Du har sikkert sett det. Disse videoene av fotballag som nettopp har vunnet en kamp og jubler i garderoben.

Det starter gjerne med en sang eller et fast kamprop, før det hele eksploderer i euforisk hopping og synging og banking med sko mot vegger og gulv og tak.

For folk som aldri har vært i en fotballgarderobe kan det oppleves som merkelig og barnslig, men tro meg: Synging etter kamp er noe av det mest fantastiske som finnes. Sang i garderoben er ensbetydende med at man har vunnet og innkassert tre poeng. Det er en kollektiv utløsning av glede, stolthet og samhold.

Men ikke alle føler på den samme gleden.

Det er nemlig ikke alle spillerne som synger like høyt, hopper like ivrig og smiler like bredt. Blant alle de glade fjesene finner du noen ansikter som ser ut som de helst skulle vært et helt annet sted.

Det er de spillerne som ikke har en svetteperle i panna og holder en ubrukt drakt i hånda.

En hedersmann

Karl Morten Eek er en hedersmann. Vår høyreiste midtstopper fra Nord-Trøndelag gjør en ærlig jobb hver eneste dag på trening. Han er en du kan stole på.

Kalle lyver aldri. Om ballen er ute, om det er hands, frispark, så sier han det alltid som det er. Ja, Kalle er en ærlig sjel og en god fotballspiller.

Likevel har han i sommer vært henvist til benken, og som midtstopper er det aldri gunstig. For det skal mye til før en trener bryter opp et stopperpar.

Dersom det går bra er det en selvfølge å fortsette med det samme. Og om det skulle gå dårlig er det fort gjort å bevare stabiliteten i de bakre rekker for å bidra til å snu trenden, nesten uansett hvor god tredjemann er.

Så der sitter man som tredjevalget på midtstopperplass og forsøker å holde motet oppe, selv om du vet at det skal mye til for å få sjansen.

Den eneste som har det verre enn midtstopperen på benken, er keeperen som sitter ved hans side.

Men Kalle er glimrende. Han er en god lagkamerat tvers igjennom.

Kropp og hode skiller lag

Han kommer inn i garderoben etter oppvarmingen, ønsker alle lagkameratene lykke til, deler ut high fives og noen velvalgte og oppmuntrende ord, før han tusler ut og tar plass på benken. Vel vitende om at han fort kan bli sittende i samfulle 90 minutter.

Og når laget vinner, er han og de andre fra benken i den samme garderoben og synger med, men for hver sang er det som man kommer lenger unna laget. For der alle de som spilte kampen er fulle av gode følelser og glede, fylles kroppen til den vrakede med smerte.

For hver high five, hver seiersklem og hver gratulasjon fremmedgjøres benkesliteren.

Det er som om kropp og hode skiller lag i tiden etter de tre poengene er i boks. Kroppen er til stede, vandrer rundt som en slags robot med et påklistret smil, deler ut halvhjertede gratulasjoner til lagkameratene og synger med.

Men hodet er et helt annet sted. Følelsene likeså. Det er vanskelig å mobilisere glede når man føler seg så ubrukelig.

De klarer seg jo så fint uten meg.

Men Kalle er spesiell fordi han har et kroppsspråk som virker upåvirket uansett hva som foregår.

Noe av det vanskeligste

Du kan treffe Kalle og det er umulig å vite om han har hatt en god eller dårlig dag. Han ser bare ut som han har hatt en dag. Hver eneste dag. Bikkja hans kan ha dødd eller han kan ha vunnet én million i Lotto, og ansiktet hans er helt likt.

Så når han er proff og backer opp lagkameratene sine, synger med etter kampen og ser helt upåvirket ut, kan det fort bli misforstått som om han er likegyldig til om han starter eller ikke. At det er kun resultatet som spiller en rolle.

Og Kalle blir dermed et bilde på individets offer på kollektivets alter. Trenerteamet hyller ham hver eneste uke for hvordan han takler å være nummer tre i en posisjon der det bare er plass til to.

Av all skryt man kan få som fotballspiller, må det være noe av det verste: Du er god til å sitte på benk.

For Kalle er ikke likegyldig. Like lite som alle andre fotballspillere. Han vil spille. Hver eneste kamp.

Og dette er noe av det vanskeligste i fotball. Der kollektivets behov kolliderer med individets ønsker. Akkurat der i skillepunktet, der det forventes at man skal være profesjonell og unne konkurrenten suksess, er det fare for å miste seg selv. Vår trener, Ola By Rise, omtaler dette i boken sin som å bli selvdestruktiv.

Samtidig kan individets frustrasjon bli destruktiv på kollektivets vegne. Historien er full av slike eksempler. Forsmådde spillere som ikke maktet å unne andre suksess, så lenge de selv ikke var en viktig del av den.

Veien er kort fra å unne til å misunne.

Det er gift i en garderobe.

Balansekunstner

Gode lag slår sprekker når motgangen kommer og misnøyen får spre seg som ild i tørt gress. Det starter ofte med de som ikke føler tillit fra treneren.

Benkesliteren er en balansekunstner som rives i alle ender. Er man egoistisk som ønsker at lagkameraten skal pådra seg sitt tredje gule kort og få karantene? Er man ond når man kjenner bittelitt glede over at lagkameratens skade gir deg sjansen? Er det lov å være skuffet og sint når laget ditt har vunnet og alle andre er i jubelrus?

Å slite benken er en eksistensiell krise. Er man for oppofrende for kollektivet blir man lett å vrake, samtidig som tydelig misnøye kan oppleves som sutring.

Så hver eneste trening, hver eneste kamp og hver eneste dag må benkesliteren ta et valg.

På de aller fleste kan man se det i ansiktet hvilket valg de har tatt.

Og det er derfor du skal følge ekstra godt med på disse jubelvideoene. Ikke se på de fjesene som lyser av lykke, men på de andre.

De som ikke har vært på banen.

Innbitt – eller resignert

Det er vanskelig å se det, men forskjellen på et innbitt ansikt og et resignert ansikt kan være forskjellen på en god og en dårlig høst for laget.

For der den innbitte kommer på trening fast bestemt på å ta opp kampen, møter den resignerte opp med følelsen av å være overflødig og ubetydelig.

Det er fort gjort å gi opp prosjektet når man ikke føler seg som en del av det.

Hos Kalle, derimot, ser du ingenting i fjeset hans. Men om du kommer på trening eller en andrelagskamp der han spiller, er det lett å oppdage at han langt ifra har gitt opp prosjektet.

I hver duell trøkker han til litt hardere, han roper litt høyere og han kaster seg inn i hver eneste duell med dødsforakt.

Han gjør det for å vise at han fortjener sjansen, men konsekvensen er også den at de to foran i køen må holde seg på tå hev, de må matche Kalle på alt.

Da blir sinnet og frustrasjonen til Kalle energipåfyll i ei gruppe som jakter trepoengere i den kalde høstlufta.

Det er ingen selvfølge.

Kalles valg

Det krever en enorm stolthet og selvdisiplin for å holde motet oppe, til tross for at veien inn på laget virker lang. Til tross for at man ikke forstår treneren. Til tross for at man dirrer av frustrasjon og sinne etter hver eneste kamp tilbragt på sidelinjen.

Det er benkesliterens forbannelse.

Men når høsten kommer, mørket senker seg og sesongen skal avgjøres, så kan det fort være de du ikke ser ute på banen som blir direkte avgjørende for hvordan det skal gå.

Det er likevel ingen trøst.

Kalle har tatt sitt valg. Han gjør jobben hver eneste dag, i håp om at muligheten skal komme, først og fremst for sin egen del. Han sier det bare som det er:

«Æ bryr mæ itj om folk syns æ e flink te å sitt på bænken. Æ vil bare spell.»