En mann med katt

– Er det Bob?

– Er det Bob?

Vi har ikke gått mange meterne i det populære turistområdet Covent Garden midt i London før turister og fastboende begynner å peke og snakke ivrig. James Bowen og katten Bob er kjendiser. Ikke bare her i byen, men de er internasjonale kjendiser.

Videoer og bilder av de to sirkulerer i tusenvis av varianter på Internett, helt fra de to livnærte seg ved å opptre på gaten da livet var adskillelig tøffere enn nå. Senere har det blitt skrevet flere bøker om dem, og en film er også under produksjon.

Mitt navn er Bob

De møttes første gang våren 2007. En pjuskete rød katt satt en dag på trappen utenfor huset hvor James Bowen holdt til.

Han var på vei ut med gitaren på ryggen for å tjene noen slanter til mat og husleie. De hilste, men da James kom tilbake var fortsatt katten der. Katten ble værende, og nektet å gå. Ingen i nærheten kjente til den, ingen eide den og den hadde et skadet bein.

James forbarmet seg, fikk den til veterinær, stelte den og passet på den og de ble bestevenner.

James Bowen som hadde bestemt seg for å bli rusfri gikk på metadon og forsøkte å stable seg på bena, men livet var tøft, og tidvis ensomt. Gatemusikanter er det mange av i London, konkurransen skarp, skjellsordene kan være mange og pengene få.

James slet også ifølge seg selv med i hele tatt å bli lagt merke til. Ingen så ham, ingen hørte ham, og inntektene var svært små.

Første dagen den friskmeldte Bob skulle bli med på jobb, endret alt seg. Bob ville sitte på skuldrene til James, og mens han gikk gjennom byen, snudde langsomt det ene ansiktet etter det andre seg mot dem. Folk ville prate, folk ville ta bilder, folk ville ta på Bob.

– Det var som om jeg tok av meg en usynlighetskappe, forteller Bowen.

– Plutselig så alle meg, eller Bob da, legger han raskt til og smiler.

– High five, Bob, high five, sier Bowen og hever en flat hånd. Bob løfter sakte høyre forlabb og gjengjelder hilsenen.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Misunnelsens pris

Siden 2007–2008 har Storbritannia vært rammet av finans- og gjeldskrise, i likhet med mange andre land i Europa. Folk har hatt mindre å rutte med, og får også betydning for dem som er helt nederst i samfunnet.

Men James var heldigere enn de fleste. Foran ham på gaten satt nemlig Bob, gjerne med et skjerf rundt halsen som noen hadde strikket, eller en genser noen hadde gitt i gave. James spilte og sang, mens jobben til Bob var å trekke til seg folk.

Og det gjorde han uten å måtte gjøre særlig mer enn å sitte foran bestevennen. Folk la igjen penger, folk tok bilder, folk tok video og gikk smilende videre.

Oppmerksomhet var utvilsomt bra for de to, men andre i området var ikke like fornøyde.

Enkelte ansatte på den nærmeste tube-stasjonene kunne spare seg for folkemengdene, politipatruljer liker heller ikke å se for mange stimlet sammen, og ikke minst andre kunstnere og selgere irriterte seg over å bli oversett på grunn av Bob og James som fikk all oppmerksomhet.

James tar oss med til ruteoversikten ved Covent Garden stasjonen.

– Her, akkurat her, ble jeg arrestert på grunn av falske anklager, sier han og for et alvorlig drag over ansiktet. Han tråkker urolig rundt og ser seg omkring. Det er åpenbart at han er ukomfortabel. På skulderen ser også Bob ukomfortabel ut, tråkker rundt og freser.

– Han liker seg ikke her heller, sier James og går raskt fra stedet.

En uvenn ringte nemlig politiet og fortalte at James hadde truet en ansatt på stasjonen. De møtte opp mannsterke og arresterte ham utenfor. Heldigvis hadde James med seg en kamerat den dagen som tok med seg Bob, mens James måtte bli med på stasjonen og gi fra seg spyttprøve og forklare seg om igjen og om igjen.

Det fantes ingen beviser mot James, og politiet droppet anklagene, men han fikk forbud mot å spille i området igjen. Dermed var de arbeidsledige.

Fra da av livnærte de seg ved å selge hjemløs-magasinet «The Big Issue», en forretning som også gikk noenlunde bra – på grunn av katten Bob.

Folk ville se katten, ta bilde av katten, stryke katten og høre om katten. Og kjøpte som oftest et blad i tillegg.

Fenomenet Bob og James

For å gi oss et innblikk i hvordan livet hans var, har James med seg gitaren sin i dag, og setter seg ned litt unna tube-stasjonen, rett ved der han pleide å selge hjemløs-magasinet.

Han er ikke helt komfortabel, han er fortsatt nervøs for politiet og bydelen som ikke alltid er så begeistret for gatemusikantene, eller «baskerne» som de kalles i London.

James har knapt begynt å stemme gitaren, Bob har knapt satt seg på katteteppet, men det har for lengst begynt å stimle sammen folk rundt dem. De tar bilder, legger igjen penger uten at de har hørt en eneste sang.

Hele tiden hører vi «åååh», eller «der er Bob» osv. En dame stopper opp og har aldri hørt om dem. James smiler og forteller kort historien sin. Damen tar bilder, legger igjen noen mynter og går.

Og nettopp slik ble de «oppdaget».

Et forlag fikk høre om de to hannkattene i Londons gater og spurte James om han ville skrive en bok om seg og Bob. Slik ble det. Nå er han oppe i seks bøker, og en film er underveis. En skuespiller skal spille James, mens Bob spiller seg selv i scener med mye nærbilder.

Et liv som andres

Inntektene har gjort at de ikke lenger trenger leve fra hånd til munn, noe James setter stor pris på.

– Våkner jeg opp om morgenen med influensa, kan jeg faktisk bli liggende. Før måtte vi gå ut, uansett vær. Det eneste er at det ikke er så mye rutine lenger, og det trenger vi kanskje.

– Det har utvilsomt vært en forandring, bra på en måte, men har brutt med rutinene. Må gå litt gjennom hva jeg gjør, veldedighetsarbeid og sånn. Vi trenger litt rutine, gjør vi ikke det Bob? Sier James og klør katten på hodet.

Etter en stund bryter de opp, det er en av de fuktige kalde London-dagene, hvor vinden finner vei gjennom ethvert plagg, gjennom enhver kattepels. Bob er lei og vil inn.

– Han er blitt litt diva, smiler James og lurer ut en «high-five» til fra Bob, trolig den tiende denne dagen.

Bob løfter aller nådigs labben og gjengjelder. Så hopper han opp på skulderen til James igjen. Ansiktet til høyre, halen til venstre. Alltid samme vei. Pengene samler James sammen og gir til magasinselgerne som ikke har vært like heldige som ham.

Folk sier gjerne at katter har ni liv. Bob har trolig gitt ham ett av dem. De er uatskillelige, men ikke særlig ensomme. I det vi tar farvel, fortsetter folk å peke, hviske og ta bilder.