Moan om åtte år med skuffelser: – Jeg har alltid hatt den indre flammen

– At jeg endelig skal sitte her og snakke om det positive for én gangs skyld. Aaaah, jeg skal nyte hvert sekund! sier Magnus Moan med dagens største glis.

Sølvvinneren fra tirsdagens kombinertrenn har en nesten imponerende liste over ting som har gått galt.

Nedtur etter nedtur

Siden han tok to medaljer i Torino for åtte år siden, har følgende inntruffet:

• I VM i Sapporo i 2007 var han bare noen få centimeter fra gullet, og klarte nesten ikke skjule skuffelsen.
• I VM i Liberec i 2009 ble det ingen individuelle medaljer, og på lagkonkurransen mistet han overraskende gullet for Norge på oppløpet. Moan hadde mistet selvtilliten, og beklaget overfor det norske folk. – Jeg har egentlig ingen god forklaring, sa han til NRK etterpå.
• I OL i Vancouver i 2010 fikk han dårlige forhold i hoppbakken og havnet langt bak – tross det han mente var sitt livs form. – En parodi, sa han til NRK etterpå mens tårene trillet.
• I VM i Oslo skulle han ta revansj, men sesongen ble ødelagt av skader og sykdom. OL på hjemmebane ble en nedtur, helt uten medaljer. – Jeg hadde vært høyere opp med bedre ski, sa han om det første rennet. Til det andre rennet ble han syk.
• I VM i Val di Fiemme i 2013 ble Moan syk igjen, og han måtte på antibiotika rett før mesterskapet. Igjen ble det medaljeløst individuelt, og igjen gikk det galt i gullspurten i lagkonkurransen. – Jeg har det ikke noe særlig nå, sa Moan gråtende etter han hadde stivnet.

Har grått og grått på TV

Få norske toppidrettsutøvere har hatt mer motgang de siste årene.

Det er nesten ingen som har stått oftere og grått og forklart på TV.

– Det har vært noen lange år, men jeg har alltid hatt den indre flammen. Jeg har hele tiden tenkt at jeg har noe i dette gamet å gjøre, sier Moan til NRK.no.

– Jeg har gått ut av landslaget et år, jeg var kjempemotivert da jeg kom tilbake på landslaget, og så røk jeg akillesen. Og så har jeg kommet tilbake igjen, og så ble jeg syk i mesterskap. Og det siste jeg ønsker er å stå og forklare til media at det har vært skiene eller at jeg har vært syk. Men jeg må jo være ærlig! Det er jo det som har skjedd, sier den høyreiste trønderen.

Takker kona: – Halve medaljen er hennes

Den sterke skiløperen mener han ikke hadde taklet de åtte årene med så mye motgang uten støtte fra familien.

– Jeg har så ufattelig mange hjemme i Trondheim som støtter meg og tror på meg, ikke minst kona. Hun har nærmest satt sitt liv på vent i ti år for at jeg skal vise hva jeg er god for. Halve denne medaljen er hennes, smiler Moan.

Hans aller tyngste øyeblikk kom i Vancouver i OL for fire år siden, da han fikk fryktelig dårlige forhold i hoppbakken.

– Jeg må innrømme at jeg var utrolig langt nede. Jeg knakk sammen etter målgangen der. Jeg klarte å holde maska sånn noenlunde i intervjusonen, men jeg fikk en merkelig utladning etter mesterskapet. Jeg var bare lei meg. Det føltes virkelig ufortjent og utrolig tungt, sier Magnus Moan.

Veien tilbake til OL-pallen har vært lang. De siste tre årene har nordmannen nesten bare trent alene - i rundt tusen timer i året.

– Jeg har kjørt på det samme opplegget som hele tida. De siste tre årene har jeg måttet trene ekstremt mye alene. Da handler det om å ha troa, og dette viser at opplegget mitt fungerer. Da kan man jo nesten holde på i åtte år til, smiler 30-åringen.

– Jeg synes Magnus fortjener det. Han har kjempet hardt i mange konkurranser. Det er utrolig at han greier å ta sølvemedalje i dag etter alle de skuffelsene, sier landslagstrener Kristian Hammer til NRK.no.

Viktig for motivasjonen videre

Tirsdag fikk han sin deilige revansj. 30-åringen fra Byåsen IL startet 45 sekunder bak Eric Frenzel etter hoppdelen, men jafset inn forspranget i løpet av den første runden.

Lagkameraten Jørgen Graabak, som ikke var tatt ut på laget engang under et døgn før rennet, var for sterk de siste meterne.

Men for Moan var sølvet en seier.

– Det ligger så utrolig mange timer hardt arbeid bak denne medaljen her. Det er en som har sagt at toppidrett er 80 prosent skuffelse og 20 prosent glede, og det er sant. Det betyr veldig mye for meg å stå på pallen igjen etter åtte år. Det er veldig viktig for min motivasjon, sier han.

• Les også: Graabak så gullet ryke rett før slutt