Å leve med det usagte

Det er sjeldent at man får oppleve et vennskap som er så sterkt at man har det med seg resten av livet. Et så sterkt vennskap at man ikke trenger å jobbe for det en gang, for det er så selvsagt at det alltid vil være der.

Therese og Ola Ragnar begynte i samme femteklasse, det var starten på nettopp et slikt vennskap. De var ti år og nærmeste naboer.

– Det har aldri vært noen, hverken før eller senere, som har fått meg til å le så mye og så lenge. Jeg lo til jeg gråt. Han hadde en egen evne til å fortelle historier og komme med de riktige kommentarene, forteller Therese Tveita

Ola Ragnar interesserer seg stort for menneskene rundt seg og han er svært samfunnsengasjert. Starter du en samtale med han må du forvente å bli presset helt til du mener noe.

«Hva mener du om det? Dette må du jo mene noe om».

Ola Ragnar har glimt i øyet. Han ser folk og kommer lett i kontakt med alle. For Therese er han en trygghet og en venn som alltid skal være der.

– Han var den broren jeg ikke hadde, en kjempegod kompis. Alt var avklart mellom oss. Vi hadde de samme referansene og gikk i samme klasse helt opp til studietiden. Han var med på å forme meg, god å diskutere med, hadde mye galgenhumor og var svært direkte.

I tillegg skrev han dikt og noveller og var svært opptatt av reising og språk. Sammen reiste de to på flere turer og i årene etter fikk Therese kort og brev fra alle verdens land og steder. Her delte han både historier og øyeblikk som «Hei Therese! Nå sitter jeg på en bar i Berlin og drikker alle under bordet». Hun har tatt vare på alle sammen.

– Det er kanskje det jeg savner mest ved han, samtalene og humoren og hans evne til å få meg til å ikke ta alt så alvorlig. Jeg savner vissheten om at han er der ute en plass.

Blekkspruten som tok hjernen

Ola Ragnar har akkurat fylt 30 år. Han bor i Bergen med kjæresten og jobber frilans for forskjellige aviser. Den siste tiden har han gått rundt med kraftig hodepine. Når han oppsøker legekontoret, konstateres det fort at dette er uhelbredelig hjernesvulst.

Hjernesvulsten kan sammenliknes med en blekksprut, hvor svulstens armer brer seg over hjernen.

Legene gir han et halvt år igjen å leve.

– Han kalte svulsten« lisjjævæln». Det var humor i uttrykket, men det var også noe mer der. Han sa det med et ektefølt, fandenivoldsk trykk, «lisjjævæln min».

I månedene som følger fokuseres det kun på å leve, for Ola Ragnar har mye livslyst. Han vil reise og oppleve mest mulig før kroppen ikke kan være med lengre. Det halve året forlenges med et helt år til.

– Det var han som trøstet oss og lettet situasjonen for oss andre. Selv om han visste at han skulle dø, hadde han hele tiden planer. Han reiste mye alene før han ble for syk, både til Istanbul og Spania.

Han ønsker å oppleve London en siste gang, og på denne turen fikk Therese bli med.

– Det var i februar, det siste halvåret han levde. Da var han veldig dårlig og hadde mange epileptiske anfall. Vi måtte være veldig tette på hverandre og bo på samme rom, for han kunne jo ikke være alene. Da hadde vi mange nære samtaler. Vi var innom døden, men ikke direkte hans død.

Etter dette flytter Ola Ragnar hjem til foreldrene sine på Verdal. Han har mistet synet og blir stadig dårligere. Han planlegger sin egen begravelse, hvilken musikk skal spilles i hvilken rekkefølge. Han ønsker å dø i Verdal.

Therese og Ola Ragnar sitter på en kafe i Verdal sentrum, de planlegger en ny reise. De vet ikke helt hvor, men Ola Ragnar lever fortsatt og de må oppleve mer sammen mens de kan. Det er nå Ola Ragnar sier de ordene Therese har fryktet så lenge.

«Men, jeg skal jo dø snart».

De ser lenge på hverandre og det er helt stille.

– Jeg husker alt så tydelig. Jeg kunne jo ikke benekte det, men jeg klarte heller ikke å følge opp og bli med han inn i den samtalen han inviterte til. Nå tenker jeg bare, fy søren så feig jeg var. Det var han som hadde grunn til å være redd og ikke jeg, men jeg var kjemperedd.

«Ut av seg selv»-opplevelse

Ola Ragnar døde 27. juli 1998.

– Han skulle vært 50 år nå i slutten av januar og da tente jeg et lys. Jeg tenker på han ofte og prøver bestandig å være på kirkegården 27. juli. Når jeg er hjemom Verdal passer jeg også på å tenne et lys. Han skal vite at jeg ikke har glemt han.

Dagene før han døde lå Ola Ragnar i en komalignende tilstand på sykehuset. Selv om ingen fikk kontakt med han og han så vidt pustet, kunne det ennå virke som han skulle leve noen dager eller uker til.

– Jeg besøkte han og selv om jeg ikke vet om han hørte meg, pratet jeg likevel. Jeg sa at jeg håpet han hadde det bra, også ga jeg han en klem. Et døgn senere ble jeg oppringt under frokosten. Jeg kan ikke huske hvem som ringte meg, det er så rart, men personen fortalte meg at Ola Ragnar døde i natt.

Therese beskriver det hele som en «ut av seg selv»-opplevelse. Hun kjørte rett til Verdal for å være med foreldrene hans og for se bestevennen sin en siste gang.

– Vi hadde en liten minnestund hos familien hans den kvelden. Der klarte vi å minnes fine historier om han og le litt.

Livet går videre, på ett eller annet merkelig vis og for Therese er ikke døden skummel lengre.

– Man er aldri flink nok til å fortelle hvor glad man er i de rundt seg. Desto eldre jeg blir, jo mer tenker jeg på den tiden Ola Ragnar var syk. Selv om jeg var redd da, ser jeg nå hvor viktig en slik samtale er. Man kan faktisk ha fine samtaler rundt døden.

Mistet sjansen til å rette opp

– Jeg skulle ønske jeg svarte: Hva tenker du om det? Er du redd?

Det usagte-øyeblikket vil for alltid være med Therese.

– Det er jo voldsomt å vite at man skal dø innenfor et visst kort tidsrom. Ære være Ola Ragnar for at han var så åpen og at han gjorde det lett å være sammen med han.

Mye av grunnen til at vi henger oss opp i det usagte er at vi ikke har sjansen til å rette opp etter oss. Det er sjeldent vi føler at alt er oppgjort.

– Når noen skal dø er det veldig vanlig at noen rundt har dårlig samvittighet for noe de har usagt. Kanskje de har kranglet eller er sinte på hverandre? Det er mange ting som kan være uoppgjort, for slik fungerer livet. Vi er ikke alltid venner med alle til enhver tid og vi sier ikke alltid det vi skulle ønske vi sa, forklarer Eili Nygard Riise.

Hun er psykolog og jobber ved Universitetet i Bergen. Riise råder de som føler de har noe usagt til å fokusere på de fine minnene.

– En usagt historie, slik som denne kommer til å være plagsom, men man kan akseptere at slik var det. For de fleste vil den prosessen gå av seg selv etter en stund.

For Therese kom forløsningsprosessen noen år senere, når hun kunne hjelpe andre i en liknende situasjon.

– En nær venninne av meg ble alvorlig kreftsyk og en stund så det skikkelig stygt ut. Da hun snakket om hvor redd hun var for å dø, turte jeg å bli med henne inn i samtalen: Ja, jeg skjønner at du er redd. Det føltes plutselig mer naturlig å kunne ta imot de følelsene.

Enkelte ting er så vonde at ord ikke kan trøste

Det kan være uendelig vondt når vi selv eller noen vi er glad i skal slutte å eksistere. De fleste av oss føler ubehag når vi tenker på døden, og når noe er ubehagelig vil vi helst unngå det.

– Det er vanlig å ikke ville prate om døden. Vi er redde for å si feil ting og for hvordan den andre vil reagere, sier Riise.

Hun forteller at det er menneskelig å være redd og ikke vite hva man skal svare.

– Man må huske at den andre personen kanskje ikke opplevde det så vanskelig som du selv gjorde. Den andre har jo hatt disse tankene lenge før den tok det opp og det er ikke du alene som skal ta ansvar for at du ikke klarte å prate.

De som har det vondt eller er døende er fortsatt vidt forskjellige mennesker med ulike tanker, følelser og behov.

– Kanskje i Thereses historie, var det viktig for bestevennen å bare få sagt det høyt og at det ikke gjorde noe å snakke om noe annet etterpå. Det finnes ikke en riktig måte å si ting eller gjøre ting på, men det er viktig å vise at man takler det.

Av og til kan stillhet faktisk være det beste man kan respondere med.

– For mange er det viktigste at vi lytter. Enkelte ting er så vonde og vanskelige at ord faktisk ikke kan trøste.

Riise understreker at det finnes mange måter å bry seg på, for eksempel å skrive et kort, tilby hjelp eller å gjøre noe hyggelig sammen. Dette gjelder også for de etterlatte. Det er lett å tenke at man ikke skal trenge seg på eller at de ønsker fred, men det er viktigere å tenke på hva de har behov for.

– Man kan alltid si «Jeg tenker på deg og jeg forstår at dette er vanskelig for deg, dersom du trenger meg eller det er noe jeg kan hjelpe deg med er jeg her, dersom du vil være alene er det også greit». Er du i tvil, spør og vær åpen!