Kronikk

Det går i svart

Rasisme er ikke bare et problem i amerikansk politi. Det skjer også her.

Robert Nyheim-Jomisko, ph.d. tverrfaglige kulturstudier

Mine opplevelser er ikke unike. Når jeg spør andre synlige minoriteter om deres opplevelser, forteller mange om lignende hendelser, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Mats Bakken

Første gang jeg ble plassert i baksetet av en politibil var jeg ni år. Jeg var sammen med min to år yngre bror.

Grunnen til at vi ble stoppet var ifølge politiet at vi ikke hadde på oss refleks. Hendelsen var bare den første av mange. Jeg har blitt stoppet og trakassert av politiet flere ganger enn jeg har tall på.

Jeg tror de fleste ikke opplever at det er deres kamp.

De fleste gangene har jeg blitt sluppet fri etter ransakelse og/eller utspørring, men jeg har også endt opp i avhør alene.

Jeg har blitt strippet ned til ingenting.

Jeg har blitt anklaget for å smugle narkotika.

Jeg har blitt anklaget for å ha falskt pass.

Jeg har blitt anklaget for å ha begått lovbrudd.

Jeg har blitt anklaget for å lyve til offentlige tjenestepersoner.

Jeg har blitt lagt på magen i snøen, midt på vinteren i Jacob Aalls gate på Majorstuen i Oslo. Politiet fjernet skoene mine for å se at jeg ikke hadde gjemt noe i dem. Klærne var gjennomvåte, forbipasserende stoppet og stirret. Alt politiet hadde å si var at jeg passet beskrivelsen til noen de lette etter.

Hvis du er hvit og leser dette, spør deg selv, hvor mange ganger har du blitt stoppet i årenes løp?

Ingen av gangene politiet har stoppet meg har jeg begått lovbrudd. Jeg har en plettfri vandel. Jeg har aldri fått nedsatt orden- eller oppførselskarakter i skolen.

Hva tror du er årsaken til at jeg blir stoppet?

Når jeg konfronterer politiet later de som om de ikke forstår hva jeg mener. De er da ikke rasistiske. De ser ikke fargen min. Og hvis de gjør det var det i alle fall ikke derfor jeg ble stoppet.

Mine hvite venner, de jeg har vokst opp med og gått i klasse med, har ikke opplevd lignende overgrep. De har aldri blitt stoppet. Ikke én eneste gang. Flere har ikke trodd meg når jeg har fortalt hva som har hendt. Ikke før de selv har blitt vitne til det.

Da har de reagert. Da har de stilt spørsmål. Men jeg tror de fleste ikke opplever at det er deres kamp.

Mine opplevelser er ikke unike.

Flott at det midlertidige profilbildet ditt gikk i svart tirsdag. Hvilken farge er det i dag?

Mine opplevelser er ikke unike. Når jeg spør andre synlige minoriteter om deres opplevelser, forteller mange om lignende hendelser. Jeg har hørt grusomme historier.

Hvis du er hvit og leser dette, spør deg selv, hvor mange ganger har du blitt stoppet i årenes løp? Hvis du har blitt stoppet, hva var årsaken? Tror du at det er den samme årsaken til at synlige minoriteter stoppes?

Jeg blir fysisk dårlig når jeg er alene og ser en politibil. Kommer jeg til å bli stoppet? Hvordan skal jeg gå, te meg for å unngå å vekke oppmerksomhet.

Jeg er nervøs før jeg skal fly. Ikke fordi jeg skal i luften, men fordi det betyr at jeg må gå gjennom en eller flere sikkerhets- og passkontroller. Jeg regner med å bli trukket til siden. Det vekker et ubehag i meg. For jeg lurer på hva motivasjonen deres er. Er det er hudfargen min og utseendet mitt som er årsaken til det?

Første gang jeg ble plassert i baksetet av en politibil var jeg ni år.

Når Norges statsminister uttaler «at politiet slår hardere ned på minoritetsbefolkningen enn andre i USA, rett og slett fordi de også har vært involvert i mer kriminalitet», er det tydelig at vi har en lang vei å gå. Hennes uttalelse bidrar til å fyre opp under hat og fordommer.

Fredag skal jeg gå i demonstrasjonstog sammen med min ett år gamle datter. Ikke fordi jeg tror det vil endre på noe, men fordi jeg vil gjøre alt i min makt for at hun ikke skal oppleve det samme som George Floyd.