Vi som skriver og snakker om det amerikanske presidentvalget er gjerne mest opptatt av det amerikanerne kaller «the horse race», altså selve kampen om makten. Hvordan står det til på meningsmålingene nasjonalt og i vippestatene? Hvilke velgergrupper må vinnes over? Hvordan vil hendelser og påståtte og reelle tabber påvirke utfallet? Hvordan fremstår kandidatene som person og hvordan påvirker det deres velgerappell?
På mange måter ligner dette på dekningen av Tippeligaen. Vi følger utviklingen i tabelltoppen, formutvikling, skader og analyserer gjenværende kamper. Særlig når vi har liten tid, slik som i etermediene, blir dette sportsaspektet fremtredende.
Stor personlig makt
Dekningen av presidentdebattene er spesielt preget av søkelyset på presentasjon, mer enn politisk innhold. Også i Norge har vi sett en lignende utvikling, der vi i mange år har gitt partilederne terningkast for prestasjon, og der denne har bare en løs sammenheng med politisk innhold.
I USA er personfokuset mer naturlig, siden man der i langt høyere grad stemmer på person enn på parti, og partiprogrammene nesten ikke spiller noen rolle. Presidenten har stor personlig makt. Da er det viktig om velgerne har tillit til ham, og hans personlige forhold og fremtoning er relevant. Faren er selvsagt at politiske skillelinjer, og dermed hva som kan endre seg etter valget, drukner litt i dette. Og spiller det noen rolle for oss som bor i resten av verden hvem som vinner? Men likevel er det mulig å ta inn de politiske forskjellene også i dekningen av veddeløpet, og det gjøres da også.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Forskjellen er ikke så stor
I natt handler debatten mellom Obama og Romney om utenrikspolitikk. Det dreier seg både om tillit til hvem som skal forvalte verdens mektigste militærmaskin og verdens største økonomi, om hvilken rolle USA skal spille i verden mer generelt, og om konkrete ulikheter i politikken. Men siden utenrikspolitikken kommer langt ned på velgernes prioriteringsliste denne gangen, blir det igjen viktig hvordan kandidatene ter seg.
Den forrige valgkampen lærte oss, eller burde i hvert fall ha lært oss, at forskjellen mellom kandidatene som regel ikke er så store på utenriksfeltet. Retorikken er forskjellig, men USAs interesser og posisjon i verden endres sjelden vesentlig ved et skifte av president. Derfor er mange velgere skuffet over at Obama på mange måter har videreført Bush sin politikk. Selve symbolet på dette er Guantánamo. Han har riktignok gått vekk fra det Bush-administrasjonen kalte «forsterkede forhør» og andre kaller tortur, men kompensert ved å trappe opp dronekrigen.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Soldatene er ute av Irak, men de fleste ville ha vært ute også dersom McCain hadde vunnet. Afghanistan-engasjementet fases ut. Det hadde nok skjedd uansett, men trolig litt senere. Obama kan utfordre Romney i natt på hva han egentlig mener om dette.
Romneys angrepspunkt
Obama dro til Kairo i 2009 og leverte en tale som ble sett som en invitasjon til dialog. Det ga en kortvarig økning i USAs popularitet i regionen, men forhåpningene var urealistiske, og USA er nå mer upopulært i muslimske land enn under Bush, ifølge denne målingen fra Pew. Og det selv om landet i de fleste tilfeller enten har aktivt støttet folkelige opprør (Libya, Tunisia, Syria) eller i hvert fall ikke stilt seg i veien for dem (Egypt).
Romneys angrepspunkt i kveld vil være at Obama har redusert USAs makt gjennom å signalisere svakhet og planlegge reduksjoner i forsvarsbudsjettet. Obama vil påpeke at Romney ikke har penger til sine forsvarssatsinger, at han egentlig ikke har noe klart alternativ i utenrikspolitikken, og dersom han har det, vil Obama skremme med at Romney kan trekke landet inn i enda flere kriger.
I den forrige debatten rotet Romney til sitt angrep på at Obama-administrasjonen ikke beskyttet konsulatet i Benghazi. Angrepet vil bli gjentatt, siden det underbygger Romneys påstand om svakhet og inkompetanse.
I Syria støtter begge diplomatisk press og sanksjoner mot Assad. Romney vil sende tunge våpen til opprørerne, men i det viktigste spørsmålet, om Vesten skal innføre flyforbudssone eller på annen måte gripe inn direkte militært, er det vanskelig å se noen forskjell på de to.
Kina i sentrum
Romney angriper Obama for at forhandlings- og sanksjonspolitikken overfor Iran ikke har gitt resultater. Det springende punktet er om noen av dem i siste instans er villige til å gå til en militært angrep mot atominstallasjonene, eller i det minste tillate at Israel gjør det. Romney er mer tilbøyelig til det, noe som øker presset på Iran og dermed gir bedre sjanser for innrømmelser, samtidig som det medfører en reell fare for krig, en krig amerikanerne har svært delte meninger om. Et flertall synes å støtte et militært angrep, men bare hvis alle andre muligheter er uttømt.
Han vil fortsette å snakke i store bokstaver om Kinas undervurderte valuta og urettferdige handelspolitikk. Kanskje henger Obama seg på, men det er liten
grunn til å tro at det faktisk blir noen vesentlig endring på dette området dersom Romney vinner. De to landene er for avhengige av hverandre til at noe som ligner en handelskrig vil bli satt i gang. Obama vil benytte anledningen til å gjenta påstandene om at Romney sendte arbeidsplasser til Kina.
Forvent ikke de klare politiske alternativene i kveldens debatt, og husk at utenrikspolitikk ikke avgjør dette valget. Derfor vil særlig Romney forsøke å gjøre dette til et spørsmål om arbeidsplasser og økonomi, trolig gjennom å snakke om Kina.
