Slår et slag for ubehagelig research

«Nå legger vi hendene på sidemannen og ber.»

Heidi Sævareid står midt i forsamlingen på en gudstjeneste hos Jesus Church i Oslo. Oppfordringen fra scenen gjør at hun stivner til. Nei takk, ikke til meg, rekker hun så vidt å tenke før tre personer legger hendene på henne og begynner å be.

– Jeg tenkte bare på å komme meg ut, forteller den nå 32 år gamle forfatteren.

Men så får hun kontroll på nervene. Hun blir stående, lar de tre kirkegjengerne be ferdig.

– Jeg tenkte at «jaja, dette er jo også research», forklarer Sævareid.

Hun var nemlig ikke på gudstjeneste for å få åndelig påfyll, men for å gjøre research til sin første bok, «Spranget», som bygget på erfaringer hun satt inne med fra tre ungdomsår i en pinsemenighet.

Nå ville hun friske opp minnene.

– Det var en utrolig rar opplevelse. Jeg husket følelsen av å stå midt i en forsamling som sang lovsanger, og jeg husket hvordan det var å ville gå inn i den transen. Men nå så jeg det utenfra, med avsmak.

Vil heller gjøre ting enn å lese seg til det

To bøker senere bor Sævareid i Bristol, hvor hun det sist året har trent Krav Maga med en gjeng britiske muskelbunter flere ganger i uken.

Kampsporten er utviklet for militæret i Israel og Slovakia, og man kan jo lure på hva en forfatter skal med slike kunnskaper. Går hun med tanker om å jule opp noen?

Nei, Sævareid skriver bok om en jente i Bristol som trener kampsport. Og da synes hun det er greit å vite hva hun skriver om.

– Mange forfattere bruker egne erfaringer, men det som har blitt min greie, er å gå ut og skaffe erfaringer, forklarer hun mens hun viser veien til den katolske skolen Krav Maga-gruppen leier en liten parkettflekk av.

Men det betyr ikke at Sævareid har gjort absolutt alt som blir beskrevet i bøkene hennes.

– Jeg setter det på spissen når jeg sier at jeg gjør alt jeg skriver om, men jeg vil heller gjøre ting enn å lese meg til det, sier Sævareid, før hun lattermildt legger til:

– På lanseringsfesten til min forrige bok, «Slipp Hold», sa redaktøren min at «Heidi har gjort alt som står i denne romanen». I neste setning fortalte hun om hvor mye klein sex det var i boken.

Ble hektet på kroker

Da nevnte bok kom ut i 2015, var Sævareid en smule bekymret.

– Den handler blant annet om ganske kompleks seksualitet, så jeg tenkte litt på hvilke tilbakemeldinger jeg ville få fra skolebibliotekarer og foreldre.

Men det var noe helt annet som fikk fokus i omtalene av boken.

– Hvis du skriver eksplisitt om sex for unge mennesker, og vil at det skal gå under radaren, må du i tillegg skrive om kroker i huden, ler Sævareid.

Nitten år gamle Mari i «Slipp Hold» oppsøker nemlig et body suspension-miljø og lar seg henge opp etter kroker. Forfatteren av boken kunne ikke være dårligere, og bestemte seg for å prøve selv – for enkelte erfaringer kan man ikke «google» seg til.

– Men må man ikke være en masochist for å gjøre noe slikt?

– Min første reaksjon da jeg hørte om det, lignet mye på den reaksjonen de fleste får når de skjønner at dette finnes. Jeg syntes det var skremmende, urovekkende og ganske ekkelt. Jeg er jo en person som synes blod og nåler er skrekkelig, forklarer Sævareid.

Likevel trosset hun frykten og ble mot alle odds hektet på kroker.

– Jeg startet med å oppsøke miljøet for å se på hvordan det foregikk, så intervjuet jeg folk som hadde gjort det, i tillegg til at jeg leste mye om det. Dermed hadde jeg ganske mye informasjon å bygge på da jeg selv bestemte meg for å prøve.

Besøkte fengsel

Men hva med andre forfattere? Hvor setter de grensen i research-arbeidet? Tore Renberg har skrevet om limsniffing. Måtte han prøve det selv for å skrive troverdig?

– Hvis en må prøve alt selv, betyr jo det at det ikke finnes gode romaner om noe annet enn det forfattere selv har opplevd, sier Renberg.

Stavanger-forfatteren slapp med andre ord å utsette seg for den helserisikoen limsniffing innebærer. Men Renberg er likevel opptatt av å ha informasjon fra nære kilder til det han skriver om.

– Jeg må vite nok til at min innlevelse og medlevelse blir sterk, forklarer han.

Da Renberg gikk i gang med Teksas-bøkene, og skulle skrive om mennesker fra Stavangers underverden, følte han seg på tynn is.

– I tidligere bøker hadde jeg i stor grad hentet karakter og problemstillinger fra eget liv. Det var noe nytt for meg å skrive om et miljø jeg ikke kjente personlig.

Forfatteren brukte et halvt år på research. Han besøkte Åna fengsel, for å snakke med de innsatte, men hadde også lange samtaler med politifolk og advokater.

– Teksas-serien krevde det av meg. Det ville vært feigt å bare lese seg til kunnskapen, og da hadde heller ikke resultatet blitt bra. Jeg ville ikke bare skrive om disse folkene, men jeg ville snakke som dem.

• Les: Anmeldelsen av «Vi ses i morgen»

Har enda ikke fått PST på døren

Fantasy-forfatter Siri Pettersen kunne gjerne ha utsatt seg for ubehageligheter dersom det var viktig for en historie hun skrev på, men kroker holder hun seg langt unna.

– Der går grensen, sier hun.

Aller best trives Pettersen når hun kan sitte på kafé og google seg frem til research. Det har ført til en google-logg utenom det vanlige, men forfatteren påstår at PST enda ikke har kommet på besøk.

– De kom ikke engang da jeg googlet «homemade silencer for Glock 19», flirer hun.

Men selv om Google er et kjærkomment verktøy, får Pettersen mest ut av å fordype seg i tegninger, illustrasjoner og kunst.

– Pinterest er en gullgruve for fantasy-forfattere. Man får ekstremt mye input og kan sile ut det som fungerer.

• Les: Fantasy-leserne kommer til å redde verden

Er avhengig av intense opplevelser

Heidi Sævareid har full forståelse for at ikke alle forfattere har behov for å kjenne research på kroppen.

– Alle trenger ikke å ha det slik, men jeg må. Å utsette seg selv for ubehag er bra for skriving, synes jeg.

Hun beskriver seg selv som en «high sensation seeker» – en som er avhengig av intense opplevelser.

– Det betegner nok meg som person, og det er sånn jeg kan forstå at jeg som trettenåring oppsøkte et kristent miljø hvor folk talte i tunger og «falt under Ånden».

Vel fremme på Krav maga-trening, er det lett å skjønne at dette er en kampsport som byr på intense opplevelser. Oppvarmingen er kort og effektiv, før deltakerne pares opp til nærkamp-øvelser.

For en journalist som knapt har sett en slåsskamp siden barneskolen, virker det brutalt – noe Sævareid bekrefter.

– Jeg har fått et kne i pannen, har fått slått luften ut av meg, og i høst ble albuen min nesten vridd ut av ledd. For å ikke snakke om sprukket leppe, neseblod og såkalt «bone bruise» på leggen.

Det er ikke meningen å skade hverandre på trening, men det skal lite til for at noen bommer, forklarer Sævareid.

– Mange forstår ikke egen styrke. Mange er Obelix, sier hun om treningspartnerne sine.

Blir oppmerksom på kroppslige forskjeller når man sloss

På dagens trening får hun bryne seg på en av de største karene. Han slår løs på henne mens hun forsvarer seg med en boksepute. Det er fort gjort å tenke at det er litt feige lag.

Og nettopp det får hovedpersonen i Sævareids neste roman erfare.

– Hun vil ikke forholde seg til mennesker som kjønn. Men på Krav Maga blir hun konfrontert med forskjellene på menn og kvinner, forklarer forfatteren.

– Treneren her sier at det ikke er forskjell på kjønn. Men det er det. Man blir ganske oppmerksom på kroppslige forskjeller når man sloss.

Likevel har Sævareid holdt ut. I to år har hun trent Krav Maga – først i Oslo, deretter i Bristol. Men nå er hun ferdig med denne kampsporten. På vei ut av gymsalen forteller hun at dette trolig var hennes siste Krav Maga-trening.

– Jeg kjenner at jeg har nådd et metningspunkt med å utsette meg selv for den risikoen Krav Maga innebærer. Og jeg har gjort den researchen jeg trenger til neste bok.

Nå er hun klar for et nytt prosjekt. Hva det handler om, vil hun ikke røpe enda. Men en ting kan hun si:

–​ Jeg skal prøve å gå så langt inn i et miljø at jeg endres av det.

• Les: I terapi mot skrivesperre