Fengslene på Ila og Bredtveit rekker ikke å behandle mange av de farligste fangene her i landet, fordi straffene de får er så korte.
Halvparten av alle som blir dømt til forvaring får straffer på under 3 år. Da får ikke fengslene tid til å hjelpe dem skikkelig før de blir løslatt igjen.
- Ganske nylig var den en som fikk en forvaringsdom på fire år. Hun ble akkurat løslatt nå. Hun var ikke motivert for behandling, så vi klarte ikke å få henne med på noe her inne eller utenfor fengselet, forteller Birgitte Storvik, inspektør ved Bredtveit Fengsel.
Kriminelle som er dømt til forvaring er ofte de mest krevende fangene. De skal gjennom lange utredninger og psykiatrisk behandling. Men alle får ikke tilstrekkelig hjelp.
- Forvaringsdømte trenger ofte tid på å endre seg. Det er veldig mange ting som skal falle på plass, sier Storvik.
Vil ha lengre forvaringsdommer
Halvparten av 77 nye forvaringsdommer har en minstetid på under 3 år, viser en ny rapport. Dessuten sitter de domfelte lenge i varetekt før kommer i gang med behandling.
- For det første så kommer de ikke til inntaksavdelingen vår før det foreligger en rettskraftig forvaringsdom. Da kan det for ha gått trekvart år. Der vil de bli kartlagt og vurdert gjennom et par måneder, før de overføres til de tiltakene som er blitt besluttet under kartleggingen og de går ofte over måneder og år, sier Knut Bjarkeid, direktør ved Ila fengsel.
Når fangene er kommet så langt er de ofte på vei ut av fengselet igjen.
Fengselsdirektøren vil nå ha nye regler, som gjør det umulig å gi folk så korte forvaringsdommer.
For høye ambisjoner
Øystein Mæland ledet nylig et regjeringsutvalg som evaluerte forvaring som straff. Mæland synes ikke dommene er for korte.
- Ut fra vårt materiale har ikke vi funnet grunn til å foreslå noen endringer, fordi vi ser at praksis er i tråd med det som lå i lovens intensjon, sier Mæland.
Han mener fengslene har for høye ambisjoner med fangene.
- Jeg tror at man i tiden fremover bør gjøre en omfattende og grundig evaluering av de programmene man i dag benytter. Hensikten med dem må jo være at de faktisk virker, og der er nok dokumentasjonen ikke god nok i dag , sier Mæland.
