Slakter det internasjonale antidopingarbeidet

«Du skal være enten dum, ha dårlige rådgivere eller være svært uheldig for å teste positivt», skriver Mads Drange.

Den tidligere dopingjegeren lanserer torsdag sin nye bok, som han har gitt den usminkede tittelen «Den store dopingbløffen». NRK har alt fått lese gjennom

boken.

Over 224 sider langer Mads Drange ut mot dagens internasjonale antidopingarbeid og mener det fremdeles er lett å slippe unna med juks.

«For å begynne med de særforbundene som fikk kjørt seg på 1990-tallet, er jeg ikke på noen måte overbevist om at de er i stand til å holde tritt med utviklingen eller drifte effektive program i dag heller», skriver Drange.

90-tallet huskes som et mørkt kapittel i dopinghistorien. EPO var svært utbredt i de fleste utholdenhetsidretter, ettersom dopingjegerne ikke hadde gode metoder for å avsløre bruken.

Drange tror ikke det nødvendigvis er så mye bedre i dag.

EPO-analyser

I boken som slippes i butikkene torsdag, peker Mads Drange blant annet på at ski- og skiskytterforbundet gjennomfører et betydelig antall EPO-analyser, men at bare halvparten av urinprøvene gjennomgår analyse for EPO.

Kritikken fra Drange er rettet mot internasjonale toppidrett, og ikke Norge spesielt.

«Hva man leter etter i de urinprøvene som ikke analyseres for EPO eller IRMS, kan man imidlertid spørre seg da dette jo er typisk utholdenhetsidrett.», skriver den tidligere Antidoping Norge-ansatte.

Ifølge Drange ble det blant annet bare gjennomført 81 EPO-analyser av de totalt 1000 urinprøvene som ble tatt innen skøyting i 2012 – og at bare 46 av prøvene var tatt utenfor konkurranse.

Også i fjor ble søkelyset rettet mot dopingproblematikken i langrenn på 90-tallet, da en dokumentar på svenske SVT hevdet det var unormalt høye hemoglobinverdier hos en rekke eliteløpere fra 90-tallets langrenn.

Da gikk den norske langrennsledelsen langt i å avvise at dette gjelder norsk langrenn.

– Små sjanser for å bli tatt

Drange jobbet i Antidoping Norge i seks år. Først som dopingkontrollør, deretter forskningsrådgiver. De siste to årene var han leder for kontrollavdelingen med ansvar for testprogrammet i norsk idrett.

Han skriver at han sluttet fordi han «mistet troen» på det han drev med.

Drange mener det er et paradoks at særforbund for ski og skiskyting ennå ikke har brukt blodprofiler som sanksjonsgrunnlag.

«Sjansene for å bli tatt dersom man doper seg på en litt intelligent måte i disse idrettene er små, både fordi det ofte ikke analyseres for de rette tingene, og fordi blodprofiler ikke blir brukt som sanksjonsgrunnlag.», skriver han i kapitlet «Fremdeles lett å dope seg i internasjonal toppidrett».

Drange hevder blant annet å ha hatt et møte med Det internasjonale skiskytterforbundet (IBU) i 2009 hvor han fikk beskjed om at de ikke gjennomførte blodtesting eller EPO-analyser mellom mai og november.

Avviser påstandene

Presidenten i Det internasjonale skiskytterforbundet (IBU), Anders Besseberg, kan ikke huske å ha vært på noe møte med Drange, og avviser påstandene.

– Det overrasker meg ikke om noen har gitt utrykk for dette for det er ikke en gang en håndfull personer som vet hva som blir gjort av tester verken i eller utenfor konkurranse. I praksis er det faktisk bare to personer som sitter på denne detaljkunnskapen, sier Besseberg til NRK og legger til:

– Vi har det slik for å sikre oss mot noen form for manipulasjon og kameraderi.

Drange understreker at også han tror den norske idretten er betydelig renere enn storparten av de konkurrerende nasjonene.

«Selv om doping er et større problem i norsk idrett enn mange tror, er det fremdeles et lite problem sammenlignet med mange andre land i verden. Det skal vi være glade for, men det er heller ikke noe vi kan ta for gitt, skriver Drange. »

Hevder anabole steroider gjør Norge til versting

Den tidligere dopingjegeren vier likevel et helt underkapittel til anabole steroider, for når det gjelder bruken av dette middelet mener han Norge er i verstingklassen.

Han mener imidlertid denne typen doping er like mye et samfunnsproblem som et idrettsproblem.

«Det stemmer dårlig med bildet av en nasjon som tar antidopingarbeidet på alvor at anabole steroider har vært lovlig å bruke i henhold til sivil lovgiving helt frem til 2013», skriver han.

Årsaken var manglende dokumentasjon av bivirkningene av anabole steroider.

«Selv om det ikke er en absolutt konsensus om sammenhengen mellom vold og anabole steroider, kan man lure på hvor mye man egentlig trenger å vite. Politifolk landet over klager over «bolere» som står for de verste voldsepisodene på byen, leger rapporterer om 20 år gamle kroppsbyggere med hjerteinfarkt og psykiatrien sliter med store, deprimerte menn. De negative helsekonsekvensene er det ingen som bestrider», mener Drange.

Penger

Drange nevner flere ganger i boken at han ønsker seg hyppigere testing utenfor konkurranser. Det internasjonale antidopingbyrået WADA gjennomfører blant annet tusenvis av tester under olympiske leker, men Drange skulle heller ønske testene ble gjort mer regelmessig.

David Cowan, sjef for britiske WADA, uttalte følgende før OL i London: «Dersom du er en OL-utøver i 2012, bør du konkurrere rent, ellers blir du tatt», og hadde de over 6000 dopingprøvene som skulle gjennomføres i tankene.

Drange er ikke imponert over uttalelsen.

«Dette er en ganske drøy påstand når vi vet det vi vet om begrensingene som ligger i analysene og i timingen av testene. Tanken om at testing under et OL er en effektiv måte å sikre like konkurransevillkår på er jo også helt gal, rett og slett fordi de mest effektive dopingmidlene vil man slutte å bruke i god tid før OL», skriver han.

I sitt forsøk på å forklare årsaken til hvorfor særforbund ikke makter å ha bedre kontroll, viser Drange til økonomi.

«Økonomi er det mest nærliggende svaret på hvorfor mange av de internasjonale særforbundene ikke evner å drifte effektive programmer. Økonomi kan også forklare mangelen på testing i idretter med liten kommersiell interesse. Det kan derimot ikke forklare mangelen på testing i verdensidrettene.», skriver han i boken.

Nyttig idiot

I prologen forklarer Drange hvorfor han valgte å slutte i Antidoping Norge slik:

«Problemet var at jeg mistet troen. Etter seks år som dopingjeger på fulltid satt jeg med en snikende følelse av at jeg hadde kastet bort flere år på å å være en nyttig idiot for idrettens egen omdømmebygging.»

PS! Mads Drange vil ikke intervjues før torsdag.