«Sara» ble teipet fast og truet med kniv

Trebarnsmoren fra Mandal har nylig vært gjennom to rettssaker med gjerningsmennene på tiltalebenken. Hun har stått ansikt til ansikt med dem som har skapt frykten som hun stadig kjenner på.

Drøye tre måneder etter hendelsen, husker Sara godt hva hun tenkte da to maskerte innbruddstyver stormet inn i kiosken.

– Jeg husker at jeg tenkte at de ikke måtte skade meg. Jeg er alenemor med ansvar for tre barn. Tanken om hva som ville skje med dem dersom noe hendte meg, kvernet i hodet.

Alene på jobb

Selv om mange i Mandal vet hvem hun er, ønsker ikke «Sara» å stå fram med sitt riktige navn og vise ansiktet sitt. Hun vil ikke at barna i barnehagen der hun jobber som tilkallingsvikar, skal feste seg ved denne hendelsen.

Sara snakker rolig og behersket om det som skjedde en helt vanlig sommerkveld i august. I løpet av få minutter ble hennes trygge tilværelse snudd på hodet.

Sara er alene på jobb i Mix-kiosken midt i Mandal sentrum. Klokken nærmer seg elleve. Snart skal hun gå for dagen.

Hun står på bakrommet rett bak disken der hun holder på å gjøre kiosken klar til dagen etter.

Det er da hun hører lyden som hun for alltid vil kjenne igjen.

– Det var som om noen sparket i døra som går inn til kiosken fra bakgården, sier hun.

– Dere må ikke skade meg

Sara ser to maskerte personer.

– Den ene kom imot meg med en kniv. Han holdt den foran meg mens han spurte hvor pengene var.

Alt skjer veldig fort. Likevel klarer Sara å holde seg rolig. Hun har bare én tanke i hodet. Ingen ting må skje med henne.

Selv om kiosken ligger midt i sentrum, er det lite sannsynlig at noen skal oppdage hva som foregår. Kiosken ligger i en sidegate med en parkeringsplass rett foran. Det er lite innsyn fra bygninger i nærheten.

Sara bestemmer seg for å ikke gjøre motstand. Hun gjør som innbruddstyvene sier. Da vil de forhåpentligvis forsvinne raskt.

Etter å ha sagt hvor pengene er, blir hun teipet over munnen. Mens den ene gjerningsmannen går bort til den andre, klarer Sara å komme seg fram til disken der hun trykker på den skjulte alarmknappen i kiosken.

Den utløser en stille alarm som går rett til alarmsentralen.

Bundet på hender og føtter

Gjerningsmannen kommer bort til henne igjen. Hun fortsetter å si at de ikke må skade henne. Så blir hun ført til bakrommet der safen er. Teipen over munnen blir tatt av. Sara lover å være stille.

– Mens den ene pakket ned penger og røyk, tapet den andre fast hendene og føttene mine. Tapen ble surret rundt mange ganger, sier Sara.

Fra bakrommet hører hun at telefonen inne i kiosken begynner å ringe. Gjerningsmennene får det travelt. De pakker sammen og forsvinner ut inngangsdøra.

Sara sitter igjen på bakrommet. Hun klarer å skjære seg løs ved hjelp av en tapetkniv. Hun vet hva hun må gjøre.

– Jeg løp fram til inngangsdøra. Jeg låste den så de ikke kunne komme tilbake, sier hun.

– Noe av det mest traumatiske man kan oppleve

Voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk ved Politihøgskolen i Oslo, har lest Saras historie.

– Dette er noe av det mest traumatiske en person kan oppleve. Når man står overfor maskerte personer som truer med kniv, får man dødsangst. Man står overfor en dødstrussel som man ikke kan få gjort noe med, sier Bjørnebekk.

I ettertid har det vist seg at det tok omtrent fem minutter fra Sara trykket på alarmknappen til en vakt stod på døra.

Sara selv mistet følelsen av tiden. Mye skjedde på kort tid. For henne var de fem minuttene veldig lange.

Først etter at vakten er på plass, kommer de fysiske reaksjonene. Sara får sterke magesmerter.

Politi og ambulanse kommer. Sara blir undersøkt av ambulansepersonalet. De frykter at magesmertene kan komme av et hjerteinfarkt. Det blir raskt avkreftet. Sara sendes likevel til legevakten for nærmere undersøkelser.

Unge gjerningsmenn

Rundt midnatt samme kveld blir to gutter på 15 og 16 år brakt inn til politistasjonen i Mandal. Tre dager senere tilstår begge guttene.

Guttene blir løslatt.

Den første tiden etter ranet har Sara mye vondt i hodet og store problemer med å sove. I tillegg kjenner hun på en frykt hun ikke har hatt tidligere.

Sara vet guttenes alder. Etter å ha hørt dem snakke under ranet, vet hun også at de er av utenlandsk opprinnelse.

Mandal er en ganske liten by. Sara er redd for å støte på gjerningsmennene.

– Jeg mistenkte alle, sier hun.

Sara trenger noen ansikter å henge frykten på.

Hun bestemmer seg for å spørre politiet om hun kan få se bilder av gjerningsmennene. Det får hun lov til. Det hjelper litt.

Tilbake på jobb

Sara går til psykolog for å bearbeide hendelsen. Psykologen gir henne oppgaver som hun skal gjøre på egen hånd.

To måneder etter hendelsen er hun på jobb igjen. Hun har tre barn å forsørge.

I begynnelsen blir Sara spart for vakter der hun må jobbe alene. Nå har hun vært alene på jobb to ganger, men kun på dagtid. Å jobbe alene om kvelden, er fortsatt uaktuelt.

Selv om det stort sett går bra, får hun stadig påminnelser om at ikke alt er som det var før sommerkvelden i august.

Hun er veldig var for lyder, og tar seg ofte i å lytte etter lyder fra bakdøra. Hun er konstant på vakt.

– Jeg blir helt kald

Det er ikke bare når hun er på jobb i kiosken at frykten kommer.

– Hvis jeg er ute og går i dagslys og noen plutselig går forbi meg, får jeg gåsehud. Når jeg hører sirener fra en ambulanse eller en politibil, blir jeg kald i hele kroppen.

Verst er det imidlertid når det er mørkt.

Sara vil ikke at frykten skal prege livet hennes. Hun er opptatt av at det ikke skal påvirke barna.

– Det er vanskelig, men jeg gjør så godt jeg kan. Jeg prøver å komme meg videre, sier hun.

– Mange typiske reaksjoner

Voldsforsker Bjørnebekk ser mange typiske trekk hos Sara som er helt vanlig i slike situasjoner.

– Det at man umiddelbart tenker på barna sine, er noe vi ser hos mennesker som kommer i veldig traumatiske situasjoner, sier hun.

Å miste følelsen av tid, er også noe som går igjen. Noen føler at tiden står stille. Andre opplever at den går veldig sakte.

Ifølge Bjørnebekk var det mange som opplevde det samme i forbindelse med terroren på Utøya.

I tillegg er det vanlig å få angst. Angsten kan dukke opp i mange forskjellige situasjoner. Mange får problemer med søvn og konsentrasjon. Det gjør at man blir fort sliten.

Hvor lang tid det tar å komme til hektene igjen, varierer fra person til person.

– Det avhenger av kroppens evne til å hele etter store påkjenninger. Denne evnen kan imidlertid påvirkes. En trygg familiesituasjon og gode venner er av stor betydning. Å være i situasjoner der man opplever glede og å høre på musikk kan også hjelpe, sier Bjørnebekk.

Hun mener at det er viktig å ta hensyn til seg selv.

– Når man skal tilbake til hverdagen, man må ta hensyn til hvor redd man er og hvor sliten man blir. Man trenger å være i en situasjon hvor man gradvis kan ta kontrollen tilbake.

Ubehagelig rettssak

Å være til stede i rettssakene har vært ubehagelig. Sara fikk høre hvordan gjerningsmennene hadde planlagt det hele.

– Det var vondt å høre hvordan guttene hadde planlagt ranet. De hadde stått og ventet til den siste kunden hadde gått ut av kiosken før de slo til. De hadde også planlagt å skremme den som var på jobb.

Det klarte de.

Inne i kiosken fryktet Sara for livet sitt. I dag er hun glad for at hun klarte å være så rolig.

– Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om. Hadde jeg gjort motstand, kunne det ha gått så mye verre, sier hun.

Til gjerningsmennene har hun et klart budskap.

– De skulle bare visst hvordan det er å oppleve noe sånt. Det er veldig skadelig for den som blir utsatt for det. Guttene sier at de angrer på det de har gjort. Det håper jeg virkelig at de gjør, sier Sara.