I utgangspunktet burde det nærmest være umulig å stoppe dem. Brasils gullgutt, rovdyret fra Uruguay, og den mest talentfulle spilleren gjennom tidene. En trio av angripere som burde inspirert hver sin tittelrival, men som nå deler garderobe. En offensiv fotballfantasi som har funnet veien til virkeligheten.

Men så sent som i januar virket det som den perfekte oppskriften ikke fungerte i virkeligheten.

Like etter vinterferien tapte Barça 1-0 borte mot Real Sociedad i en kamp hvor Luis Enrique benket Messi og Neymar. Snart rapporterte spansk presse om stridigheter mellom Messi og Luis Enrique, og en hendelse på treningsfeltet ble senere bekreftet av lagets franske midtstopper Jérémy Mathieu.

Det var ikke alt. Dagen etter tapet ble direktøren Andoni Zubizarreta sparket, før Carles Puyol, som hadde assistert den tidligere Barça-keeperen, trakk seg. Det fantes ustabilitet både i garderoben og i styrerommet.

Folk snakket om en klubb i krise. Men så fant angrepet tonen. Hva skjedde?

Det store rollebyttet

Seieren hjemme mot Atlético Madrid i La Liga, bare en uke etter bråket, var den første indikasjonen på at noe stort var på gang. Man kunne mistenke at distraksjonene ville påvirke Barças spill. I stedet så de ut til å motivere og knytte spillerne tettere sammen.

Mye handlet om de tre spissene i lagets 4-3-3-system. En ny offensiv formel lå i bunn.

Da Suárez returnerte fra suspensjon i slutten av oktober, brukte Luis Enrique uruguayaneren som høyre kant, mens Messi spilte i midten.

Men i en kamp mot slutten av fjoråret skal de to ha byttet roller en liten stund. Da de skulle skifte tilbake, skal Messi ha sagt til Suárez: «Bli der.»

Det fungerte, og Luis Enrique beholdt systemet. Vinnerformelen hadde blitt oppdaget.

Spillbar Messi = suksess

Mot Atlético den kvelden var Messi banens beste. Forrige sesong, da argentineren spilte som tilbaketrukken spiss, ble han ofte pakket inn av tette soneforsvar, og kunne usynliggjøres i lange perioder. Her var han alltid tilgjengelig langs krittlinjen. Ingen kunne hindre ham i å motta ballen. Som så mange ganger siden satte han tonen for lagets festfotball.

Forrige sesong vant ikke Barça over Atlético på seks forsøk. Her lekte de seg til 3-1-seier. Angrepstrioen scoret ett hver.

Siden den kampen har Barça vært omtrent like gode som rivalene fryktet da overgangen til Suárez ble annonsert.

Sylskarp Suárez

Suárez selv brukte seks kamper på å score sitt første mål, men spissen har blitt mer sentral utover i sesongen.

Det viktigste er rollen han spiller for sine lagkamerater. Få - om noen - spisser i verden har et mer variert og intelligent bevegelsesmønster. Få slåss og jager like mye. I løpet av 90 minutter gjør Suárez alt du kan be om: Han kommer dypt i banen, han truer bakrom, han drar midtstoppere ut på tunge turer mot flaggsonen. Forsvaret slites i stykker.

Selv da Suárez ikke scoret selv, skapte løpene hans rom for Messi og Neymar. Dette har skapt en balansert dynamikk mellom to kanter som liker å få ballen i beina, og en spiss som alltid er på frifot.

Siden februar har Suárez også scoret mer regelmessig. Han scoret to mål borte mot Manchester City og Paris Saint-Germain, og avgjorde el clásico hjemme mot Real Madrid.

Det har blitt 12 scoringer de siste 12 kampene. Uruguyaneren er i gang.

Omstruktureringen

Men forklaringen på Barças form går dypere enn dynamikken mellom de tre spissene. Den handler også om en omstrukturering av selve spillestilen. Barcelona har skiftet hovedfokus fra midtbaneleddet til angrepet.

Utviklingen er klar. Under Pep Guardiola, og senere Tito Vilanova og Gerardo Martino, ble ballfordelingen styrt av midtbanetrioen Sergio Busquets, Xavi og Andrés Iniesta. Spesielt Xavi bygget opp rekordbrytende statistikker for antall touch og pasninger.

Denne sesongen er spilleren med flest pasninger per kamp venstrebacken Jordi Alba (70.5 per kamp), fulgt av Busquets (68.8), og Javier Mascherano (68.3), som spiller midtstopper.

Xavi? Han ligger på niendeplass, med 59.2.

Dette skyldes endringer i det oppbyggende spillet. Før pleide indreløperne å falle ned i rommet mellom midtstopperne og sidebackene for å hente ballen. Når Barça angrep tok de sjelden løp inn i boksen; i stedet lå de like utenfor sekstenmeteren, klare til å fordele ballen på nytt. Alt gikk innom dem. Nå spilles ballen direkte fra midtstopper til sideback, mens indreløperne står høyere og gjør seg tilgjengelige i mellomrommet.

Dette betyr at kantene involveres mer. Før pleide Pedro og Alexis Sánchez å strekke forsvaret helt fremme, mens Messi kom dypere for å danne en slags diamant med Xavi, Iniesta og Busquets som overmannet ethvert lag.

Nå er det spissen – Suárez – som gjør løpejobben, mens Messi og Neymar bygger angrep fra dypet. Alt ansvar hviler på de tre fremste.

En ny identitet

Dette systemet har blitt en etterlengtet løsning for en klubb som har slitt med å bygge en ny taktisk identitet etter Guardiola. Ingen kunne kopiere mesteren. En mer tradisjonell versjon av Guardiolas strategi sto bak La Liga-tittelen under Vilanova i 2013, men dette ble for forutsigbart mot Bayern München i Europa. Under Martino så laget ut til å stagnere.

Nå kan Barça kalles verdens beste lag. De har vunnet 22 av 24 kamper siden tapet mot Real Sociedad. Underveis har de slått Atlético og City to ganger, samt Madrid på Camp Nou.

De leder La Liga, to poeng foran Real Madrid. De vil sannsynligvis slå Athletic Club i den spanske cupfinalen, og billetten til semifinalen i mesterligaen ligger praktisk talt i lommen etter 3-1-seieren borte mot Paris Saint-Germain forrige uke.

De slet riktignok tungt i første omgang mot Valencia lørdag – de vant til slutt 2-0 – men det var uten Iniesta og Ivan Rakitić, og kun tre dager etter kampen i Paris. Hovedrivalen i Europa, Bayern, er skadeskutt, mer ustabile i hjemlig serie, og tapte nettopp 3-1 mot Porto.

Det finnes andre faktorer bak Barças form. Gerard Piqué er tryggere enn før, og laget er sterkere på dødball. De kan kontre lag i senk, som de gjorde borte mot Atlético i cupen i januar (de vant 3-2), og de kan slå langt i bakrom, som de gjorde da Suárez puttet vinnermålet mot Madrid i mars (de vant 2-1).

Det er ikke slik Barça pleide å vinne. Men de kan hvis de må.

Likevel vil samspillet til angrepstrioen ta mesteparten av æren, sammen med Luis Enrique, som tålte mye kritikk før årsskiftet, og som har videreutviklet 4-3-3-systemet.

Under Guardiola lå nøkkelen til seier i midtbaneleddet. Nå ligger den i angrepet.