Kronikk

Vi stoler ikke på Erna

Når kvinnebevegelsen mobiliserer til abortkamp handler det ikke om at vi overdriver eller ikke har forstått. Det handler om at vi er redde.

Lan Marie Berg 2019 portrett farger

En statsminister som tilsynelatende ikke nøler med å bruke abortloven i et spill om regjeringsmakten, sår tvil om hvor store endringer av abortloven hun kunne vært med på, skriver kronikkforfatterne.

Foto: Magnus Skrede / MDG

Når vi og titusenvis av andre kvinner tar til gatene 8. mars, vil vi sikkert anklages for å overdrive betydningen av regjeringens endring av abortloven. Men demonstrasjoner for retten til selvbestemmelse handler også om noe mer: At vi ikke lenger stoler på Erna Solberg som en alliert.

Denne høsten og vinteren har vi nemlig kjent på det samme som vi gjorde i 2014, da statsministeren åpnet for å gi leger reservasjonsrett for aborthenvisninger.

En følelse av at Solberg tar svært lett på endringer og justeringer i lovverket om abort, for å sikre seg makt.

Ernas maktspill

Da Ap og Høyre i høst kjempet om å få KrFs gunst, så skjedde det igjen. Statsministeren gikk selv ut, i VG, og åpnet for at Høyre kunne gå med på endringer i abortloven om KrF gikk til henne.

Hva er det neste Erna ofrer i hennes kamp for å beholde makten?

Det er dypt sjokkerende at en regjeringsleder i 2019 ikke nøler med kaste hardt tilkjempede rettigheter – og for mange dypt vanskelige samvittighetsspørsmål – inn i et kynisk maktspill om KrFs gunst. Den lettsindigheten Solberg utviste i sine uttalelser er grunn til å reagere. Uavhengig av hva man tenker om abort.

Resultatet av dette maktspillet er ikke bare den første forandringen av abortloven på 40 år. Det er også en dyp svekkelse av kvinnebevegelsens tillit til Erna Solberg.

En statsminister som tilsynelatende ikke nøler med å bruke abortloven i et spill om regjeringsmakten, sår tvil om hvor store endringer av abortloven hun kunne vært med på.

Rettigheter under angrep

Det er en alvorlig kontekst rundt denne mistilliten som vi kjenner på. Kvinners reproduktive rettigheter svekkes nemlig i flere land. I USA vil Donald Trump kutte støtten til organisasjoner som arbeider med kvinners seksuelle helse i utviklingsland. I Polen måtte kvinner senest i høst kjempe mot et forslag om å totalforby abort.

Det som skjer i verden rundt oss viser at vi kvinner, selv ikke her i Europa, kan ta våre rettigheter for gitt. De må dessverre kjempes for. Kontinuerlig.

Når adgangen til selvbestemmelse i spørsmålet om fosterreduksjon er fjernet betyr ikke det at vi er blitt Polen. Men vi vet at forslag om langt større endringer i abortloven lå på bordet i regjeringsforhandlingene, og vi vet hvor skjøre tilkjempede rettigheter kan være.

Loven fungerer godt

Norges abortlov har i 40 vært en av verdens aller beste. Den sikrer kvinner en rett til selvbestemmelse – en av de viktigste rettighetene vi har for å kunne leve frie liv.

Selv ikke her kan vi kvinner ta våre rettigheter for gitt.

Abortloven er et hardt tilkjempet kompromiss som sikrer kvinner i Norge frihet. Den har siden 70-tallet har holdt aborttallene lavere enn de ville vært uten, og gjør farlige illegale svangerskapsavbrudd unødvendige.

Det er en lov som anerkjenner at i abortspørsmålet er det ulike hensyn som skal veies mot hverandre, og som slår fast at fram til et visst tidspunkt i svangerskapet skal den gravide forbeholdes retten til å ta valget om hvorvidt svangerskapet skal fullbyrdes.

Med den endringen som nå er gjort vil flere norske kvinner havne i abortnemndene for å forsvare sine egne avgjørelser.

Usikker framtid

Fordi fosterreduksjon før uke 12 er medisinsk vanskelig vil endringen i praksis ramme relativt få. Det gjør selvsagt ikke alvoret mindre for dem det gjelder. Og det gjør selvsagt ikke engasjementet rundt 8. mars overdrevet.

Det denne høsten har gitt oss alle er nemlig nok en bekreftelse på at vi ikke kan ta rettighetene som ligger i abortloven for gitt. Da er det åpenbart at vi må mobilisere.

Vi stoler ikke lenger på Erna Solberg som en alliert.

Frykten vedvarer og usikkerheten består. Hva er det neste Erna ofrer i hennes kamp for å beholde makten? Det er nemlig helt åpenbart at abortloven ikke ligger så fast som den har gjort siden syttitallet.

Derfor går vi i tog i år. Og derfor bør du gjøre det samme.

Vi må markere at vi ønsker forutsigbarhet. Vi skal stå opp for kvinnens rett til selvbestemmelse. Og vi formidler vår frykt for at sittende regjering ikke er et bolverk mot de mørke kreftene som vil demontere abortloven fullstendig.