I løpet av mine over 40 år i Norge har jeg blitt utsatt for rasisme kun én gang. Andre må få ha sine opplevelser og fortelle om dem. Men vi har ikke et rasismeproblem i Norge. Det mener jeg min historie er et bevis for.
I disse dager har vi en overflod av meningsytringer om at vi nærmest vasser i rasisme her i Norge. Jeg opplever særlig at NRK har vært ivrig med å formidle disse. Robert Nyheim-Jamisko, Sissel-Alice Refsdal og prinsesse Märtha Louise er blant dem som nylig har stått fram med skarpe rasismeanklager mot det norske samfunnet.
Jeg har bodd i Norge siden Khomeini ødela landet jeg ble født i 1979. I de over 40 årene her har jeg blitt utsatt for rasisme kun én gang. Da ble jeg som 16-åring kalt terrorist av en fremmed mann på toget fra Oslo til Trondheim. Dette medførte at fire (hvite) personer straks hoppet opp fra setene sine på forskjellige steder i vognen og sørget for at stakkaren forlot toget på neste stasjon. Jeg blir fortsatt rørt når jeg tenker på disse fire fremmedes reaksjon.
Jeg har i min yrkeskarriere sendt titalls jobbsøknader, og jeg har kommet på nesten like mange intervjuer. Min opplevelse er at stort sett alle jeg har hatt å gjøre med i jobbsammenheng har vært totalt blinde for hvor jeg opprinnelig kommer fra.
Jeg er altså selv et bevis på at rasisme ikke er noe problem for oss med «eksotisk» navn og utseende her i Norge. Jeg, og de mange andre «eksotiske» personene jeg kjenner som kan gi et likelydende vitnesbyrd om livet i Norge.
Det eneste vi oppnår med slike utspill, er mer «oss» og «dem», mer splittelse og avstand mellom mennesker. Noe som hver dag blir et stadig større problem for samfunnet vårt.
Ungdommer, inkludert minoritetsungdommer, trenger å høre at de selv må ta ansvar for livene sine. At alle muligheter er åpne for dem. At de kan bli hva de selv vil i dette fantastiske landet. Og at hvis de tar dumme valg, vil dumme ting kunne skje med dem.
Utspill om at man uansett vil bli stoppet av rasisme, eller om at systemet er rigget mot deg på grunn av hudfargen din, er noe som i hvert fall kunne ha bremset mine egne forsøk på å lykkes i livet.
De som er de virkelige heltene i dag, er de som bidrar aktivt til å bygge broer mellom mennesker.
De som understreker enhver overfladisk identitetsmarkør, som etnisk tilhørighet, gjør det stikk motsatte.
