Skumle naboer
Selma bor sammen med foreldrene sine og tre mindre søsken i den kommunale bygården i Oslo øst. Hun er en av over 20.000 barn i Norge som bor i boliger kommunen tildeler familien. Mange av dem vokser opp med rusede og alvorlig psykisk syke naboer - en virkelighet barn ifølge norsk lov skal være skånet fra.
I den samme oppgangen bor Anniken. Da familien kom flyttende for tre år siden tok hun imot dem. Nå prøver Anniken både å holde orden i oppgangen og skjerme Selma og søsknene fra de andre naboene.
Ofte får Selmas naboer uønsket besøk om nettene. Når niåringen skal sove før en ny skoledag blir hun stadig vekket av bråk fra oppgangen. Det er ikke uvanlig at politiet kommer etter narkokrangel, knivstikking eller skyteepisoder. Denne kvelden er det en kvinne som banker på nabodøra igjen og igjen på jakt etter piller.
Redde barn har i minst 15 år fortalt om skumle naboer i kommunale gårder, viser søk NRK har gjort i nyhetsarkivene.
Politikerne har kommet med nye løfter nesten hver gang. To stortingsmeldinger har blitt lagt fram de siste ti årene. De sier det samme: Barn skal bo trygt og godt – også i kommunale boliger. Til tross for løftene er flere av barna fremdeles redde.
I 2008 beskrev Riksrevisjonen det dårlige bomiljøet i de mest belastede kommunale gårdene i Oslo, med sprøytespisser, urin, søppel og ulovlig opphold i oppgangene. I den samme rapporten innrømmet halvparten av de større kommunene i Norge at barnefamilier ofte eller av og til ble plassert sammen med rusede og psykisk syke.
Selma er et av barna som vokser opp slik politikerne lover at ingen skal ha det.
Barnefamilien har det siste året fått to avslag på søknadene sine om en bedre bolig. Bydelen de bor i skriver at familien oppfyller kravene til ny bolig, men at det ikke er nok kommunale boliger.
Fordi ventetiden er rundt et år, havner ikke familien på venteliste heller. På slutten av brevet skriver bydelen at det heller ikke var noen andre som fikk innvilget eller byttet til 3-roms kommunal bolig akkurat da. Men Selmas far har klaget en gang til - i håp om å få en litt tryggere og større leilighet.
Anniken har hjulpet til med å fylle ut flyttesøknadene for familien. Hun er oppgitt over at bydelen ikke kan tilby Selma og søsknene en bedre oppvekst.
Det hender naboene Mona og Arne i oppgangen stikker innom Anniken for en røyk og en prat om kvelden. Mona har ikke alltid hatt noe sted å bo. Med metadon og bolig i oppgang 13 klarte hun å holde seg nykter i nesten ett år.
Arne har mange år på sjøen og i anleggsbransjen bak seg, og er den som har bodd lengst i oppgang 13. Han har sett miljøet i oppgangen bli mye verre siden han flyttet inn for over 20 år siden.
Ifølge politiet er det store mørketall for hvor mye av det som skjer i kommunale gårder som blir anmeldt - blant annet fordi beboere ikke tør å melde fra av frykt for represalier.
En utredning for Regjeringen i 2011 peker på at det både er for få kommunale boliger, og at en «opphopning av kommunale boliger kan hindre sosial inkludering og føre til dårlige bomiljøer som særlig er belastende for barn».
For «Selma» er skremmende opplevelser vanlig. Hun og søsknene tør ikke lenger å gå ut og leke i den gresskledte bakgården.
Selma er ofte hjemme. Som så veldig mange andre barn i kommunale boliger skulle hun ønske at hun av og til kunne ha med seg en venninne hjem.
Men selv om moren hennes lager deilig mat, og faren hennes smiler og og gjerne ønsker velkommen, vet hun aldri hva naboene finner på.
Slik var det også for Annikens barn. For tjue år siden flyttet hun inn i toppleiligheten med sin datter og sønn. Først glad for å få et sted å bo. Senere redd for hva barna skulle møte i trappa på vei hjem fra skolen.
Barnepsykolog Ellen Dahlen Flaaten slår fast at det er skadelig for barn når det sjelden går en dag uten at de er redde.
Selmas lillebror har blitt så skremt av en av naboene i oppgangen at han gikk tilbake på skolen for å vente på søsteren. Hun turte ikke gå opp trappa alene for å komme seg hjem.
I Oslo har de ingen oversikt over hvor mange barn som har det som Selma og søsknene. Etter gjentatte spørsmål til Oslo kommunens etater og organer, sjekker Boligbygg til slutt med Folkeregisteret og finner ut at det bor over 70 barn i den samme bygården.
Selma vil gjerne bli lege. Niåringen får et godt pusterom på skolen. Der føler hun seg trygg.
Barneombud Anne Lindboe mener det må innføres garantier slik at barn har rett til å flytte innen en tidsfrist dersom de bor i kommunale boliger i skadelige bomiljøer. I tillegg etterlyser hun nasjonale krav for hva slags bomiljøer barn skal få vokse opp i.
Det er kommunalministeren som eventuelt må ta initiativet til slike endringer. Statssekretær Anne Beathe Tvinnereim (Sp) ser ikke bort fra at det kan være en idé å innføre tidsfrister.
I mellomtiden er det flere som prøver å gjøre Selmas hverdag tryggest mulig. Vaktmester Celestino Salazar kjenner godt til søppel, skrot, urin og blod i oppgangen.
Riksrevisjonen mener at staten ikke har god nok oversikt over boligbehovet for vanskeligstilte familier. Også regjeringen har pekt på at flere beboere med rus- og psykiatriproblemer gjør det vanskeligere å skape gode bomiljøer.
Det ikke bare barna som blir redde i Oppgang 13. En enslig ung mann er reagerer på det belastede miljøet i oppgangen.
Selma føler seg utrygg også utenfor oppgang 13. I likhet med barna som i 2012 fortalte Barneombudet om hvordan det er å vokse opp i kommunale bygårder. Uteområdet er ofte det skumleste stedet for barna å være.
Når hun skal ut i bakgården med søpla tenker hun på den gangen hun åpnet lokket på søppeldunken – og fant en bevisstløs mann oppi.
Ofte er det fest om kveldene hos Selmas naboer i oppgang 13. Høylytt bråk og skriking, dunking i både gulv og radiatorrør gjør at hun ikke får sove.
Anniken har snudd døgnet på hodet for å være i beredskap. Når den høye lyden fra naboene fyller leiligheten hennes finner hun fram våpen og telefon.
Boligbygg KF, som har ansvaret for de kommunale boligene i Oslo, har ansatt et privat vaktselskap som redde naboer kan ringe etter hjelp til når forholdene blir for ille.
Om kveldene og natten kommer ofte en vekter innom Selmas bygård. Vekteren selv betegner gården som en av de verste i Oslo.
Denne kvelden får han avsluttet festen som har holdt barna våkne.
FN-konvensjonen som også er norsk lov stadfester «retten for enhver til å ha en tilfredsstillende levestandard for seg selv og sin familie, herunder tilfredsstillende mat, klær og bolig».
Forskere fra NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) har påvist at barn som bor i kommunale boliger har betraktelig dårligere boligstandard enn barn fra familier med lav inntekt som ikke bor i kommunal bolig.
Selma og de over 70 andre barna i bygården merker ikke så mye til FN-konvensjoner, Stortingsmeldinger eller boligpolitikk. Nabo Anniken skulle ønske hun kunne få barna vekk fra oppgang 13.
Selma er ikke 9-åringens riktige navn. Av hensyn til familien har NRK valgt å gi henne et annet navn i denne sammenhengen.
Du kan høre historien om Selma og de andre beboerne i oppgangen hennes i Radiodokumentaren. Programmet finnes også som podcast.
Les også:
