Hopp til innhold

– Vi bør komme oss vekk fra Hebron

BRENNPUNKT: – TIPHs mandat er for svakt, noe som underbygges av mangelen på resultater og derved liten bedring av situasjonen for palestinerne, sier Jan Kristensen, tidligere Head of Mission for de internasjonale observatørene i Hebron.

Hebron 2

Selv om TIPH-observatørene ikke er en del av kampen, og kun bidrar med rappportskriving, møter de motstand.

Foto: Reuters / NTB Scanpix

I forbindelse med dokumentaren «Observatørene» som vises på NRK 1, har Brennpunkt snakket med et 20-talls tidligere ansatte i den internasjonale observatørstyrken i Hebron (TIPH).

Deres erfaring strekker seg helt fra misjonens start i 1994, fram til nyere tid.

Mange av de tidligere observatørene er svært kritiske til den norskledede misjonen på Vestbredden, som blant annet beskrives av en som «det ypperste symbolet på den internasjonale samfunnets impotens».

Grunnlagt etter massakre

Jan Kristensen

Jan Kristensen var Head of Mission i TIPH i perioden 2003-2004.

Foto: hoyre.no

TIPH ble opprettet etter at den jødiske nybyggeren Baruch Goldstein i 1994 gikk inn i en moske i Hebron og massakrerte 29 palestinere under fredagsbønnen. Et hundretalls mennesker ble i tillegg skadet.

Massakren truet med å torpedere hele Oslo-prosessen og palestinerne krevde beskyttelse av sivilbefolkningen i Hebron.

Fordi Israel ikke ville godta noen FN-styrke på den okkuperte Vestbredden, ble partene i stedet enige om en internasjonal sivil misjon, kalt TIPH.

Norge ble bedt om å lede TIPH og stille med observatører. Sammen med Sverige, Danmark, Sveits, Tyrkia og Italia utgjør Norge gruppen på 6 land som har bidratt med mannskap til TIPH sammenhengende siden 1996.

Noen av de tidligere observatørene Brennpunkt har snakket med, har valgt å stå fram med sine erfaringer fra og meninger om TIPH. Andre ønsker å være anonyme, og henviser til undertegning av taushetsløfte eller redsel for å ødelegge framtidige jobbmuligheter. De har i stedet valgt å bidra skriftlig med sine erfaringer til Brennpunkt.

- Det svakeste mandatet i historien

TIPHs mandat er å bidra til å normalisere forholdene i Hebron og å «gi palestinerne en følelse av sikkerhet».

Men de tidligere observatørene Brennpunkt har snakket med er svært kritiske til hvordan TIPH har fungert i forhold til sitt mandat.

Ellen Marie Hansteensen, TIPH

Ellen Marie Hansteensen jobbet i TIPH i årene 1996-1997 og 2004-2006.

Foto: Brennpunkt / NRK

– Det er veldig tydelig at vi ikke har klart å gi palestinerne en følelse av trygghet, sier Ellen Marie Hansteensen, som jobbet i TIPH i årene 1996-1997 og 2004-2006.

En av de anonyme TIPH’erne fra 1990-tallet skriver følgende til Brennpunkt: «TIPH har aldri vært i nærheten av å oppfylle sitt mandat. TIPH er kneblet på hender og føtter og får ikke til noe. Jeg mener at TIPH burde ha forlatt Hebron for lenge siden.»

– TIPHs mandat er kanskje det svakeste i verdenshistorien. Jeg har aldri hørt om et mandat der man skal gi en følelse av sikkerhet til noen, sier Christine Chamoun, svensk observatør i TIPH fra 2005-2006.

– Hele grunnlaget for mandatet er at partene ønsker et samarbeid. Når dette ikke lenger fins, kan ikke TIPH oppfylle målene som er satt for mandatet, supplerer Marte Brørby (TIPH 2003-2005).

Det svake mandatet gjør TIPH ubrukelig som modell for tilsvarende internasjonalt nærvær andre steder i verden, ifølge en tidligere leder av TIPH.

– TIPHs mandat er for svakt, noe som underbygges av mangelen på resultater og derved liten bedring av situasjonen for palestinerne. Uten nasjoner blant deltakerlandene Israel lytter til og uten at verdenspressen kan bruke TIPHs rapporter som grunnlag for informasjon og reportasjer ser jeg TIPH modellen som for svak og lite effektiv, sier Jan Kristensen, som var Head of Mission i TIPH i perioden 2003-2004.

– Sendt inn i et stort svart hull

TIPH er en sivil, ubevæpnet misjon. TIPH’erne skal observere og rapportere om overgrep og brudd på menneskerettighetene i Hebron. Men mange som har tjenestegjort i TIPH følte at rapporteringen gjorde lite nytte.

– Rapportene vi skreiv hadde ingen innvirkning på situasjonen i Hebron. Da jeg var i TIPH var det ingen kommunikasjon mellom partene, sier Hilde Kjostvedt (TIPH 2004-2005).

– Jeg så ingen varige eller overordnede resultater av rapportene vi skrev, sier Marte Brørby (TIPH 2003-2005).

– Hvorfor skal vi rapportere, hvis det er sånn at rapportene bare skal gli gjennom systemet videre uten at det skal gjøres noe, spør Ellen Marie Hansteensen (TIPH 1996-1997, 2004-2006).

Flere av de som ikke ønsker å stå fram, underbygger frustrasjonen på dette området:

«Tusenvis av rapporter er sendt inn i et stort svart hull. Etter at fellesmøtene med israelerne og palestinerne opphørte under den andre intifadaen, har ytterst få rapporter blitt brukt til noe som helst», skriver anonym TIPH’er fra 2000-tallet.

«Det var lite tilfredsstillende å bare skrive rapporter og ta bilder uten å kunne gjøre noe annet. I perioder kom ikke en gang rapportene til de som skulle ha dem, de ble bare lagt rett i en skuff», skriver en annen anonym TIPH’er fra 2000-tallet.

Merete Ussing, TIPH

Merete Ussing jobbet i TIPH i periodene 2004-2005 og 2006-2007.

Foto: Brennpunkt / NRK

Merete Ussing, som ble sendt ut for Danmark til TIPH i periodene 2004-2005 og 2006-2007, hadde på grunn av sin hebraisk-kunnskap ansvaret for kontakten med israelske offiserer.

– Det har undret meg i mange, mange år at det ikke har kommet reaksjoner på rapportene, at de ikke har kommet mer i fokus fra regjeringenes side angående forholdene i Hebron – at det ikke skjer noe, sier hun.

– Håpløst at rapportene er hemmelige

Fram til i dag har TIPHs observatører skrevet rundt 20.000 rapporter om overgrepene i Hebron. Disse ligger i dag lagret i 13 hyllemeter i Riksarkivet i Oslo. Alle er unntatt offentligheten, og Brennpunkt har fått avslag på innsyn i utvalgte rapporter.

«Israels største seier med TIPH-avtalen var at alle rapportene skulle hemmeligholdes», skriver en anonym TIPH’er fra 2000-tallet.

– De må helt klart ikke holde informasjonen konfidensiell lenger. Det minste de kan gjøre er å la verden få vite hva som har skjedd i Hebron. Det minste vi kan gjøre er å gå ut og si at nok er nok, sier Christine Chamoun (TIPH 2005-2006).

Ingeborg Moa, TIPH

Ingeborg Moa jobbet i TIPH fra 2003 til 2004.

Foto: Brennpunkt / NRK

– Jeg synes det er problematisk at rapportene er unntatt offentligheten og at det ikke er noen klausul som sier noe om når de skal offentliggjøres, sier Ingeborg Moa (TIPH 2003-2004).

«Det er helt håpløst at rapportene er hemmelige, men det var et premiss for at TIPH skulle opprettes. Veldig mye mat i disse rapportene, derfor vil ikke Israel at de skal være offentlige», skriver en anonym TIPH’er fra 1990-tallet.

Christine Chamoun (TIPH 2005-2006) mener det hviler et stort ansvar på landene bak TIPH for hemmeligholdet.

– Vi gir Israel «carte blanche» til å gjøre hva de vil. Og ved å være vitne til dette og tie, da er vi en del av dette. Det er det jeg synes er så fryktelig, sier hun.

– Bare blitt verre for palestinerne

I den gamle delen av Hebron som israelerne kontrollerer, finner vi noen av de mest ekstreme jødiske bosetterne.

Deres trakassering av palestinere og stadige utvidelser av sine bosettinger har ført til en eksodus av palestinere fra disse områdene.

– Hebron var en veldig spent by med ekstremt sterke motsetninger. Som observatør opplevde jeg det som veldig frustrerende og urettferdig at bosetterne fikk legge brakk hele palestinske boområder, sier Marte Brørby (TIPH 2003-2005).

Arne Huuse, TIPH

Arne Huuse, Head of Mission i tre perioder i tiden mellom 1998 og 2007.

Foto: Brennpunkt / NRK

Arne Huuse, Head of Mission i tre perioder i tiden mellom 1998 og 2007, har gjort seg følgende observasjon.

– Jeg har vært der i 3 perioder, og det strakk seg over 9 år. Det er ganske entydig at det har vært en negativ utvikling i Hebron, med stadig nye restriksjoner opp imot palestinerne, sier han.

– Jeg vil si at fra den perioden hvor jeg var der først i 1996-97 og til nå så har situasjonen bare blitt verre for palestinerne i Hebron, sier Ellen Marie Hansteensen (TIPH 1996-1997, 2004-2006).

«Rapportene ble levert til israelerne, men ingenting skjedde. Nå har Hebron blitt et sorgens kapittel. Utviklingen har gått gal vei», skriver en anonym TIPH’er fra 1990-tallet.

Merete Ussing mener resultatet har blitt et svik:
– Jeg mener regjeringene skulle ha brukt den viten man har til å finne ut hva vi kan gjøre for å endre den negative utviklingen man har i Hebron. Jeg synes man på en måte har sviktet, sier hun.

Ingen uavhengig evaluering

TIPH har vært til stede sammenhengende i Hebron siden 1996. Men 17 år senere har det fremdeles ikke blitt foretatt noen samlet uavhengig ekstern evaluering av TIPH sett i forhold til mandatet om å gi palestinerne «en følelse av sikkerhet».

Det er mange av de tidligere TIPH’erne svært kritiske til.

– Jeg mener at man burde hatt en evaluering. Men hvis det medfører fare for at israelske myndigheter ikke lenger vil ha TIPH tilstede i Hebron, så er det klart at det er noe av prisen man må betale for en evaluering, sier Arne Huuse.

«Det viktigste spørsmålet er dette: Hvordan har TIPH fungert og hva bør skje med TIPH framover? Jeg håper at landene bak TIPH spør seg selv om dette og gjennomfører en evaluering», skriver en anonym TIPH’er fra 2000-tallet.

– Det internasjonale samfunnets impotens

Flesteparten av de tidligere observatørene som Brennpunkt har snakket med, mener at det kreves store endringer dersom det skal gi mening med TIPH’s tilstedeværelse i Hebron. Mange føler et stort ubehag ved slik den norskledede misjonen har fungert de siste 17 årene.

– Jeg synes at de 6 medlemslandene er medansvarlig for den utviklingen som har vært i Hebron, fordi de har vært til stede siden 1996 og har fulgt med på hva som har skjedd. Hvis man ikke gjør noe for å stoppe utviklingen, så er man medansvarlig, sier Merete Ussing.

«TIPH er på mange måter det ypperste symbolet på det internasjonale samfunnets impotens. Vi opererer etter en modell som ikke lenger gir mening; etter et kart som for lengst har blitt irrelevante», skriver en anonym TIPH’er fra 2000-tallet.

– På meg virker TIPH som et prestisjeprosjekt for deltakerlandene; det framstår som viktigere å ha en observatørstyrke tilstede i Hebron enn hva denne styrken faktisk er i stand til å utrette, sier Hilde Kjostvedt (TIPH 2004-2005).

– Spiker i kista til Oslo-avtalen

TIPH skulle være en midlertidig misjon for å redde Oslo-prosessen etter massakren mot palestinere i Hebron i 1994.

Noen av de tidligere observatørene går langt i å antyde at det har gått prestisje for Norge i å opprettholde TIPHs tilstedeværelse på en mer permanent basis.

«Det er bare ett eneste svar på hvorfor ikke TIPH er lagt ned: Norge samler seg diplomatiske poeng – ingen andre grunner», skriver en anonym TIPH’er fra 1990-tallet.

«TIPH burde kanskje vært lagt ned i 2002. Men hvis Norge trekker TIPH ut av Hebron, er det nok en spiker i kista til Oslo-avtalen», skriver en anonym TIPH’er fra 2000-tallet.

Merete Ussing minnes hvordan TIPH ble karakterisert av mange mens hun jobbet i Hebron:

– TIPH ble omtalt som en sleeping mission på den måten at det så fint ut på papiret, sier hun.

- Verre uten observatørene

Utenriksminister Espen Barth Eide sier til Brennpunkt at han har stor forståelse for frustrasjonen til de tidligere Hebron-observatørene.

– Mange av observatørene har solid politibakgrunn. Deres instinkt er jo å gripe inn når de ser bråk og konflikt mellom mennesker. Så må de i stedet skrive notater, ta bilder og dokumentere. Det er krevende og frustrerende. Men det er premisset for oppdraget.

– Spørsmålet er ikke om dette er det mest ideelle oppdraget i verden, men om det ville være bedre å ikke gjennomføre det. Jeg tror det ville blitt verre dersom observatørene ble borte, sier Barth Eide.