Lite lønnsomt med ballbesittelse

De siste årene har ballbesittelse fått mye oppmerksomhet, spesielt etter at Barcelona og det spanske landslaget dominerte fra 2008 til 2012. Enkelte engelske trenere har fnyst av hele trenden – Roy Hodgson, Sam Allardyce – og blitt belønnet med å bli uthengt som taktiske dinosaurer.

Mye tyder på at ballbesittelse fortsatt er viktig i europeiske toppligaer og på landslagsnivå. Men hva med Premier League? Ser man på denne sesongen, betyr det fint lite.

Leicester leder tabellen med fem poeng, til tross for at kun West Bromwich (42,3 prosent) og Sunderland (42,8) har hatt ballen mindre enn revene (43,7). Ingen har truffet på en mindre andel av pasningene enn Claudio Ranieris menn (69,3 prosent). Langpasninger flyr umiddelbart i lengderetning, kontringer kjøres og tempoet skrus opp.

I noen av Leicesters beste kamper har midtstopperne knapt spilt en pasning.

Det samme gjelder ikke Tottenham i like stor grad, men også London-laget, som ligger på andreplass, spiller med tempo og intensitet. Ballbesittelsen er høy – 55,1 prosent – men treffprosenten ligger nede på 80,2, som er lavere enn seks andre lag.

De spiller ikke safe. De spiller ikke sakte. Og slikt lønner seg i England.

Boks til boks

Andre lag som har lyktes med relativt direkte spill, er Watford og Crystal Palace. I motsetning er lagene som har hatt ballen mest Manchester United, Arsenal og Manchester City. De med høyest treffprosent er også disse tre, pluss Everton, Chelsea og Swansea.

Samtlige lag ligger lavere på tabellen enn de burde.

Det finnes åpenbart andre faktorer som bidrar til dårlig form, men forholdet mellom ballbesittelse og suksess er svakere enn før. Det beste eksempelet er Louis van Gaal, som har vunnet ligatitler i Nederland, Spania og Tyskland, men som har slitt enormt i England med sin tålmodige spillestil.

Det er åpenbart tøffere å vinne tittelen i Premier League, hvor kandidatene er flere. Men å ligge 12 poeng bak teten i februar er svakt.

Selv Arsène Wenger har observert at ballbesittelse ikke lønner seg like mye nå som før. Forrige uke sa Guus Hiddink at trenere måtte tilpasse seg kravene til engelsk fotball: Farten, fighten, spillet som bølger fra boks til boks.

– Om du ønsker å trille ball i forsvarsrekken og strekke spillet uten å prøve å gå fremover, så er ikke dette et land som tillater det, advarte Hiddink.

Wengers teori

Med dét kan man spørre seg hvorfor trenden er så sterk denne sesongen.

Wenger diskuterte dette i desember, samt det høye antallet borteseire. Han fremhevet at lagene har blitt bedre defensivt og fysisk sett. Før kunne storlag vinne kampen de siste 20 minuttene ved å slite motstanderen ut med tålmodige angrep. Nå knekker ikke lag sammen lenger.

– Overgangen fra forsvar til angrep har blitt mye bedre, fordi spillerne er kjappere og avslører deg lettere når de spiller borte enn hjemme, la Wenger til.

Poengene var gode. Spesielt Leicester og Watford har vært godt organisert i stramme 4-4-2-formasjoner, med kjappe kontringsspillere i Jamie Vardy, Riyad Mahrez og Odion Ighalo. De er komfortable uten ball, og skaper sjanser gjennom få, men direkte, trekk.

Det er heller ikke lett å ignorere energinivået til lag som Leicester og Tottenham. Begge er stappet med dynamiske arbeidshester som presser, river og sliter.

Wenger kunne også nevnt at lagene som tradisjonelt sett spiller mer direkte, i tillegg har fått mer penger. Kontringene blir fort farligere når du har Yohan Cabaye eller Dimitri Payet.

Fellesnevneren

Samtidig har ikke trenden kommet helt ut av det blå. Vurder for eksempel dette: Over de siste seks sesongene i Premier League har laget som har hatt ballen mest, aldri vunnet tittelen.

Forrige sesong vant for eksempel Chelsea ligaen med åtte poeng. Fem lag hadde ballen mer.

I 2013/14 vant City ved å ha ballen nest mest, men direkte fotball var igjen på agendaen. Liverpool kjempet om tittelen takket være kontringer, høyt tempo og en ballbesittelse som var lavere enn fire andre lag (55,6 prosent). Året før hadde stilen vært mindre direkte – 57,2 prosent – og de hadde havnet på syvendeplass.

Den 2012/13-sesongen vant Sir Alex Ferguson sin siste tittel, med 11 poengs margin. Med hensyn til ballbesittelse var United nummer fire.

Selv lag som ikke har hevet pokalen har justert sin stil. Fra 2011/12 til 2014/15 minket Arsenals ballbesittelse gradvis fra 60,1 prosent til 55,7. Nå ligger den på 55,4. De siste 14 månedene har Wenger vunnet flere storkamper ved å legge seg bakpå og kontre.

Corner er mål

Dette betyr ikke nødvendigvis at høy ballbesittelse alltid er en negativ. I 2011/12 vant City med et snitt på 58 prosent. Året før vant United med 56,2, og i 2009/10 vant Chelsea med skyhøye 59,3.

Samtidig antyder tallene at ballbesittelse ikke alltid er like enkelt å omsette til resultater. Engelske lag er kanskje ikke best i Europa teknisk sett, men de er tradisjonelt sett flinke til å forsvare seg dypt med nebb og klør. Det er muligens ikke helt tilfeldig at en type som Pep Guardiola har en relativt beskjeden historikk borte mot britiske lag.

Ser man noen år tilbake, har flere klassiske Premier League-lag vært forholdsvis direkte. Da Arsenal sist vant tittelen, i 2004, var de et glitrende kontringslag. Dro du til Highbury var en av de største farene offensive cornere, fordi Thierry Henry & Co kunne løpe deg i senk om de fikk store rom.

Like etter vant Chelsea to strake ligatitler med sylskarpe overganger og Didier Drogba som tankspiss. De neste tre årene vant United, som også kunne spille direkte, anført av mannen som skulle bli verdens mest effektive kontringsspiller: Cristiano Ronaldo.

Så kanskje Hiddink har et poeng. Det viktigste er alltid hva du faktisk gjør med ballen, uansett hvor du spiller, men prinsippet ser ut til å stå ekstra sterkt i Premier League. Spesielt i disse dager.