NRK Detektor har faktasjekket disse tallene. Det finnes ingen offentlig fattigdoms-statistikk i Norge. Det finnes oversikter over lavinntektsfamilier.
– Etter flere år med stabile tall, var det en klar økning i 2012, sier Mads Ivar Kirkeberg i Statistisk sentralbyrå (SSB).
Ni år er gått siden den rødgrønne regjeringen ville avskaffe fattigdommen. Ser man på fattige barn i Norge, har det bare gått én vei siden den gang – og det er ikke i retning avskaffelse.
- Se faktaboks om hvordan fattigdom defineres.
Det er blitt langt flere barnefamilier som ikke klarer å holde tritt med den generelle inntektsveksten i samfunnet.
4300 flere fattige barn på ett år
Etter flere år med mindre økninger i antall fattige barn, var det et klart hopp i 2012, viser nye tall fra SSB. Mens gjennomsnittsnordmannen fikk mer å rutte med, ble det flere som lever under den norske fattigdomsgrensen.
– Barnefamilier i bunnen av inntektsfordelingen er i større grad avhengig av ulike stønader som barnetrygd og kontantstøtte, og greier ikke å holde tritt med inntektsveksten i perioder hvor inntektene øker raskt, slik de gjorde i 2011 og 2012, sier Kirkeberg.
Det har gjort at det blant de aller yngste av oss, barn og unge under 18 år, er 78.200 som lever i fattigdom i Norge.
Det er 4300 flere enn året før.
Samtidig har folketallet i Norge gått opp, men det endrer ikke utviklingsbildet.
Av alle barn i Norge under 18 år, tilhører 8 prosent fattige familier, en oppgang på over 5 prosent fra året før.
Det er den største økningen som har vært de siste årene.
- Les også:
- Les også:
Innvandrerbarn utgjør halvparten
– Det er i hovedsak innvandringen som driver denne utviklingen, sier Kirkeberg.
Innvandrerbarn står nemlig for nesten hele økningen av fattige barn. Mens bare 11 prosent av alle barn i Norge har innvandrerbakgrunn, utgjør de nå halvparten av fattige under 18 år.
– Sett i forhold til andelen de utgjør i den yngste delen av befolkningen, er de klart overrepresentert blant fattige, sier Kirkeberg.
– Det er viktig å være klar over at det er store forskjeller blant ulike nasjonalitetsgrupper, men felles for fattige innvandrerfamilier er ofte at de har mange munner å mette, og at det ofte er en lav yrkesaktivitet.
Å være fattig i Norge handler sjelden om å ha mat på bordet, men om at man ikke får delta i samfunnet på samme måte som alle andre.
At så mange av de fattige barna i det norske samfunnet er innvandrerbarn, kan by på flere utfordringer knyttet til integrering. Barna risikerer å falle utenfor viktige sosiale arenaer.
– Det gir større utfordringer i arbeidet med å integrere barn med innvandrerbakgrunn siden en del står i fare for å bli stengt ute fra for eksempel ulike fritidsaktiviteter, fordi familien ikke har god nok råd, sier Kirkeberg.
- Les også:
7 av 10 somaliske barn i Norge lever i fattigdom
Ser man nærmere på tallene, er statistikken dyster spesielt for barn i Norge med landbakgrunn fra Somalia, Irak, Pakistan og Afghanistan:
- Av alle somaliske barn under 18 år i Norge, lever over 70 prosent i fattigdom
- Av alle irakiske barn i Norge, lever 54,3 prosent i fattigdom
- Av alle afghanske barn i Norge, lever 49,3 prosent i fattigdom
- Av alle pakistanske barn i Norge, lever 40,5 prosent i fattigdom
Se fullstendig tabell nederst i artikkelen.
– Her har vi en jobb å gjøre
Høyres Arve Kambe sier økningen i barnefattigdommen er en trist utvikling. Nå har han tro på at Solberg-regjeringen skal klare å snu den negative pilen.
Foto: Åserud, Lise / NTB scanpix– Dette forteller oss at vi har en jobb å gjøre, både når det gjelder norskopplæring hos foreldrene, men også med tanke på norsktrening for barn, blant annet gjennom fritidsaktiviteter med norske barn, sier Arve Kambe (H), leder for Stortingets arbeids- og sosialkomité.
Han betegner økningen i barnefattigdommen som en trist utvikling.
– Det gjør at mange barn og unge ikke får muligheten til å delta på de samme arenaene som andre, for eksempel på fritiden, i idrettslag, eller i aktiviteter som krever kontingenter eller utstyr.
Kambe mener de viktigste tiltakene er å bedre norskopplæringen og å få flere av foreldrene i arbeid, men mener også at man bør ha en aktivitetsplikt for unge for å hindre at de blir gående lenge på sosialhjelp.
– I hvilken grad påhviler ansvaret for den negative utviklingen den enkelte, eller må det offentlige ta ansvaret?
– Det er alltid en balansegang. Det er først og fremst et personlig ansvar å ta en utdanning og en jobb. Samtidig er det sånn at mange av oss har behov for hjelp i perioder i livet. Vi må balansere det og sørge for at det ikke blir et hjelpesystem man blir fanget i. Vi må ha et system som gjør at det lønner seg å jobbe, og at det ikke lønner seg å gå på trygd, sier Kambe.
(Tabellen viser andelen fattige barn under 18 år som er innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre.)
