For et par år siden ble Steve Clarke spurt om hemmeligheten bak Chelseas Premier League-titler under José Mourinho i 2005 og 2006. Skotten, som var Mourinhos assistenttrener, svarte at laget kunne spille pent på solfylte dager, men at de også kunne slåss når de måtte. «Og de fant alltid en måte å vinne på», la Clarke til. «Det var styrken til de Chelsea-lagene».
Det snakkes ofte om vinnermentalitet i toppfotball, spesielt når det handler om Mourinho. Begrepet er vanskelig å måle på konkret vis, men titter man på Chelseas ligaresultater de siste tre månedene, ser man noe av hva det handler om. Jevne kamper som gjøres til tre poeng.
Slik kan kalles flaks i én kamp, men ikke når det skjer uke etter uke. De tre siste oppgjørene før dette møtet mot Manchester United hadde Chelsea slått QPR (1-0), Stoke (2-1) og Hull (3-2). I alle tre fant de et vinnermål til tross for knirkende spill, enten det var gjennom en keepertabbe eller en scoring to minutter før slutt.
Slike hendelser har symbolisert en periode i sesongen hvor poengsanking kommer før estetikk. Chelsea har ikke vunnet med mer enn to mål siden seieren mot Swansea 17. januar, men har likevel tatt nok poeng til å holde tittelrivalene unna.
Dette var igjen tilfellet i denne 1-0-triumfen mot United.
En klassisk duell
Den første omgangen var Chelseas ligaform de siste tre månedene i et nøtteskall. Selve prestasjonen imponerte ingen: United kontrollerte banespillet og gikk til pause med klart mest ballbesittelse. Men målstatistikken gikk i hjemmelagets favør.
De 45 minuttene oppsummerte også de to trenernes filosofier: Mourinhos prioritet om forsvar foran angrep, om å unngå feil og straffe motstanderens; van Gaals tro på angrepsfotball og tålmodig pasningsspill. Faktisk var utviklingen ikke ulik taktikernes møte i mesterligafinalen i 2010, hvor van Gaals Bayern München eide hele omgangen, men hvor Mourinhos Internazionale scoret 1-0 fra et langt utspark fra keeper.
Denne tendensen går igjen i mange av Mourinhos storkamper. Sørg først for at du ikke slipper inn, så se om motstanderen gjør en straffbar feil. Mentaliteten var klar her allerede før avspark: portugiseren satte inn Kurt Zouma som midtbanespiller for å markere Marouane Fellaini, som har blitt en farlig tilvekst for van Gaal som en utradisjonell blanding av target man og indreløper.
Uniteds feil kom. Etter 37 minutter mistet Falcao ballen på midtbanen; Cesc Fàbregas satte fart og spilte til Oscar som hælsparket gjennom Eden Hazard.
Dominere kampen? Ikke nødvendig. Chelsea ledet 1-0.
Mot en ny tittel
De samme karakteristikkene gjorde seg gjeldende etter pausen. United fortsatte å trille ball, mens Chelseas oppskrift var å vente på feil.
Sant nok, et nytt balltap fra United førte til den neste store sjansen. En fryktelig feilpasning fra Ander Herrera førte til at Didier Drogba ble spilt gjennom; ivorianerens skudd gikk innom en spiller og gikk til Hazard, som traff treverket.
Det positive for United er hvor langt laget har utviklet seg de siste månedene under van Gaal. De fortsatte å presse og dominere på Stamford Bridge, på en måte som virket utenkelig under David Moyes. Forhåpningene til neste sesong vil være store, med god grunn.
Men om United handler om fremtiden, handler Chelsea om nåtiden. Mourinhos slagplan ga en ny knapp seier som sender laget videre mot ligatittelen.
Diskusjonene i Londons barer denne uken vil neppe handle om de blåkleddes offensive spill, men det er ikke poenget nå. I april og mai handler alt om å vinne, og der er Mourinho god. Få i Chelsea vil bry seg om hvordan laget krysser mållinjen, så lenge de gjør det først.
