Slik tillot Norge dumping av kjemiske våpen

Dokumentene, som NRK har fått tilgang til, ble først avgradert tidlig på nittitallet og avslører at dumpingen av de svært giftige krigsvåpnene ble godkjent fra øverste hold i den norske regjeringen.

Etter at Nazi-Tyskland hadde tapt andre verdenskrig tok seierherrene over store lagre med svært farlige kjemiske stridsmidler.

Blant de farlige stoffene var stridsmidlene:

• Sennepsgass, hudstridsmiddel som fører til stygge blemmer og rask død ved innånding.
• Arsenholdige stridsmidler med lignende effekt som sennepsgass.
• Tabun, et nervestridsmiddel med høy dødelighet.

De allierte ble derfor enige på Potsdam-konferansen i juli og august 1945 om at de skulle kvitte seg med de kjemiske våpnene. Strategien var å dumpe dem i havet.

Totalt skal det, ifølge opplysninger i Europarådet, ha vært snakk om 300 000 tonn kjemiske våpen.

Forsvarets forskningsinstitutt tror at hele 168 000 tonn av den totale mengden ble dumpet i norske og svenske deler av Skagerrak.

I den norske delen av Skagerrak var det den britiske og amerikanske marinen som gjennomførte dumpingen etter å ha fått godkjenning fra den norske regjeringen.

Bakgrunn: Les mer om hvordan Norges allierte holder tilbake viktig informasjon om giftdumpingen

Se dokumentaren tirsdag: Brennpunkt – «Tikkende giftbomber»

Forsvarsminister: – Nedsenking av 500 000 tonn i norske farvann

Kort tid etter Potsdam-konferansen viser det seg at Norge ble kontaktet om dumping av de farlige våpnene i norske farvann.

Dokumenter NRK har fått innsyn i fra Riksarkivet, viser hvordan den daværende norske forsvarsministeren, Oscar Torp, personlig behandlet spørsmålet.

Dokumentets tittel sier i seg selv hvor store mengder det var snakk om:

«Nedsenking av 500.000 tonn tysk ammunisjon i norske farvann»

Les hele dokumentet: Dumping av kjemiske våpen – den norske tillatelse til å bruke Skagerrak

Samtidig er det tydelig at det var norske interesser som ikke helt likte dumpingen allerede da.

I brevet, som er datert 20. august 1945, henvises det til anmerkninger fra fiskeridirektøren om at behandlingen av den tyske ammunisjonen måtte kontrolleres.

«Forsvarsdepartementet kan etter å ha innhentet Handelsdepartementets uttalelse ikke anbefale at de store kvanta ammunisjon det her gjelder, blir styrtet utenfor den norske kyst på andre steder enn dem som Fiskeridirektøren har nevnt (..)»

Dumpingen ble godkjent på bestemte steder, men man ville helst at det skulle sendes langt ut i Atlanterhavet.

Dumpefeltet i Skagerrak var bare andrevalg:
«(..)altså halet på de store dyp utenfor haveggen enten i Atlanterhavet eller Norskehavet, eller subsidiært i det anförte felt i Norskerennen i Skagerak.»

Konflikt etter presseoppslag og fiskeriklage

Selv om dumpefeltet i Skagerrak bare var andrevalg er det mye som tyder på at dette ble utstrakt brukt av den britiske og amerikanske marinen for dumping.

En av grunnene kan ha vært at det var kortere vei dit fra Tyskland da skipene med de kjemiske våpnene skulle slepes.

Selv om dumpingen i Skagerrak var godkjent fra norsk hold er det ikke sikkert folk flest visste så mye.

For i 1948 skaper presseoppslag en dreining i den norske holdningen.

Norges Fiskarlag får nyss i at amerikanerne igjen skal dumpe 3000 tonn kjemiske stridsmidler i havet utenfor Arendal og protesterer.

Fiskernes organisasjon får også både lokale og nasjonale maktpersoner under Fiskeridepartementet på sin side, og saken blir tatt opp med USA.

Les alle dokumentene om konflikten i 1948: Kjemiske våpen i Skagerrak – korrespondanse mellom Norge og USA etc

I den første samtalen mellom det norske utenriksdepartementet og USAs ambassade virker det ikke å være mye gehør hos amerikanernes mann:

«Ambassadesekretær Parsons presiserte at det gjaldt senkning utenfor territorialgrensen, og at de amerikanske myndigheter derfor strengt talt hadde rett til å gjøre hva de ville (..)», står det skrevet i møtereferatet fra UD.

Norge ga seg likevel ikke. Det ble etterspurt mer informasjon, og bedt om at dumpingen skulle flyttes ut i Atlanterhavet.

Til slutt sendte Norge en formell diplomatisk note der de understreket at landet ikke kunne godta videre dumping utenfor Arendal:

«I samsvar med dette beklager Utenriksdepartementet at de norske myndigheter ikke kan gi sitt samtykke til at ammunisjonen senkes i Skagerak og må på ny gjenta henstillingen om at en eventuell senkning foregår nordenfor 63 grader, nordlig bredde», skrev UD til USA.

Da ga til slutt amerikanerne seg.

Mye tyder på at videre dumping ble flyttet ut i Atlanterhavet på nærmere 1000 meters dyp.

Samlet gamle ødelagte skip for senkning

Dokumentene som NRK har fått tilgang til fra Forsvaret i tiden like etter andre verdenskrig dokumenterer også hvordan Norge fikk rapporter om framdriften i dumpearbeidet fra blant annet den britiske marinen.

I et brev som var hemmeligstemplet helt til i 1993 beskrives det hvordan arbeidet ble gjort:

«En er nå klar til å begynne et utstrakt senkningsprogram for ammunisjon fra innlandshavner ved Weser, deriblandt disposisjon av toxic-ammunisjon, ved å bore lastede, skadede handelsskip i senk på dypt vann.»

Les brevet: Melding fra ambassaden i London, 27. april 1946

Brevet er skrevet fra den norske ambassaden i London til Utenriksdepartementet den 27. april 1946.

I brevet beskrives det hvordan man samlet opp utrangerte skip for å senke dem fulle av kjemiske våpen. Det etterlyses også å få fraktet tidligere tyske frakteskip fra Norge til Tyskland for lasting.

At skipene ikke var helt i stand kan muligens også ha vært årsaken til at det ikke alltid gikk etter planen.

Se videoer: Slik ble senkingene i Skagerrak dekket i filmavisene som ble vist på kino i USA og Europa i årene rett etter krigen

Kjemiske våpen på avveie

I et annet tidligere hemmeligstemplet notat fra 15. august 1946 i Sjøforsvarets Overkommando kommer det frem hvordan noen skip aldri kom frem til det avmerkede området for senkning.

Notatet slår fast at tre skip har forlist og ligger med sin kjemiske last på så grunt vann som mellom 30 og 50 meter.

«En har bemerket seg at tre av fartöyene har sunket underveis, sannsynligvis foraarsaket av stormfult vär», står det i notatet.

Les notatet: Uvær og uhell i Skagerrak, datert 15. august 1946

Deretter listes det opp at skipene Taugbaaten, Nordstern og Toucher forliste underveis til dumpefeltet i Skagerrak. Skipene skal ha blitt funnet i Kattegat og ved Fyn i Danmark. Om flere skip forliste på grunnere vann før de kom seg til dumpefeltet i Norskerenna i Skagerrak er usikkert.

Dokumentene viser også hvordan eksplosjoner førte til at de kjemiske våpnene spredte seg i havet.

I et brev fra den britiske marinen datert 10. mai 1946 bekreftes det til norske myndigheter at ammunisjon som var skylt i land i Sverige kunne stamme fra et tysk skip som gikk i lufta under senking.

Skipet Karl Leonhardt gikk, ifølge opplysninger fra dem som drev med dumpearbeidet, i lufta åtte minutter etter at de trakk ut bunnproppen.

Les brevet: Senkingen av skipet Karl Leonhardt som eksploderte

Britene bekreftet at skipet hadde kjemiske stridsmidler om bord, og at de dermed kunne ha blitt spredt over et stort område.

«As this ship's cargo comprised several thousand tons of high explosives and chemical warfare ammunitions, it is possible that remnants of it were washed up over a large area.»