Bare la én ting være helt klart: EM 2021 – eller UEFA EURO 2020, som det fortsatt offisielt heter – var en ganske håpløs plan lenge før pandemien inntok våre og fotballens liv.
Tanken på å skulle feire et jubileum for 60 år med EM-fotball ved å ta hele kontinentet i bruk kunne aldri bli en reell fotballfest.
Det hele startet i 2012, da Tyrkia var eneste kandidat som vertsnasjon for EM 2020. Men i sin stigende nasjonale selvtillit hadde daværende president Gûl og en statsminister ved navn Erdogan også lansert muligheten for å søke om sommer-OL samme år.
Det europeiske fotballforbundet, UEFA, konkluderte med at ingen nasjon kunne klare å arrangere begge deler på en sommer og begynte å se etter andre mulige arrangører.
Det var da daværende UEFA-presidenten kom opp med sin kongstanke – å feire turneringens 60-årsjubileum ved å spre fotballgleden til et kontinent.
Det burde blitt med tanken.
Den nevnte president heter Michel Platini. Han er fransk og en av Europas beste fotballspillere gjennom tidene. Etter karrieren ble han nesten like suksessrik som fotball-leder på aller høyeste nivå.
Det neste steg for ham, var det siste til topps. Han ønsket å etterfølge sveitseren Sepp Blatter som president for hele verdens fotballorganisasjon, FIFA. Slik ble det ikke. Platini ble selv trukket inn i den pågående korrupsjonssaken mot FIFA-ledelsen og ble tvunget til å trekke sitt kandidatur.
Seks år senere skal hans grandiose jubileumsprosjekt endelig settes ut i live som noe så prosaisk som en 61-årsdag.
Mangelen på mesterskapsfølelse
EM har blitt alt det et internasjonalt mesterskap ikke skal være.
Ingen ekstraordinær følelse av å delta i noe unikt, som man får der det er én vertsnasjon.
Ingen følelse av stolthet over å ha kampene på sin nasjonalarena, fylt til randen av entusiastiske hjemmepublikum, i noenlunde vennskapelig verbalduell med et entusiastisk bortepublikum i mindretall.
Det siste ble ytterligere understreket av at UEFA i april endte med å sette som absolutt og særdeles kynisk krav til arrangørbyene at de skulle garantere en viss mengde publikum på tribunene.
Det endte i at Dublin og Bilbao forsvant ut, mens Sevilla kom inn.
Nå skal det spilles kamper fra Baku i øst til Sevilla i sørvest, en avstand på mer enn 4500 km i luftlinje.
Den ungarske hovedstad Budapest er den eneste arena hvor det slippes inn 100 prosent av publikumskapasiteten. Andre er nede i 20. Men UEFA er fornøyde.
Sverige og Spania er smittet
Tilfredsheten kan imidlertid forsvinne fort. Allerede før mange av de 24 deltager-landslagene har begynt å bevege seg rundt på kontinentet, via diverse flyplasser og busser, har smittetilfellene begynt å skape problemer for turneringen.
Sverige har satt to av sine beste spillere i karantene etter positive tester. Mens Spania måtte hastevaksinere sin tropp etter at to av deres spillere også ble testet positive for covid-19.
UEFA har, i motsetning til IOC, ikke brydd seg om å inngå en avtale som sikrer vaksinering av spillerne som skal delta i deres EM. Sett bort fra diskusjonen rundt om slikt er etisk forsvarlig, kan vi i hvert fall konkludere med at det her hadde vært et ganske selvfølgelig uttrykk for ansvarsfølelse.
Nå er det usikkerhet rundt smittefare som preger de siste forberedelsene for deltagerne, hvilket verken er nytt eller nødvendig.
Det nest største feilgrepet
Det største feilgrepet i historien om dette europamesterskapet, foruten å foreslå det i det hele tatt, er likevel at man ikke tok det skritt man burde gjort i fjor.
Da man utsatte EM ett år burde man samtidig ha samlet turneringen i ett land og gjennom det gi muligheten til å skape en trygg gjenåpningsfest for den internasjonale mesterskapsfotballen.
Russland og England ville vært soleklare og mer enn kapable kandidater.
Men for mange arrangørbyer hadde investert for mye i dette til at man tok sjansen.
Et format som dette måtte nødvendigvis bli til politikk. Og slik sett ville kanskje en potensiell krangel om fordeling av godene til de enkelte nasjoner vært den aller riktigste markeringen av 60 år med europeisk fellesskap.
Etterpåklokskapen, som i disse sammenhenger definitivt også er en form for klokskap, viser også at England, hvor finalen spilles 11. juli, er nasjonen som har kommet lengst i sin gjenåpningsplan idet EM starter.
Et forsøk på feiring
I stedet skal vi prøve å glede oss over det som tross alt kan bli en form for feiring – av det som tross alt blir det første store post-pandemiske idrettsmesterskap på verdensbasis.
I håpet om at de korona-frie boblene holder seg tette. Og at kanskje mesterskapsdebutantene fra Finland kan klare å overraske alle, på samme måte som Island gjorde det i 2016.
Et sted i Frankrike sitter Michel Platini.
Det viste seg at han hadde mottatt et suspekt lojalitetshonorar på ca. 20 millioner kroner fra FIFA-president Blatter. Da dette ble oppdaget, ble også Platini satt under etterforskning for korrupsjon.
Like før jul i 2015 kom den endelige utestengelsen av Blatter og kumpanen Platini fra all «fotballrelatert aktivitet» i åtte år.
Franskmannen var endelig fratatt sin store drøm om å våke over det som en gang skulle være en jubileumsturnering. Det eneste Platini kunne se frem til å feire kom noen få måneder senere.
Da hadde han selv sitt store jubileum. Michel Platini fylte nemlig 61 år.
