Kronikk

Utenforkameratene

Storbritannias tid som EU-medlem er snart historie. Norge bør følge innspurten nøye.

Britiske Theresa May og Erna Solberg møtes i Oslo

Storbritannia er en av Norges viktigste bilaterale samarbeidspartnere. Det er derfor nødvendig at Norge følger brexit-innspurten nøye, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra statsminister Theresa Mays besøk i oktober. Her er hun i vandrehallen på Stortinget sammen med Erna Solberg.

Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Skilsmisseavtalen mellom Storbritannia og EU er ferdigforhandlet, men det er fortsatt mye usikkerhet rundt veien videre. Om knappe to uker skal Underhuset stemme over avtalen. Resultatet kan tippe begge veier.

Mens brexit-prosessen for EUs del er blitt en historie om institusjonell suksess og 27 land som har stått overraskende samlet, er bildet som tegnes av Storbritannia det motsatte. I den britiske debatten har frontene vært så skarpe og de røde linjene så mange, at statsminister Mays jobb med å finne et nasjonalt kompromiss har fremstått som en tilnærmet umulig oppgave.

For Norges del har Storbritannia i mange henseende vært en stemme i EU.

Brexit har hele veien vært en forhandling på flere nivåer, med parallelle og kontinuerlige dragkamper ikke bare mellom EU og den britiske regjeringen, men også innad i den britiske regjeringen, mellom regjering og støtteparti, i parlamentet og i partigruppene.

Få sterke støttespillere

Politikk er som kjent det muliges kunst. Slik skilsmisseavtalen mellom EU og Storbritannia nå ser ut, er det knapt nok noen som vil få alle sine ønsker oppfylt. Avtalen har mange motstandere og få sterke støttespillere. Problemet for Mays kritikere er at de ikke har klart å samle seg om et troverdig alternativ. Noen ser nødvendigheten av et kompromiss, men ønsker noe annet enn det May har lagt på bordet. Noen foretrekker at Storbritannia kutter tvert og forlater EU uten en avtale. Noen øyner håp om en ny folkeavstemning. Noen tror nyvalg og regjeringsskifte som kan være en vei ut av uføret. Men tiden er i ferd med å løpe ut.

I løpet av de neste to ukene må Theresa May overbevise et flertall i parlamentet om at hennes avtale er å foretrekke fremfor alternativer de ulike partene frykter mer. Det være seg ingen avtale, en ny folkeavstemning eller en regjering ledet av Jeremy Corbyn. Mays hovedargument vil være at uten en avtale, går det mot en uryddig brexit.

«Den norske modellen» er nemlig fortsatt et referansepunkt i brexit-debatten i Storbritannia.

Storbritannia er en av Norges viktigste bilaterale samarbeidspartnere, og de politiske møtepunktene er mange. For et norsk publikum er det særlig fire aspekter som er verdt å følge med på i ukene frem mot brexit-avstemningen i Underhuset.

Norsk modell

Det første handler om Norge som modell for Storbritannia. «Den norske modellen» er nemlig fortsatt et referansepunkt i brexit-debatten i Storbritannia. Allerede i sin banebrytende tale om Storbritannias fremtid i EU for 2013, avviste David Cameron at en norsk løsning kunne svare på kritikken fra EU-motstandere på den britiske høyresiden.

May har konkludert på samme vis, og fra norsk side har budskapet vært at britene neppe vil trives bedre med lobbytilværelse à la Norge. Heller ikke for Labour-leder Jeremy Corbyn har EØS-medlemskap vært et foretrukket alternativ. Likevel snakkes det nå i enkelte kretser om et tverrpolitisk kompromiss rundt en slags «Norway+»-modell.

Det er vanskelig å se at et flertall i det britiske parlamentet skulle gå inn for et slikt alternativ, ikke minst siden det også her vil være kompliserte juridiske og politiske forhold. Likevel, dersom Mays avtale skulle strande i Underhuset, må Norge være beredt på at EFTA og EØS igjen kan bli trukket opp av hatten. Skulle Storbritannia mot formodning ende opp i EFTA, enten på kortere eller lengre sikt, vil det ha stor innvirkning ikke bare på dynamikken mellom EFTA og EU, men også på balansen innad i EFTA.

Britisk modell

Det andre aspektet handler om Storbritannia som modell for Norge. Norge er et referansepunkt i den britiske debatten, men utviklingen på britisk side påvirker også den norske debatten om EU og EØS.

Noen foretrekker at Storbritannia kutter tvert og forlater EU uten en avtale.

I starten av brexit-forhandlingene var sjefforhandler Michel Barnier opptatt av at Storbritannia skulle plukke fra eksisterende «hyllevare» når den fremtidige relasjonen skulle utformes.

Både i skilsmisseavtalen og den politiske erklæringen ser vi nå likevel konturene av en unik britisk modell. Norge vil følge nøye med på den videre prosessen rundt Storbritannias fremtidige avtale. Enkelte løsninger vil kanskje noen på norsk side la seg inspirere av – det sikkerhetspolitiske feltet er en klar kandidat. I tillegg har norsk EØS-kritikk allerede fått vind i seilene fra utviklingen på britisk side. Vi må anta at debatten vil tilta etter hvert som den fremtidige Storbritannia-EU-relasjonen tar mer form.

EU uten Storbritannia

Et tredje viktig aspekt handler om Norges forhold til et EU uten Storbritannia. Når Storbritannia i mars neste år bytter side i ligningen, fra medlemsland med plass rundt bordet til et land på vei ut eller utenfor, vil det påvirke dynamikken og maktbalansen i EU.

Storbritannias uttreden skyver politisk tyngde fra nord og vest mot sør og øst. Storbritannias fravær fra forhandlingsbordet vil kunne gi andre land og konstellasjoner mer innflytelse.

Noen øyner håp om en ny folkeavstemning.

For Norges del har Storbritannia i mange henseende vært en stemme i EU for synspunkter som Norge kunne «kjenne seg igjen i». Ikke minst av den grunn har norske regjeringer vært tydelige på at Norges førstevalg ville vært at Storbritannia ble værende i EU. Uten Storbritannia i den indre sirkel, blir det viktig for Norge å styrke båndene til andre «likesinnede» EU-land – som de nordiske, Nederland og Tyskland.

Storbritannia uten EU

Det fjerde og siste aspektet dreier seg om Norges forhold til et Storbritannia utenfor EU. Storbritannia har historisk sett hatt en spesiell plass i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, og på 1950- og 1960-tallet ble norske veivalg i europapolitikken ofte eksplisitt koplet til britiske.

I nyere tid har det politiske forholdet gått mer under radaren. Gjennom brexit-prosessen har imidlertid interessen for den andre økt på begge sider. Hva slags relasjon ønsker Norge å ha til utenforlandet Storbritannia? Den videre utviklingen i brexit-prosessen vil kunne skape friksjon i det bilaterale forholdet på berørte områder.

Samtidig finnes det mye etablert samarbeid å bygge et bilateralt forhold på. Og på områder der interesser og synspunkter sammenfaller, vil Storbritannia og Norge kunne finne sammen.

I felles utenforskap.