professor Andrej Zùbov karakteriserte den russiske anneksjonen av Krim for «Anschluss uten anførselstegn» valgte diplomati-rektoren å overse spørsmålet.

• Les: Sammenlignet Putin med Hitler – fikk sparken

I samme program lørdag sa Russlands visestatsminister og regjeringens kakse Igor Sjuvalov, at Russland nå skal utvikle samarbeidet mellom russisk, kinesisk og amerikansk kapital.

Mens G7-landene med USA i spissen samt EU varslet nye straffesanksjoner som Russland fra og med i morgen. Dermed kan man, med bakgrunn i Sjuvalovs ønsketenkningen, spørre seg om Kreml er orientert om tid og sted, og er ikke et menneske det, så er grunnleggende kriterier for psykose til stede.

Massepsykose i Russland nå

«Mitt imperiale hjerte svulmer mens mitt intellekt bekymres», sier filosofiprofessor ved Moskvas statsuniversitetet, Jakov Svirskij, til NRK.

Han er spesialist på den russiske filosofen Berdjajev, som er Vladimir Putins foretrukne filosof om konservatisme i det siste.

Russerne flest bejubler at Krim ble tatt tilbake fra Ukraina med militærmakt. De trenger ikke Vesten, de har glemt Jernteppet og Russland som stat lar seg nå lede av ordtaket «med Vesten kan det forhandles, med Østen må vi være venner».

Det regimekritiske uketidsskriftet «Novoe Vremja» eller «Ny Tid» her i Moskva viet denne ukens nummer temaet «Russland vender seg mot øst».

Da snakker vi om Kina og klansamfunnet Kasakhstan.

I den russiske diskursen dominerer homohets, muslimhets og påstanden om, at Vest-Europa går i selvlikvidasjon for sin forståelse for muslimske innvandrere.

Valgkampsjefen for Vladimir Putin ved siste presidentvalg, Stalinslav Govorukhin, er en av de mest markante skikkelser i det offentlige rom som bærer frem ny, aggressiv, russisk nasjonalisme. I begynnelsen av oktober fikk de russiske nasjonalistene, som er enda mer ytterliggående enn Putin-fløyen, holde en «Russisk marsj» her i Moskva.

– Satan og hans jødiske følgesvenner er vår hovedfiende sammen med alle fra Kaukasus og Sentral-Asia, sa marsjens fanebærer til NRK.

Selv Putin, som systematisk har stimulert nasjonalistisk tenkning, sa for tre år siden at fremmedfrykt eller xenofobi og rasisme kan rive det multinasjonale Russland i filler. Nå jubler de mest ytterliggående nasjonalistene i Vest-Europa Putins politikk uten at det sjenerer Kreml.

Det neonazistiske partiet «Jobbik» i Ungarn, i Østerrike bejubler avdøde Jörg Haiders parti «Die Freiheitlichen» Putin, mens Le Pens parti i Frankrike og de ekstreme nasjonalistene i Nederland også står i fremste rekke i Putins tvilsomme vestlige heiagjeng.

Mer forsiktig, og opptatt av sitt kjøpmannskap for å se hva det bringer av vinning og tap, går for eksempel statsminister Orban i Budapest og statsminister Fico i Bratislava imot skjerpete sanksjoner fra EUs side mot Russland.

Risiko, Ukraina og Russland

Stadig gjentar Putin og hans våpendragere at Russland bare vil stabilisere Ukraina, men på sine premisser. De kjører rått på nasjonalisme og separatisme blant de 9 millioner russere som bor i Sørøst-Ukraina.

Da tsjetsjenerne reiste separatisme for 12 år siden, uttalte Putin på sitt ikke uvanlige, vulgære vis: «Jeg skal kverke tsjetsjenerne i utedassen».

Det kunne nok Putin kanskje tenkt seg å gjøre med Ukrainas »Høyre sektor» og dens leder Dmitro Jarosj, som sier til NRK at «hans folk var avantgarden i den ukrainske revolusjonen, og var de som forpurret Putins og Janukovitsj planer for Ukraina».

• Les: Høyreekstremist vil bli president i Ukraina

Men når Ukrainas fungerende president Oleksander Turtjinov sier, at 100.000 ukrainere står klare til å forsvare sitt land dersom den russiske hær rykker inn også i det sørøstre Ukraina, betakker trolig Putin seg for det.

For scenarioet ligner for mye på Polen i desember 1981. Da ville den sovjetiske stats- og partisjef Leonid Bresjnev kvele den frie fagbevegelsen Solidaritet ved å invadere 35 millioner polakker men tok ikke risikoen for trolig hadde polakkene gått til kamp for livet, noe som tsjekkerne og slovakene ikke gjorde under invasjonen i 1968.

Putins Russland er langt, langt svakere militært enn USSR var for 33 år siden, og det spiller ingen rolle at Putin har atomvåpen. For om han er febril av sin nasjonalisme, vet også den gamle KGB-major Putin at terrorbalansen gir garantert, gjensidig utslettelse hvis atomvåpen tas i bruk.

Selv de ensrettede, russiske TV-nyhetene og debattene minner stadig om dette poenget, men en konvensjonell krig med Ukraina kan ikke utelukkes.

Skulle den inntreffe og russerne vinne den, vet også Putin at et worst case-scenario for Russland kunne bli at Ukraina forsoner seg med tapet av de sørøstre provinsene og går inn i NATO. Da kunne det komme et rakettskjold på plass langs grensen mellom Ukraina og Russland, bare 4–5 timers biltur fra Den røde plass.

I utgangspunktet er Putins frykt et Ukraina med i NATO, med NATO-baser på ukrainsk jord og rakettskjold kloss opp til Russlands vestgrense.

Til NRK har Pjotr Porosjenko, som er den sannsynlige vinner av presidentvalget 26. mai i Ukraina, sagt at det fortsatt ikke er noe flertall i Ukraina for medlemskap i NATO. Men dersom den russiske hær invaderer og tar nok en bit av Ukraina etter Krim, snus det fatalt for Putin.

Det vet han, og for Kreml betyr det at Russland reduser sin innflytelse til et lite khanvelde av føydal karakter langt mot øst. Mer redusert har ikke Russland da vært siden 1500-tallet geopolitisk.

I det spillet teller de sørøstlige provinser av Ukraina lite. Det er derfor fortatt grunn til å tro det når talsmenn for Kreml i helgen sa at Russland ikke vil invadere Ukraina.