Kronikk

Villmarkens sønner

Nå er det all grunn til å frykte flere TV-programmer med gruelig kjedelige menn på tur.

Mann ved bål, Liard River, Canada.

Hvorfor tror kanalsjefene at vi nær sagt alltid ønsker å se menn på tur? Menn som forklarer verden for oss på enkleste vis, spør kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto.

Foto: Stefan Wackerhagen / Imagebroker

Det norske folk har fått prøve seg som villmarkinger i løpet av ferieukene. Det meldes om rene folkevandringer i naturen.

Og visst vet vi noe om mestring i naturen – vi har da sett utallige TV-episoder med ordknappe, barske karer som gir sitt aller beste fra villmarka.

Nå som enda flere har fått smaken på friluftslivets gleder, kommer det garantert flere skjeggete fjes og tøffinger i skalljakker til et fargefjernsyn nær deg.

Men, nei NRK! Nei, TV 2! Det er nok TV-serier om menn på tur!

Canadas flotte villmark er omgjort til scene for en kar som ber så inderlig om kioskvarer.

Den ene serien avløser den andre. De har tydeligvis kullsviertro på at dette er godt fjernsyn.

Hvorfor tror kanalsjefene at vi nær sagt alltid ønsker å se menn på tur? Menn som forklarer verden for oss på enkleste vis?

Man kan høre for sitt indre øre at det argumenteres med høye seertall. Men det skulle bare mangle, ettersom slike programmer alltid får beste sendetid, for eksempel rett etter Dagsrevyen.

Mange blir sittende – uansett hva som sendes. Da er tilbudet gjerne «villmarks-TV.»

Det er et utdatert tilbud.

Nylig ble vi påtvunget nok en kar på tur. Han ga oss gruelig kjedelige reisebrev fra Canadas villmark, hvor han skulle klare seg på egen hånd.

Ettersom «karer på tur i Canada» har fått dominere genren villmarks-TV, er det denne smale stien som blir veiviseren ut i den lunefulle naturen for seerne.

De formidler ingen undring og ingen glede i sitt møte med storslått natur.

Opplegget for seriene er det samme – her er eksempelet henta fra NRK:

Mann skal gå derfra til dit i Canadas villmark. Med en hund eller to legger han i vei, mens han skotter inn i de tusen hjem og mumler ett eller annet om våte sokker og annet småtteri.

Han blir sulten, trøtt, gjennomvåt, litt tullball med hunder; det er dette det dreier seg om. Det store høydepunktet er når naturen inngår som nødvendig motspiller i denne enkle dramaturgien:

Tuller han seg bort? Sulter han i hjel? Tar elva ham? Blir det regn? Snør det?

Og ups, hva er det som rusker i greinene der borte? En bjørn! En grizzly! Eller var det bare vinden??

Det er i alle fall «mann mot natur», det er tindrende klart.

Etter bjørneepisoden er vår mann på tå hev i en hel episode, med alle sanser innstilt på dødskamp.

Han skotter hit og dit og er åpenbart vettskremt. Men etter hvert senker roen seg. Bjørnen har forduftet.

Det blir bålkaffe i kveldinga, med et par enkle kommentarer mellom slurkene.

Nylig ble vi påtvunget nok en kar på tur. Han ga oss gruelig kjedelige reisebrev fra Canadas villmark.

Seerne kan se fram til neste konfrontasjon med annet som nødvendigvis må finne seg i å representere den farlige naturen, som det nødvendige dramaturgiske grepet i handlinga.

Det er nærliggende å spørre om vår guide i Canada i grunnen er litt engstelig for dyrelivet som spionerer på ham i buskene. Selv har han begitt seg inn i bjørnens rike, med viten og vilje.

Et annet dramaturgisk høydepunkt er sult.

Vil fisken bite? Vår mann er virkelig sliten nå. Han hallusinerer nærmest om potetgull og sjokolade.

Canadas flotte villmark er omgjort til scene for en kar som ber så inderlig om kioskvarer.

Her skrikes det (virkelig!) i det uendelige etter smoothie.

Det samme fenomenet går igjen i en villmarksserie på TV 2, hvor seerne møter en ung kvinne som sammen med sin kjæreste (mann) måler krefter med den kanadiske villmarka. Ja, de også.

Her skrikes det (virkelig!) i det uendelige etter smoothie, godterier og annet som virker pussig, konseptet villmarking tatt i betrakting.

Et dramatisk høydepunkt er om flyet lastet med kioskvarer kan lande i dag eller i morgen. Her har været fått tildelt rollen som fienden.

Når flyet endelig lander, blir den unge damen ustyrlig foran kamera. Skriking og kaving vil ingen ende ta når kartongen med smoothie åpnes.

Det er vanskelig å forstå hvorfor disse to befinner seg i de store skogene. De formidler ingen undring og ingen glede i sitt møte med storslått natur.

Snarere tvert imot.

Når kanadiske myndigheter griper inn og forlanger at de skal fjerne hytta som er ulovlig satt opp, blir det et kjærkomment høydepunkt i en ubegripelig kjedelig villmarksserie som først og fremst presenterer malplasserte hovedpersoner.

Det er nok TV-serier om menn på tur!

Noen vil kanskje hevde at slike enkle serier viser noe av det opprinnelige i oss – det som er en ryggmargsrefleks.

Ettersom samfunnet blir mer og mer urbant, bør det kanskje være av interesse å bli påmint det grunnleggende og det ekte.

Dette har vært en litterær genre helt siden antikken, hvor det å leve landlig, enkelt og nært naturen blir opphøyd sammenlignet med den stadig voksende og fremmedgjørende urbaniteten.

Det er ett tema som absolutt er aktuelt også i dagens samfunn. Den store interessen for villmarksliv reflekterer noe av dette.

Desto mer meningsløst blir vrælet etter smoothie i de kanadiske skoger.

I disse enkle dramaene må naturen spille rollen som den onde motstanderen. Det er en rolle naturen er kjent med. Og for all del – naturen er ikke til å spøke med.

Og ups, hva er det som rusker i greinene der borte? En bjørn! En grizzly! Eller var det bare vinden??

Men hva betyr det egentlig at naturen får rollen som fienden, symbolisert med grizzlybjørnen og dårlig vær?

Vår tid preges av at naturen er på vikende front i et stadig hurtigere tempo. Tapet av natur er vel verd å reflektere over.

Det burde være plass for en serie om møtet mellom natur og menneske som gjør oss klokere.

Men kjære TV-sjef: Spar meg for flere menn på tur! I alle fall er det absolutt dags for en pause fra Canadas villmark.

Fikk du med deg denne godt leste kronikken?