– Det er sånne som ham sykkelsporten dreier seg om

– Han er en helt. Han har en utrolig offervilje. Han er et fantastisk eksempel på hva sykkelsporten dreier seg om.

Ordene kommer fra Alexander Kristoffs trener Stein Ørn, men denne gangen snakker han ikke om sin stjerneelev. Han hyller hjelperytteren Luca Paolini.

For bak spurtkanonene er det mange som kjemper en knallhard kamp for at stjernene skal lykkes. I Flandern Rundt kommer vi til å se det igjen - hjelperyttere som henter drikkeflasker og drar lagkapteiner opp i gode posisjoner.

Avgjørende bakke

La oss skru tiden tilbake til årets første vårklassiker, Milano-Sanremo.

38 år gamle Luca Paolini har syklet i over seks timer og tilbakelagt en distanse lengre enn Oslo - Grimstad. Han har nettopp kjempet seg opp en over fem kilometer lang bakke der konkurrenter har forsøkt å rykke i hytt og pine.

Men det er først nå Luca Paolinis viktigste jobb starter. Oppgaven er enkel, men ekstremt tung.

Opp den siste bakken før mål, skal han dra feltet i så høy fart at ingen klarer å rykke. Slik er Kristoff sikret en plass i teten på de siste flate kilometerne inn til Sanremo, og der vil nordmannen kunne bruke sin enorme kjørestyrke og til slutt forhåpentligvis spurte inn til seier.

– Kjempejobb

Paolini utfører oppgaven mesterlig. Han drar Kristoff i tet opp mesteparten av bakken.

– Luca gjorde en kjempejobb med å holde tempoet oppe så ingen kunne støte, sa Kristoff til NRK etter rittet.

Men slitet er langt fra over. På toppen kommer andre hjelperyttere opp på siden av Paolini. Alle kjemper de for å få sin kaptein i best mulig posisjon.

Selv om Paolini har gjort en kjempejobb, er Kristoff på dette tidspunkt i en kritisk situasjon. Hans siste spurtopptrekker, Jacopo Guarnieri, har allerede falt av og mistet hovedfeltet. Dermed har ikke Paolini annet valg enn å bite seg fast i feltet som nå dundrer gjennom den ene hårnålsvingen etter den andre.

Kristoff ligger klistret på bakhjulet og vet at han ikke har sjanse til å vinne uten Paolinis hjelp.

To taktikker

– Det er slutt på de tidene der man kunne vinne sykkelritt uten et godt opptrekk. Det har vært en revolusjon de siste fire årene og i dag skjer det bare unntaksvis at man vinner uten opptrekk når et stort felt spurter sammen, sier Kristoffs trener Stein Ørn.

Han forklarer at hjelperytterne kan brukes i hovedsaklig to ulike typer opptrekk. Den ene muligheten er et opptrekkstog der tre til fire mann trekker i korte perioder hver mot slutten. Er opptrekkerne sterke er det, ifølge Ørn, umulig å komme forbi på oppløpet.

– Men det er få lag som har så mange gode opptrekkere, siden de som er så gode ofte vil spurte selv. Dessuten er disse rytterne ofte store og tunge og noen av dem blir derfor ofte hektet av i bakker underveis.

Den andre taktikken er den Katjusja gikk for på søndag. Der man har en eller flere opptrekkere som tar seg frem i feltet med spurteren på hjul.

– Disse kjører ikke like fort som den siste rytteren i et opptrekkstog, men de kan holde en høy fart litt lengre. De har også en egen evne til å komme bakfra og tråkle seg frem til en god posisjon. Det er en sånn rytter Paolini er, forklarer Ørn.

Albuer, knuffing og taktiske blemmer

I Milano-Sanremo startet Paolini jakten på teten av feltet da det gjensto to og en halv kilometer.

To og en halv kilometer med albuer, knuffing og ikke minst mange potensielle fallgruver for dårlige taktiske valg.

– Opptrekkeren må være robust og kraftig og ikke vike en tomme i kampen om posisjoner. Viser du svakhetstegn er du ute med en gang. Dessuten må du kunne beherske sykkelen utrolig godt, sier Birger Hungerholdt som er manageren til Edvald Boasson Hagen, som endte på 10. plass i Milano-Sanremo.

Hungerholdt var blant dem som lot seg imponere av Paolinis innsats denne søndagen. For selv om italieneren brukte mye krefter på å taue Kristoff opp den siste bakken, vant han etterpå også kampen om posisjonene og da feltet passerte enkilometersmerket lå han igjen i tet med Kristoff på hjul.

– Det er en krig. En ting er å kjempe om posisjonene med friske bein, en annen ting er å gjøre det når alle er stokk stive som i Milano-Sanremo, sier Hungerholdt som ikke er i tvil:

– I et felt er det å være opptrekker den tøffeste rollen. De sykler på «limiten» hele tiden.

Etter målgang i italienske Sanremo skrev Alexander Kristoff selv følgende på Twitter:

– Jeg er stolt av å være lagkamerat med legenden Luca Paolini.

Noen minutter tidligere, i siste sving før oppløpet, var nordmannen vitne til følgende:

– Sykkel er en lagsport

Paolini tråkker det han er kar om. Tyner ut det siste han har av krefter. Jobben er nesten ferdig. Han er tom få hundre meter før mål og gir seg. Han lar feltet fyke forbi. Det paradoksale er at det er helt etter planen.

– Her er vi i kjernen av hva sykkelsporten handler om, sier Stein Ørn.

– I sykkel er man helt avhengig av et godt samarbeid mellom rytterne på laget. Sykkel er en lagsport. Alexander var for eksempel helt avhengig av at Paolini skjermet han for luftmotstanden for å ha krefter igjen til spurten.

Suksesstreneren til Kristoff mener en god hjelperytter er hakket mer utholdende enn super-spurterne, mens de på sin side har en høyere toppfart.

– Bedre enn å legge opp

Mange hjelperyttere har mål om å en dag ta steget opp og selv bli kaptein, men noen slår seg til ro i rollen som hjelperytter.

– Noen forstår tidlig at de ikke kan bli en toppspurter. Da er det tull å tro på julenissen og si at du skal bli det. Lagledelsen tror i hvert fall ikke på julenissen og ser fort om en person er en stor spurter eller ikke. Da er det like greit å få være proff som hjelperytter, sier Birger Hungerholdt.

Og så har du de som vil forlenge karrieren.

– Noen kommer i en fase av karrieren der det er bedre å være hjelperytter enn å legge opp, sier Hungerholdt.

– Han hadde vunnet

Da Luca Paolini ga seg 300 meter før mål søndag, skulle ifølge Stein Ørn, egentlig Guarnieri tatt over og gitt Alexander Kristoff det siste opptrekket.

– Da er jeg sikker på at Alexander hadde vunnet, sier treneren.

Men Guarnieri var ikke der, og Kristoff ble slått av tyske John Degenkolb med noen små centimeter.

Men det var ikke Luca Paolini sin skyld. Han gjorde altså ifølge sykkel-ekspertene en enestående jobb - og viser hvor nådeløst livet som hjelperytter er:

Du skal gi alt og så stoppe noen hundre meter før mål.