Vi som risikerer alt

Jeg ble født i Kobane i Nord-Syria, men bodde 18 år i byen Raqqa, IS-hovedkvarteret som akkurat nå herjes av harde kamper.

Sammen med tusenvis av andre mennesker risikerte jeg alt for å finne trygghet i Europa. Dette er blitt dokumentert i filmen «Ranias flukt».

Bevæpnet og aggressivt politi

Min reise bråstoppet ved grensen til Makedonia. Der ble jeg sjokkert over hvordan Europa behandler maktesløse mennesker i nød.

Systemet som skulle ta oss imot var brutt sammen. Det var meningen at søknaden vår om asyl i et europeisk land skulle igangsettes med en Skype-samtale, men samtalene ble sjelden besvart, og ingenting skjedde. Ukene gikk mens vi fryktet å bli tvangsreturnert.

Den eneste måten vi kunne få hjelp, var å prøve å reise videre på egen hånd. Men da måtte vi komme oss forbi piggtrådgjerder og bevæpnet, aggressivt politi.

IS tvang oss til å bruke heldekkende nikab

I 2011 reiste innbyggerne i Raqqa seg i protest mot president Bashar al-Assads undertrykkende regime og deltok i det som var ment å være en revolusjon.

I mars 2013, etter lange kamper og tett bombing, vant opprørerne og drev syriske regjeringsstyrker ut av byen. For første gang på lenge kunne jeg gå ut uten frykt for å bli drept. Jeg hadde bare et halvt år igjen på videregående skole, og gledet meg til å starte på universitetet.

Men etter kort tid tok IS kontroll i byen og begynte å presse gjennom veldig strenge regler. Først tvang de oss jentene til å bruke hijab. Så måtte vi ta på oss svarte, heldekkende nikaber.

IS sendte patruljer til skolene som terroriserte elevene. Så ble de vanlige skolene stengt og vi, jenter og kvinner, fikk ikke lov til å gå ut uten følge av en mannlig slektning.

Vi hadde ikke noe valg

IS ødela kirker og statuer og sprengte alt som ifølge dem skulle forbys. Alle som gjorde motstand, ble drept. Familien min ble truet på livet fordi vi er kurdere, IS ser på oss som hedninger. Jeg mottok også trusler på Facebook fordi jeg hadde lagt ut meldinger som kritiserte IS.

En dag på gata fikk jeg et gevær rettet mot hodet fordi IS-soldater mente jeg ikke var dekket skikkelig til.

Etter å ha levd med slike trusler i månedsvis, hadde vi ikke noe annet valg enn å forlate byen. Familien min søkte tilflukt hos slektninger i Kobane der kurdiske militsgrupper hadde kontroll.

Så gikk IS også til kraftig angrep på Kobane. Midt på natta måtte vi flykte over grensen til Tyrkia. Vi ble der frem til IS ble tvunget tilbake. I september 2015 vendte vi tilbake til et Kobane i ruiner. Folk som sto meg nær, var blitt drept. Huset vi hadde bodd i, var en murhaug.

Jeg trodde jeg skulle dø på havet

Livredd for å bli drept i krigen, bestemte jeg meg for å flykte til Europa. Forhåpentligvis vil jeg en dag kunne hjelpe mine kjære som jeg måtte forlate i Syria. Etter mange forsøk kom jeg meg over grensen til Tyrkia.

Jeg var så redd for at de tyrkiske grensevaktene skulle åpne ild mot oss slik de hadde begynte å gjøre mot andre flyktninger. I Tyrkia møtte jeg vennen min Ayman. Han har også forferdelig opplevelser fra Syria der han hadde hoppet av universitetsstudier som en av aktivistene i opprøret.

Da Ayman og jeg startet flukten fra Tyrkia sammen, tok vi bussen til kystbyen Izmir. Som mange andre flyktninger skulle vi krysse havet til Hellas. Men jeg ba til Gud om at menneskesmugleren vi ga penger, ikke skulle ringe tilbake. Jeg hadde bare lyst til å gi opp og snu. Jeg kan ikke svømme, og jeg har alltid vært redd for vann. Jeg trodde det var større sjanse for å dø på havet enn å overleve.

Smugleren beroliget oss med at det ikke ville være mange mennesker i gummibåten. Men da vi kom fram, var det nesten 60 mennesker der, og da var ikke barna medregnet. Vi krabbet likevel oppi båten. I flere timer på havet trodde jeg at jeg skulle dø. Det var mer skremmende enn kampene og bombene jeg hadde opplevd i Syria.

Jeg har aldri vært mer takknemlig enn da vi kom i land på den greske øya Lesvos.

I flyktningleir med 12.000 andre

Etter noen få dager i en flyktningleir, reiste vi mot grensen til Makedonia. Der ble vi stoppet av gjerder og politi. I måneder ble vi sittende fast i flyktningleiren Idomeni sammen med rundt 12.000 andre flyktninger som ikke visste hva som ville skje med dem.

De mange regnskyllene gjorde teltet vårt gjennomvått, avføring og sykdommer ble spredt blant beboerne. Folk ble syke. Og det gikk rykter om at kvinner og barn ble utsatt for overgrep. Da vi i desperasjon prøvde å krysse grensen til Makedonia, skjøt politiet på oss med tåregass og gummikuler. Over 260 flyktninger ble skadd på én dag.

Et ukjent antall mennesker druknet da de prøvde å ta seg over grenseelven. Ved hjelp av en menneskesmugler og et stort lån kom jeg meg til Østerrike. Der ble jeg pågrepet av politi og søkte om asyl. Jeg er blitt innvilget opphold i tre år.

Uforberedt på ondskap

Da jeg startet flukten fra Kobane i januar 2016, var planen å filme og skildre hindringene på veien. Men jeg var helt uforberedt på at jeg skulle møte slik ondskap i Europa.

Jeg trodde alle mennesker i verden hadde rett til beskyttelse, men det var ikke det vi opplevde. Det kan alle se i filmen vår. Så kan de spørre seg om det er slik livredde mennesker som flykter fra krig, skal behandles.

Teksten er oversatt av dokumentarfilmskaper og journalist Anders Sømme Hammer.