NRK Meny
Kronikk

Vi må tåle brautende vikinger

Hvordan kan spel bli noe mer enn ren lokalpatriotisk idioti?

Spelet om Heilag Olav

STIKLESTAD: Til sammen er over 800.00 billetter solgt til «Spelet om Heilag Olav». Her er skuespiller Hallvard Holmen (Kongen) t.h., Paul Ottar Haga (Torgeir Flekk) og Hildegunn Eggen (kona til Torgeir Flekk) på Stiklestad i 2005.

Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Spel og lokalhistorie vekker sterke følelser. Som profesjonell historiker kan møtet med slike miljøer noen ganger ende nokså brutalt. En gang jeg kom til å betvile hvorvidt et berømt slag på Nordvestlandet var historisk korrekt framstilt i sagaene, ble jeg høylytt avbrutt av en rasende tilskuer som mente jeg burde pakke sammen og dra.

En annen gang ble jeg plassert nederst ved ordførerens festbord etter å ha stilt spørsmål ved om Gange-Rolv kom fra Sunnmøre.

Utdatert forståelse

I sommer har teaterviter Julie Rongved Amundsen hisset på seg mange med utspillet om hvor dårlig kunstnerisk kvalitet historiske spel har. Diskusjonen har dreid seg mye om det kunstneriske aspektet, mens det historiske innholdet har gått upåaktet hen. Den diskusjonen trengs også. For norske spel bygger på en nokså utdatert forståelse av norsk middelalder.

Som profesjonell historiker kan møtet med slike miljøer noen ganger ende nokså brutalt.

Amundsen påpeker at spel ofte inntar en konservativ holdning til historien. Ut fra de spelene jeg har sett er dette rett, på to måter. For det første bygger de gjerne på en nasjonal historieforståelse, der det er rikssamling og kristning som står i fokus. For det andre framstiller de middelalderhistorien som en periode der «menn er menn» og kvinner. Menn må leve opp til ærens krav men virvles like fullt inn i skjebnetunge dramaer.

Skrevet for flere tiår siden

Begge aspekter bygger på en nokså utdatert forståelse av norsk middelalder. Uten å opptre som «gledesdreper» kan man spørre seg om dette er nødvendig for å skape folkelig engasjement. På noen vis er det dessverre slik, rett og slett som en følge av at mange av spelene er skrevet for mange tiår siden, da dette var gjengs måte å framstille middelalderen på. Og er det noe lokale frivillige er allergiske mot så er det å skifte ut stykke.

Må historiske spel framstå som tunge, nasjonale skjebnedramaer?

Det betyr imidlertid ikke at alt er håpløst. Stiklestadspelet har til tross for et ganske dårlig grunnlag maktet å tilføre historien nye tolkninger. Gjennom å rekruttere kontroversielle regissører som Stein Winge, Tyra Tønnessen og Hanne Tømta har man klart å tilføye stykket nye dimensjoner (og mye lokalt engasjement – for og imot!).

Mer enn pappmasjéfigurer

Må historiske spel framstå som tunge, nasjonale skjebnedramaer? Jeg har bare sett ett middelalderspel som fullstendig bryter med denne forventningen, nemlig Arthurspelet på Sande, som er bygd opp som ren komedie (à la NRK-serien Vikingane). Det er frigjørende, men ikke nødvendigvis noe som gir økt historieforståelse.

Mer interessante er spel der man makter å stille opp handlingsdilemmaer, og gjøre menneskene til mer enn pappmasjéfigurer som må følge historiens uunngåelige gang eller «ærens krav». Et stykke som langt mer enn Stiklestadspelet makter å innfri dette er det Olavsspelet Stiklestad ble tilbudt, men takket nei til på 70-tallet: «Sverdet» av Vera Henriksen.

Sverdet ble i mange år satt opp under Olavsdagene i Sarpsborg. Jeg var selv festivalleder der en periode, og husker det enorme engasjementet oppsetningen vakte. Som ung og ambisiøs historiker var jeg imidlertid lite lysten på å sette opp samme stykke gang på gang, attpåtil et stykke der forfatteren tiltok seg historiske friheter.

Å skildre hva som kunne skjedd

I ettertid har jeg angret den avgjørelsen. Sverdet er et sabla godt stykke, fordi Henriksen klarte å skape et dilemma hos Olav Haraldsson da tingene begynte å butte imot: Kom ikke motgangen fordi han hadde støttet feil Gud, og burde han ikke heller hente ut sitt hedenske sverd fra gravhaugen og sverge troskap til Tor og Odin igjen? Plottet er så vidt berørt i en nokså ukjent saga om helgenkongen, men det aller meste av dette er hentet fra Henriksens eget hode.

Det er i dialog med faglige krefter at slike stykker kan bli noe mer enn ren lokalpatriotisk idioti.

Det gjør likevel ikke stykket til noe dårligere historie, for hun skildrer noe som kunne ha skjedd, hun klarer å levendegjøre dilemmaer som er dypt og evig menneskelige, og hun maktet å frigjøre Olavshistorien fra den vanlige måten å gjenfortelle den på (som Stiklestad gjengir).

Vi tåler historiske friheter

Man må akseptere at spel er en annen genre med andre premisser (lokal identitet) enn profesjonell historieskrivning, men det betyr ikke at alt er like bra – eller dårlig, eller at faglig kritikk er irrelevant. Tvert imot: det er i dialog med faglige krefter at slike stykker kan bli noe mer enn ren lokalpatriotisk idioti.

Slike innspill kan kanskje gi de lokale noen ubehageligheter, men i det lange løp gir det grobunn for at fortiden vår kan bli noe annet og mer enn feiring av hvor gode vi alltid har vært.

Da får vi heller tåle noen brautende vikinger og lokale historiske friheter.