«Dette hellet kan umulig fortsette»

De skrangler seg videre. Som en skakkjørt Formel 1-bil hadde Manchester United rullet frem til 3. plass i Premier League-racet før denne runden, til tross for nedslitte dekk, blinkende varsellamper og en motor omgitt av røyk.

Med 3-0 seieren mot Liverpool, fortsetter hjulene å trille. Sjelden har et så dysfunksjonelt kollektivt oppnådd en slik resultatrekke.

Dette var verken pent eller overbevisende. Enorme redninger av David de Gea holdt Liverpool i sjakk, mens Wayne Rooney og Juan Mata scoret på Uniteds eneste to skudd i første omgang. Sistnevntes mål skulle vært annullert for offside. Robin van Persie la så på et tredje.

United står nå med seks strake seire. Det er vanskelig å begripe.

Dette laget har sine kvaliteter, men ingen kan hevde at resultatrekken reflekterer dets virkelige nivå. Fortsatt gjenstår det mye arbeid før United har et samkjørt og velfungerende lag fra topp til bunn, noe en smart trener som Louis van Gaal vil vite.

Prestasjonene må forbedres, for dette kan umulig fortsette. Selv for fotballens nederlandske fetter Anton.

Forbløffende formkurve

Det finnes nemlig lite annet som kan begrunne Uniteds «form». Flere av spillerne har underprestert i formasjoner som til tider har forvirret dem like mye som motstanderen. Vi har sett hårreisende balltap og kroniske forsvarsfeil. Ser man de seks kampene under ett, står det hovedsakelig frem to årsaker.

De Gea. Og flaks.

Denne konklusjonen er vanligvis gjenkjennelig som et svakt argument blant frustrerte supportere. Men sjelden har det ligget så nær sannheten for noe lag.

Husk kampene. Etter 1-0 hjemme mot Crystal Palace, ble United rundspilt av Arsenal på Emirates Stadium. De scoret to mål med ett skudd på mål på et tidspunkt hvor hjemmelaget burde ha ledet stort, og de Gea var strålende. Det ble 2-1.

Det meste tilgis om man vinner. Debatten i etterkant handlet heller om Arsenals naivitet.

I neste runde fulgte en lovende 3-0-seier mot et tafatt Hull-lag på Old Trafford. Deretter vant United 2-1 hjemme mot Stoke takket være dramatiske minutter på overtid, hvor de Gea leverte en fenomenal redning og Ashley Young klarerte på streken.

Og så Southampton på St Mary’s. Tre skudd; to mål; et frispark og én svak bakoverpasning. «Vi var det heldige laget», sa van Gaal.

Mot Liverpool falt marginene igjen på deres side. Og igjen var de Gea glitrende.

Defensiv naivitet

Hovedpoenget med å understreke dette er ikke å kritisere United – det er lov å ha tur, samt en god keeper – men heller å fremheve arbeidet som gjenstår med hensyn til selve prestasjonsnivået. Van Gaal sa det ville ta tre måneder før spillestilen satt.

Likevel har lagets utvikling gått i sneglefart.

Roten til mange av problemene har vært svak planlegging og forebygging. Skudd ble avfyrt mot egne føtter allerede i rekrutteringsfasen, hvor en halvskadet Falcao ble gitt en fet pengesekk til tross for at stallen så vidt hadde midtstoppere.

Sant nok; skadene har kommet tett. Hyppige rotasjoner i personell har også gjort det umulig å bygge de faste defensive relasjonene som ofte utgjør grunnfjellet i et stabilt lag.

Som et eksempel: ingen av de tre midtstopperne som begynte kampen mot Southampton, startet mot Liverpool.

Slike fravær har ikke hjulpet. Allerede i midten av august ble skepsis rettet mot van Gaals treningsmetoder, spesielt fra den frittalende fitnesstreneren Raymond Verheijen, som mente landsmannen kjørte spillerne for hardt. Siden har United hatt flere enn 40 skader, hvorav flere har handlet om spillernes muskulatur.

Dette er ikke lenger en tilfeldighet. Noe må tydeligvis rettes på.

De Gea og resten

Denne ustabiliteten i spillertroppen har blitt gjenspeilt i det taktiske. Sa langt har vi blant annet sett 3-5-2, 4-3-3, 4-2-3-1, 4-5-1 og 4-4-2. Få systemer har virkelig fungert.

Dette har redusert van Gaals evne til å skape rutiner og innøvde bevegelsesmønstre. Mens andre trenere driller sine favorittsystemer så nøye at de forplantes i spillernes underbevissthet, har nederlenderen hatt for lite stabilitet til å samkjøre en fast førsteellever.

Slikt vises på banen.

Spesielt koordinasjonen og forståelsen mellom spillerne har ofte virket fraværende. Den defensive organiseringen har til tider vært skrekkelig. Laget sirkulerer ballen effektivt på hjemmebane, men under press er feilprosenten høy. Det kom spesielt frem mot Southampton.

En kan gå så langt som å si at kun én spiller har imponert under van Gaal. Og likevel ligger laget på 3. plass.

Holder ikke i lengden

Det er mulig å hevde at disse seirene demonstrerer Uniteds evne til å «vinne selv på dårlige dager». Problemet er at United knapt har gode dager.

Triumfen mot Liverpool kan virke som én av dem, men setter Raheem Sterling en av sine sjanser, endres kampbildet fort. Det å støtte seg på de Gea og giftige spisser blir dristig i lengden.

I korte trekk, må det grunnleggende prestasjonsnivået heves.

De gode nyhetene er at forbedringspotensialet er stort. Laget kan bygge videre på den flotte 3. plassen, selvtilliten bør nå være høy, og spesielt offensivt finnes det lovende tegn. Samspillet bør kunne styrkes utover i 2015, mens overgangsvinduet i januar gir muligheten til å hente et par midtstoppere.

Det kan bli pitstoppet United trenger. De bør utnytte det godt. Hvis ikke, er de dømt til å bli tatt igjen.