Den jødiske kampen om Jerusalem

Mange mener Jerusalem er ved et veiskille. Mellom en moderne by for alle eller en religiøs by for de få.

Det pågår allerede en hard kamp om Øst-Jerusalem, hvor palestinere, hvis familier har bodd der i flere hundre år, trenges ut til fordel for jøder.

• Les også: – Nytt bosetningsprosjekt underveis i Øst-Jerusalem

Men i tillegg kommer kampen mellom de ortodokse og de sekulære jødene. Mange føler seg fremmedgjort i sin egen by.

«Flukten fra Jerusalem» er debattstoff i israelske aviser.

Innad i Israel snakker man nå om en «haredisering», etter begrepet haredi som betegner en svært konservativ retning innen jødedommen. Og sterkest er spenningen i Jerusalem.

Se video fra Søndagsrevyen her:

Stengte kinoer og adskilte busser

De sekulære mener utviklingen bare blir verre og verre, og at de religiøse presser religionen og det religiøse levesettet på alle andre. De ultraortodokse - hvor livene styres av 613 regler og påbud - er generelt imot moderne teknologi, som Internett, TV, radio og kino.

Etter press har Jerusalems byråd bestemt at byens kinoer skal holde stengt på Sabbaten.

Trafikklys er slått av, og bilkjøring skal ikke finne sted. De som velger å sette seg bak rattet, har ved enkelte anledninger fått steinet bilen.

Segregerte busslinjer, der kvinner må sitte bak for at menn ikke skal få syndige tanker, øker i antall.

- Det er en skam at folk fra Europa ser dette. Dette er ikke slik vi og Israel er. Vi er et demokratisk land, i hvert fall det jeg vet, sier Avital Feldman med en viss ironi til NRK.

«Jerusalem er ikke Teheran» står det på plakaten han skal bære i nok en demonstrasjon for å protestere mot utviklingen.

Andre demonstrerer under teksten «Hvor går vi? Mot en Taliban-stat?».

De ultraortodokse kjemper for adskilte avdelinger for menn og kvinner på postkontorer, politistasjoner og andre offentlige kontorer, de vil ha adskilte skoler - også adskilt fra andre jøder, adskilte fortau og adskilte busser.

En kvinne skal ikke håndhilse på en fremmed mann og ikke være alene i samme rom med ham.

• Les også: – Ikke nøyaktige 1967-grenser
• Les også: Anspent møte mellom USA og Israel
  
• Les også: – Israel er skuffet over Obama

Vokser i rekordfart

De ultraortodokse utgjør rundt 10 prosent av Israels 7,7 millioner innbyggere. Selv ikke det israelske statistikkbyrået har et nøyaktig estimat, anslagene varierer mellom 8 til 14 prosent.

Jerusalem har rundt 730.000 innbyggere, hvor 66 prosent er jødiske.

Befolkningsveksten i byen er på 1,7 prosent i året, men mest vokser de ultraortodokse med 7 prosent i året.

Hver søskenflokk er normalt på 8-12 barn, og myndighetene har regnet ut at gruppens husbehov er 35 prosent høyere enn for andre israelere. Rundt 60 prosent er under 20 år.

De ultraortodokse familiene mottar en rekke statlige ytelser, som barnebidrag, boligsubsidiering og skolestipend, noe mange mener er urimelig forskjellsbehandling overfor andre grupper. Hvor store summer som hvert år deles ut, har selv ikke det israelske finansdepartementet fullstendig oversikt over.

60 prosent av ultraortodokse menn uten arbeid, de fleste fordi livet vies til å studere Torah'en. Mange av dem har heller ikke kvalifikasjoner til å klare seg i det vanlige israelske samfunnet, fordi hele skolegangen er konsentrert rundt opplæring i de hellige skriftene.

«Verdslige» emner som matematikk, engelsk og naturfag utelates, det samme med bruken av teknologi, selv om enkelte skoler har latt seg presse til å utvide undervisningen.

I Jerusalem demonstrerer ultraortodokse menn jevnlig for retten til å undervise barna slik de mener er rett - uten storsamfunnets innblanding.

Om 20 år vil den ultaortodokse gruppen utgjøre nær 20 prosent av arbeidsstyrken, derfor har myndighetene satt i gang rekrutteringskampanjer for å få dem med i arbeidslivet. Foreløpig er det blant kvinnene dette har vært mest vellykket - som ikke har det samme kravet til religiøs fordypning som menn.

Nye tall viser at rundt 60 prosent av ultraortodokse kvinner er i arbeid, mange er sysselsatt i Israels voksende IT-sektor hvor bedrifter forsøker å tilrettelegge forholdene slik at de strikte levereglene kan overholdes.

• Les også:
• Les også:

Den store busskrigen

I Jerusalem har slaget de par siste årene stått om byens busser og boliger.

Antallet «mehadrin-busser», hvor menn og kvinner har hver sine sittesoner og hver sine innganger, har økt jevnt og trutt siden 1999. Og når en mehadrin-bussrute settes opp, forsvinner gjerne det andre busstilbudet, slik at alle de andre i realiteten heller ikke har noe valg.

• Korrespondentens busstur: Bakerst på buss nummer 40

En statsnedsatt kommisjon mente at offentlig busselskap ikke kan dirigere passasjerene etter religiøse prinsipper. Kommisjonen kom til at seteplasseringen på alle busser må være fri, og at bussjåførene ikke kan rettlede dem som velger å sette seg på tvers av kjønnssonene. Dessuten burde alle skilt, som tilsa at dette var ment å være en «mehadrin-buss», vekk.

Men regjeringen har ikke fulgt opp anbefalingene, og transportministeren fra Likud toer sine hender for ikke å tirre de religiøse regjeringspartnerne slik at Netanyahu-regjeringen sprekker.

- Det er helt utrolig at vanlige israelske kvinner må godta å sitte bakerst i bussen. Vi snakker om det 20-århundret, sier Avital Feldman og rister på hodet.

I de ultraortodokse nabolagene skjønner de knapt hva de sekulære bråker om.

- Dette er en opplagt sak. Dette var jo ikke noe problem for 300 år, eller 2000 år siden, da så man ingen kvinner på gatene fordi de i hovedsak holdt seg innendørs. Og så fantes det jo ingen busser da.

- Men det står skrevet i den hellige skriften at man ikke skal gå bak en kvinne på markedet. Så bussdelingen er en anstendig og ærbar måte å etterfølge dette på, sier en av busspassasjerene til NRK.

Ber de andre flytte

For de ultraortodokse finnes det knapt noen kompromisser.

- Vi var her før de kom hit. Om noen plages av oss, så må de dra herfra, sier Joel Krauss, som bor i den bydelen Mea Shearim - ett av Jerusalems eldste jødiske nabolag.

I Mea Shearim kler man seg slik forfedrene gjorde for flere hundre år siden. Mennene er i svart og hvitt, mange med lange skjegg og de gjenkjennelige krøllene - peyos. Kvinnene er i lange skjørt eller kjoler, de ultraortodokse med den obligatoriske parykken eller hodetørklet.

I bydelen - hvor det også bor andre grupper enn de mest ultraortodokse - ble det i fjor høst bestemt at menn og kvinner skal gå på hver sin side av veien, noe som har utløst protester.

Joel Krauss har 12 barn, og han trenger mer plass. Han nektes av bymyndighetene å bygge på huset sitt.

- Om de fortsetter å hindre oss, vil det eksplodere til slutt, sier han til NRK.

- Kanskje det ender med borgerkrig? Og da vil de sekulære flykte som fluer.

Han mener myndighetene har to valg: enten la familiene utvide eiendommene sine slik de ønsker.

- Ellers må vi få flytte til nye boligområder, sier han.

Tar over bydeler

Tradisjonelt har de ultraortodokse jødene bodd i definerte nabolag i Vest-Jerusalem eller i enkelte av forstedene som ligger som en sirkel rundt den historiske byen, bygget på land erobret etter 1967-krigen og definert som palestinsk område av det internasjonale samfunnet.

• Bakgrunn: Israel - grensene og bosettingene

I likhet med Krauss trenger mange romsligere husvære. Samtidig stifter den voksende andelen unge egne familier. Nå flytter ultraortodokse jøder i økende antall til nabolag som har vært definert som almenne.

I forstaden Ramot Alon har befolkningen skiftet fra å bestå av 70 prosent sekulære og moderate religiøse til 75 prosent ultraortodokse.

Utviklingen har spesielt skutt fart siden år 2000. De ultraortodokse flytter inn, og de andre ut.

Regjeringen har de siste årene lansert flere nye utbyggingsprosjekter beregnet på ultraortodokse familier. Ett av de mest omstridte er Ramat Shlomo, hvor det er planlagt 1600 nye boliger for ultraortodokse familier. Prosjektet vekker strid fordi det spiser seg innover mot kjernen av Øst-Jerusalem, som er definert som arabisk/palestinsk.

• Les: – Nytt bosetningsprosjekt underveis i Øst-Jerusalem

De siste årene har det også vært en trend at gamle arabiske bydeler og kvartaler inne i selve Øst-Jerusalem inntas av jødiske familier, ikke minst de ultraortodokse.

• Les: Jerusalem - hvem skal bo hvor?

Før statsminister Benjamin Netanyahu reiste til USA på fredag, kunngjorde regjeringen ytterligere 1500 nye boliger i bydeler som grenser til den østlige delen av byen.

Ikke noe vanlig prestestyre

Helst vil de ultraortodokse bo for seg selv, hvor de kan hegne om sine tradisjoner og sitt levesett.

Men både på grunn av plassmangel og høye boligpriser tvinges de ut til nye områder. Mange av dem klager i tillegg over at de presses ut av sine tradisjonelle områder av utenlandske velstående «haredi-familier» som kjøper seg «sitt annet hjem» i Jerusalem.

Samboerskapet er ikke uproblematisk, verken for palestinerne eller for israelerne.

I bydelen Kiryat HaYovel har den første gruppen ultraortodokse slått seg ned, og prøver å omvende sine nye naboer.

- Vi er her for å gi våre medmennesker en mulighet til å knytte seg nærmere til jødedommen, på en naturlig og fredfull måte, sier rabbineren Yssi Alghazi til NRK.

Da innflytterne startet byggingen av egne skoler og barnehager, hvor gutter og jenter skal være adskilt både fra hverandre og andre jøder, sa innbyggerne stopp og fikk stanset prosjektet.

Også moderate religiøse bekymrer seg over utviklingen som skjer.

- Vi har ikke råd til å la de religiøse diktere oss. Vi er jødenes hjemland, men vi er ikke noe prestestyre. Vi vil slåss det vi kan mot en slik dreining, sier den moderate rabbineren Joew Wnrik.

Den jødiske reformistbevegelsen kjemper mot det de mener er blitt en religiøs diskriminering - med omvendt fortegn. Det er dannet aksjonsgrupper som kjemper for «et fritt Jerusalem for alle».

I Kyriat Yovel provoserer innbyggerne sine nye religiøse naboer med å sette opp en ulovlig utekino - på selveste Sabbaten.

- Dette er vår måte å fortelle de som kaller seg våre ledere, at de sekulære i Jerusalem også har rettigheter. I likhet med de ultra-ortodokse har vi våre behov, og sekulære kulturtilbud er ett av dem.

- Så hvis lederne ikke klarer å ivareta oss og våre behov på linje med de andre, må vi gjøre det selv, sier innbyggeren Nir Pereg.