Hvor enn vi har snudd oss de siste ukene, har sosiale medier-trender som «tradwife» og «softgirl» blitt snakket om. Stort sett av folk som mener dette er latterlig, kvinnefiendtlig og bakstreversk.
50-tallet ringte og ville ha kvinneidealet sitt tilbake, liksom.
Hva det er med denne livsstilen som frister, virker man mindre interessert i å forstå.
Boller, barn og bikram-yoga
Det skal de ha, influenserne. Det er godt gjort å få husarbeid og andre dagligdagse gjøremål til å framstå så idyllisk og glamorøst som de klarer.
Det er som lukten av lavendel og nystekt surdeigsbrød siver gjennom mobilskjermen der du sitter på en overfylt buss på vei til jobb og drømmer om et enklere liv.
Men den blomstrete sommerkjolen som liksom skulle flagre så fint i vinden får deg bare til å fryse på det «airkondisjonerte» kontoret.
Men hvorfor blir vi så sinte?
Noen stor grunn til å hisse seg opp er det neppe.
Trenden er nok betydelig overdrevet.
Det er nok atskillig flere som løfter pekefingeren enn dem som faktisk ønsker å legge karrieren på hylla til fordel for hus og hjem, barn, bollebaking og pilates.
Det er likevel grunner til at dette opprører og engasjerer mer enn normalt.
Ikke bare kombinerer det vår tids to viktigste templer: Hjemmet og kroppen.
Det kan også varsle om noen viktige endringer i samfunnet vårt.
Et familiepolitisk comeback
For det første så er neppe familiepolitikken død. Den har bare fått en ny lyd.
Mange har nok tenkt at det er en politisk øvelse som hører fortida til. Det er lett å tenke på det som dinosauraktig at KrF ble et statsministerparti ved å snakke om kontantstøtte og verdikommisjon.
Dagens familiepolitikk har en annen innpakning.
Det åpenbare er noe så knuskende tørt som demografi.
Politikere har lenge vært bekymret for at norske kvinner føder færre barn. Med jevne mellomrom kommer det mer eller mindre banale oppfordringer om «fød i vei». Eller det som kommer forut.
Men like sikkert som at politikernes bekymringer neppe bidrar til en eneste ny barnefødsel, så skyldes det nok heller ikke mangelen på fødeklinikker, barnehageplasser eller barnetrygd.
Hvem skal pleie bestemor når bestemor er deg og meg?
Fallende fødselstall er en trend i store deler av Europa, og det uroer dem som styrer i alle i våre naboland.
For det handler om noe så grunnleggende som hvem som skal gjøre jobbene og ikke minst ta vare på oss den dagen vi blir gamle.
Men samtidig som vi trenger flere barn, trengs også mer av vår arbeidskraft.
Tidens melodi er at alle skal jobbe mer, stå lengre i jobb og at flere skal jobbe. Deltid er en uting vi vil bli kvitt. At debatten vil komme om vår særnorske sykelønn og uførestatistikk, virker åpenbart.
Det er ikke noe stort mysterium at dette for noen framstår som en krevende, kanskje til og med en motstridende kombinasjon.
Inn i familie-folden
En annen side handler om valgfrihet.
De politiske idealene har lagt ganske trange rammer for hvordan det ideelle familielivet skal leves. Mor og far skal dele permisjonsåret nesten likt, og så skal barnet i barnehage når det fyller et år.
Da jeg var liten var det litt synd i de barna som ikke fikk være hjemme med (stort sett) mor, men måtte gå i barnehage.
Nå er det plutselig blitt synd i de barna som ikke er i barnehage, men er hjemme med mor.
Særlig dersom det skulle dreie seg om kristne småbarnsmødre på Sørlandet.
Påfallende nok har synet på familien en tendens til å følge samfunnets behov for arbeidskraft.
At det er best for økonomien at begge foreldrene er i full jobb, er det vel liten tvil om. Men på umerkelig vis har også det blitt en norm for hva som er den beste barndommen.
Snevre rammer skaper alltid motreaksjoner.
Man trenger ikke være noen stor svogerforsker for å høre om og fra ellers så likestilte mødre som gjerne vil ha mest mulig permisjon selv.
Et uttrykk for det er den store økningen i kvinner som velger å ta ut ulønnet permisjon. De vil slippe å gå tilbake i jobb når barnet er ni måneder, og begrunner det gjerne med amming.
Etter mange år med fokus på karriere og likestilling er det kanskje ikke så rart at noen søker andre verdier.
Det motiverer neppe til noen flukt fra kjøkkenbenken når Ap-statsrådene Tonje Brenna og Cecilie Myrseth rykker ut mot «tradwifes» og advarer om at likestillingen kan komme i revers.
Hjemmets lune rede
Så er det et annet bakteppe at pandemien har gjort noe med oss.
To år der vi ble tvunget til å være hjemme har gjort selv den største festløve hjemmekjær.
Akkurat det er kanskje like greit, men alt er ikke rosenrødt.
Verken kulturlivet, kontoret, klasserommene eller sykefraværet er blitt seg selv igjen. Særlig har større fravær fra jobb og skole gitt grunn til bekymring.
Både familiepolitikk, arbeidsliv og fravær er viktige samfunnsdebatter som krever mye av oss.
Da er det nok lettere å fyre løs mot influensere som lager gull av den tidvis grå hverdagen på Tiktok, Instagram og Facebook.
