Isfront uten kald krig

Samtidig med at NATOs generalsekretær snakker om trusselen fra Russland her i USA, signaliserer en russisk diplomat bekymring for Estlands behandling av den russiske minoriteten i landet.

Det skjedde under et møte i FNs menneskerettighetsråd i Genève i går.

Annekteringen av Krim startet med lignende «bekymringsmeldinger», og det er ingen tvil om at balterne frykter at russerne skal bruke minoritetene i Estland og Latvia som påskudd til å kappe nytt land.

Uavhengig av realismen i frykten er det derfor svært viktig at visepresident Joe Biden har lovet de nye medlemslandene som grenser mot Russland full støtte i tråd med artikkel 5 i Atlanterhavspakten.

De tre baltisk landene ble sviktet av Vesten i 1940, og det har de aldri glemt.

Nå har de fått forsikringer som tar høyde for selv den verste fortolkningen av president Putins intensjoner.

Hvordan tolke Putin?

Det finnes minst to «skoler» når det gjelder å forstå den russiske ledelsens politikk.

Den ene oppfatter Putin som grunnleggende ekspansjonistisk. Han tar så mye han kan uten å risikere for mye.

Den andre legger større vekt på Putin som leder for et russisk gjenreisingsprosjekt, der behovet er stort for å demonstrere at landet faktisk er en stormakt selv om store deler av territoriet forsvant i 1991.

I det perspektivet, som undertegnede deler, er det mindre sannsynlig at annekteringen av Krim blir fulgt av nye annekteringer, kanskje med unntak av Transdnjestr i Moldova.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Iran og Syria midt i isfronten

I to dager denne uka har den såkalte P5 pluss 1-gruppen forhandlet videre med Iran om en endelig atomavtale.

Russland har det siste halvåret spilt en konstruktiv rolle i disse forhandlingene, og ifølge en talsmann for EUs utenrikssjef, Catherine Ashton, merket en ingen negative effekter av Ukraina-krisen under samtalene i Wien.

Men nå varsler Russlands viseutenriksminister Sergej Rybakov at det kan komme til å endre seg.

Rybakov er Russlands utsending til forhandlingene, og han truet etter møtet med at den russiske ledelsen kan komme til «å høyne innsatsen» som svar på «stemningen i noen europeiske hovedsteder, Brussel og Washington».

Han konkretiserte ikke trusselen, men gjorde det klart at Iran-forhandlingene ikke kan sammenlignes med den historiske betydningen av gjenforeningen mellom Krim og Russland.

(Analysen fortsetter under bildet.)

Det er tegn som tyder på at også samarbeidet om Syria blir skadelidende.

USA ga tirsdag beskjed om diplomatene ved den syriske ambassaden og to konsulater i USA skal være ute av landet innen utgangen av mars.

Det russiske utenriksdepartementet sendte i går ut en kommentar der det heter at «våre amerikanske partnere fratar seg selv rollen som med-sponsor i den politiske reguleringsprosessen i Syria». I uttalelsen heter det også at USA prioriterer regimeendring framfor ødeleggelse av Syrias kjemiske våpen.

Med den isfronten som nå preger forholdet mellom Russland og vestlige land, er det lite sannsynlig at den negative utviklingen blir reversert på kort sikt.

Det har potensielt størst konsekvenser for Syria-diplomatiet, der interessemotsetningene mellom USA og Russland er størst.

Før Ukraina-krisen var for eksempel de to landene nær enighet om at et russisk skip skulle eskortere MS «Cape Ray», det amerikanske marinefartøyet som skal stå for ødeleggelsen av de farligste kjemiske våpnene fra Syria. Nå skal eskorten være avlyst.

Samarbeid på vent?

Selv om personkjemien mellom presidentene Putin og Obama har vært dårlig, har det vært samarbeidet på en rekke konkrete områder.

USA er avhengig av russiske romferger for å frakte astronauter til Den internasjonale romstasjonen, amerikanske soldater fraktes til og fra Afghanistan via russisk luftrom, etterretningsorganisasjoner deler informasjon om potensielle terrorister og amerikanske eksperter bistår russerne med å demontere gamle atomvåpen.

Mye av dette samarbeidet står nå i fare, og prosjekter i startgropa vil bli satt på vent.

Økonomisk krigføring

Både USA og EU har varslet at det vil komme flere straffetiltak, ikke bare rettet mot enkeltpersoner og militære samarbeidsprosjekter.

EU forbereder seg på at Russland kan komme til å skru igjen gasskranene.

• Norske forskere: Tror ikke Putin vil bruke gass-stans

– Obama må bruke krisen til et historisk kompromiss mellom republikanere og demokrater om storstilt utbygging av amerikanske gassreserver, skriver den meget innflytelsesrike spaltisten Thomas L. Friedman i The New York Times.

Fordi det haster med å nøytralisere Putins forsøk på å utpresse naboene, kan Obama få til et kompromiss som både innebærer rask utbygging og ivaretar hensynet til miljøet, tror Friedman.

Han er én av mange stemmer som mener USA raskest mulig må bli nettoeksportør av gass for å demme opp for russisk energimakt.

Men det vil uansett ta flere år, og det spørsmålet politikere og energibyråkrater fra alle vestlige land nå stiller seg, er om Putin virkelig vil undergrave sin egen markedsposisjon ved å redusere gasstrømmene til Europa.

Disse går delvis via Ukraina, men også via Hviterussland, Tyrkia og Østersjøen. Sannsynligvis vet vi svaret først når EU og USA utvider sanksjonene.

På begge sider av konflikten er det selskaper som potensielt kan komme til å lide store tap. Det finnes mange kandidater.

Russlands største oljeselskap, Rosneft, ga Exxon Mobil en viktig rolle i letingen etter olje og gass i Nord-Russland i bytte mot at Rosneft fikk store andeler i leteblokker i Mexicogolfen.

Russiske selskaper har investert så tungt i britiske verdipapirer og finansinstitusjoner at et hemmelig notat lekket fra det britiske finansdepartementet avslører alvorlig frykt for følgene av sanksjoner.

Vestlige selskaper har på sin side investert mange hundre milliarder dollar i russiske aksjer og verdipapirer, dels gjennom fond, dels direkte i selskaper som Gazprom og statsbanken Sberbank.

Det vil skade alle disse institusjonene på kort sikt om det blir et rush for å selge seg ut, og på lengre sikt om straffetiltakene skaper frykt for nye investeringer.

Den kalde krigen ikke tilbake

Den kalde krigen sprang delvis ut av og ble næret av konkurransen mellom to ideologier, kapitalismen og kommunismen.

Som økonomisk system og eksportvare vant kapitalismen, samtidig som det ble klart at markedsøkonomi godt kan kombineres med autoritært politisk styre.

Atomvåpnene sørget for gjensidig avskrekking. Men i den nåværende konflikten spiller ikke atomvåpnene noen rolle, ingen kan med troverdighet si at de vil bli tatt i bruk.

Vi vil helt sikkert se flere fly og soldater fra NATO i de baltiske statene og andre «nye» NATO-land i ukene og månedene framover. Det blir flere militærøvelser og kraftigere vakthold ved grensene til Russland.

Men det er den økonomiske krigføringen som kan komme til å sette mest merkbare spor, og det er også økonomien som vil tvinge Russland, EU og USA nærmere hverandre igjen. Men det kan ta tid, lang tid.