Fangeopprøret

– Det her er egentlig ganske tøft. Hvorfor skal man straffe dere? Det er jo jeg som skal straffes! sier Morten Holstad.

Det er lørdagskveld i Ullersmo fengsel. I en skinnsofa i et lite besøksrom sitter en oppgitt 49-åring. Han har ringer i øret, håret i sleik og tatoveringer over hele overarmen. Han soner en dom på snaue tre år for brudd på narkotikaloven og veitrafikkloven, en straff han er «beredt på å ta som en mann», sier han.

På gulvet sitter datteren og en liten tass som får sin tilsynelatende hardbarka morfar til å snakke om lego og lekegiraffer og Star Wars.

Og det han mener er håpløs kriminalpolitikk.

Det er nemlig bestemt at «moffa» skal overføres til Norgerhaven, det «norske» fengselet i Nederland. Hadde det ikke vært for de tre som kommer på besøk så ofte de kan – barnebarnet, datteren og kjæresten – hadde det ikke gjort ham stort.

– Men å bli sendt så langt bort fra familien føles som en tilleggsstraff. Både for meg og for dem. Nå vil vi legge Norgerhaven i grus, sier han.

• Se Dagsrevyens innslag om Morten Holstad her

Saksøker staten

I dag starter en rettssak som kan få store konsekvenser for regjeringens omstridte prestisjeprosjekt. I oktober leverte Holstad og tre medinnsatte inn en stevning til Oslo tingrett. Utsendelsen til Nederland er ulovlig, mener de.

I grunnlovens paragraf 106 heter det at «Norske statsborgere kan ikke nektes adgang til riket».

I tillegg skal Den europeiske menneskerettskonvensjonens (EMK) artikkel 8 sikre enhver respekt for sitt privatliv og familieliv.

Holstads advokat Nils Christian Nordhus mener de har en god sak.

– Vi tror vi vinner frem med søksmålene, fordi vedtakene er ugyldige, sier han.

I så fall må ordningen med straffegjennomføring i Nederland straks opphøre, med mindre den innsatte samtykker til soning der, mener Nordhus. Og de som er sendt ned med tvang, må straks få adgang til Norge igjen.

Ifølge Jenny Sandvig, som fører saken for Regjeringsadvokaten, er overføringen til Nederland hverken utvisning eller et uforholdsmessig inngrep i familielivet.

– Den er nødvendig for å redusere soningskøen. Overføringen vil også frigjøre varetektsplasser i fengslene, som er nødvendig for å få ned antallet oversittere i politiarrest, sier hun.

Et omstridt fengsel

Fengselet det er snakk om, ligger i landlige omgivelser i byen Veenhuizen, i et flatt jordbruksområde en halvtimes kjøring fra Groningen. Før var det lokale som sonet her, men det siste tiåret er antallet innsatte halvert i Nederland.

I Norge er det derimot skrikende behov for fengselsplasser, ifølge regjeringen. De siste tre årene har over 1000 personer stått i kø for å sone. Mangelen på varetektsplasser er også prekær.

Rett før jul i fjor ble norske og nederlandske myndigheter enige om at Norge skulle leie fengselet med de 242 plassene i tre år, med mulighet for to års forlengelse.

Prisen er 215 millioner kroner i året.

Avtalen ble kraftig kritisert. I høringsrunden varslet PST at det kunne bli vanskeligere å kontrollere radikale innsatte. Studentorganisasjonen Juss-Buss mente det ville bli vanskeligere å gi fri rettshjelp i Norgerhaven. Organisasjonen For Fangers Pårørende fryktet at mindre kontakt med familien «vil svekke rehabiliteringen av den innsatte og tilbakeføringen til samfunnet».

Men Frp fikk støtte fra uventet hold. Før sommeren sikret KrF flertall for den nødvendige lovendringen. Kravet var ifølge Vårt Land at det bygges 500 nye fengselsplasser i Norge innen 2020. Partiet møtte kraftig motbør.

– Jeg er veldig skuffet over KrF. De som pleier å være veldig opptatt av nestekjærlighet og solidaritet, sa Aps Kari Henriksen til Vårt Land.

KrF svarte at det viktigste var å beskytte norske innbyggere, å la domfelte sone straffen og komme seg videre, og at dette var nødvendig for å redusere bruken av glattceller.

I september landet det første flyet med norske fanger i Nederland. I dag er det 218 innsatte der.

– Et sjokk

Morten Holstad var blant de første som skulle til Norgerhaven. Han fikk brevet i september og kunne knapt tro det han leste. Norgerhaven?

– Det overgikk min villeste fantasi. Jeg hadde jo meldt meg frivillig til soning for å være nære familien, sier han.

– Det var et sjokk. Plutselig forandret alt seg, sier kjæresten Eva Melsom.

Holstad trakk seg tilbake på cella, de andre på gangen merket at noe var galt. Han hadde fått noen venner i Halden fengsel, blitt ganggutt og startet på bedriftsetableringskurs. Han hadde «progresjon i soningen», som han sier.

I tillegg gjorde familien oppholdet enklere.

– Uka gikk som en drøm når jeg visste at de skulle komme, sier han.

Holstad retter seg opp i sofaen. Datteren sitter på gulvet og hjelper barnebarnet med et legobygg. I Halden fengsel kom de en gang i uka. «Moffa» var en liten busstur unna.

Etter han ble overført til Ullersmo, hvor alle som skal til Norgerhaven sendes, har besøkene blitt færre. Fredrikstad ligger nesten to timers kjøring unna.

Og blir han sendt til Nederland, blir det ikke flere besøk. Det er for dyrt og vanskelig, sier de.

– Vi kommer til å snakkes på telefon og Skype, men det kan ikke sammenlignes med fysisk kontakt. Man trenger et klapp på skulderen, en god klem og se at alt står bra til med sine nærmeste, sier Holstad.

– Familien er viktig

Lederen i For Fangers Pårørende, Hanne Hamsund, har fått flere telefoner fra familier i samme situasjon. Mange har ikke råd eller tid til å reise til Nederland, og de er redde for å miste kontakten.

Hun mener at Norgerhaven undergraver et av kriminalomsorgens viktigste prinsipper, nemlig nærhetsprinsippet. Innsatte bør, om det er praktisk mulig, sone nær hjemstedet.

– Et solid nettverk er et av de viktigste elementene i rehabilitering. Derfor er kjempeviktig å opprettholde kontakt under hele fengselsoppholdet, ikke bare i en kort periode før man slipper ut, sier Hamsund, som skal vitne i rettssaken.

– At nærhetsprinsippet noen ganger brytes i Norge, kan ikke legitimere å sette dette i system ved å sende fanger ut av landet, sier hun.

Statssekretær i Justisdepartementet, Vidar Brein-Karlsen (Frp), gir forrige regjering skylda for at mange sendes vekk fra familien.

– Kapasitetsmangelen de etterlot har gjort at nærhetsprinsippet lenge har havnet i bakgrunnen. Man har måttet sende innsatte dit det er plass. Ved å avlaste norske fengsler, gjør Norgerhaven det lettere å disponere kapasiteten slik at den enkelte kan sone nærmere hjemstedet på sikt, sier han.

Ifølge Brein-Karlsen legges det til rette for lengre besøk i Norgerhaven. Det er heller ikke vesentlig dyrere å komme seg dit enn til et fengsel i en annen norsk by.

Og utvelgelsen er ikke tilfeldig.

– Innsatte med besøk av sine mindreårige barn sendes ikke ned, sier han.

Delte meninger

Innad i fengslene er det delte meninger om Norgerhaven. På gangen i Ullersmo forklarer en betjent at de nå får muligheten til å pusse opp fengsler i Norge. At fasilitetene faktisk er bedre i Nederland. Og at det er like dyrt og tidkrevende for en familie på Østlandet å besøke Vadsø fengsel som Norgerhaven.

Andre, deriblant flere tillitsvalgte, forteller at de bruker for mye tid og krefter på å finne folk som kan og vil sendes sørover. De merker også uroen som sprer seg i fengslene.

Rita Bråten, som er leder i fagforeningen Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund, forstår at innsatte reagerer.

– Ingen er bekvemme med endringer de ikke kan styre selv. Blir du først dømt, finnes det grenser for hvor mye ekstrastraff du skal få, sier hun.

90 av de 218 som er sendt til Norgerhaven, samtykket ikke. Ifølge Vidar Brein-Karlsen er de riktignok underlagt et tvangsregime og må forholde seg til det Kriminalomsorgen bestemmer.

– Det er ikke opp til innsatte å bestemme hvor de skal sone, sier statssekretæren.

– Sendt vekk fra barna

Flere, også dem som reiste ned frivillig, har imidlertid vært misfornøyde med soningsforholdene. Det har vært problemer med Skype og telefon, og flere har klagd på at undervisningen kun ble gitt på engelsk. I tillegg var ikke det praktiske rundt besøksordningen på plass.

For to uker siden besøkte Advokatforeningens Frode Sulland i Norgerhaven. Flere av de innsatte fortalte ham at de var bekymret over å miste kontakten med familie og venner. Ingen av dem hadde foreløpig fått besøk.

En sa at han er forlovet og har tre barn, som han fikk ukentlige besøk av da han satt i Norge. Nå er det slutt på det, og det opplevde han svært tungt, forteller Sulland.

– Om det stemmer, er det ikke vanskelig å forstå at dette er en voldsom tilleggsbelastning, sier Sulland, som understreker at han ikke har fått bekreftet historien.

Den norske fengselslederen i Norgerhaven, Karl Hillestad, vil ikke kommentere enkeltsaker. Men innsatte som jevnlig møter sine barn, skal ikke overføres til Norgerhaven, ifølge Hillestad.

Han medgir at mange opplever det som tungt å være langt unna sine nærmeste.

 – For noen innsatte er færre besøk av familie og venner en negativ side ved å sitte i Nederland, sier han.

Blir bestefar igjen

For Morten Holstad står mye på spill, for i april skal han bli bestefar for andre gang. Å ikke få være en del av det, synes både han og datteren er vanskelig.

– Jeg skulle ønske han kunne bli med på dette og se utviklingen. Om han sonet i Halden, hadde jeg bare tatt bussen, sier Tine Melsom.

– Det er veldig trist om jeg ikke skulle få oppleve dette, legger faren til.

Skjønner du hvorfor du sendes til Norgerhaven?

– Har man begått en kriminell handling, må man ta straffen. Sånn må systemet fungere. Jeg vet det er mangel på fengselsplasser i Norge, men jeg synes vi bør sone i vårt eget land, sier Holstad.

Besøkstimen går mot slutten. «Moffa» får tre solide klemmer og geleides tilbake til cella. Der venter kveldsmat og «Rush Hour 3» på video. Før han forsvinner, sier han:

– Jeg har stor tro på at vi vinner rettssaken. Både det som gjelder grunnloven og det familiære. Når vi blir sendt vekk, er det familien som lider.