Unnskyldningens kraft

Med ski på beina og med høy puls ble jeg stoppet av en fyr midt i skiløypa. Jeg opplever det utenkelige.

La meg først ta deg litt tilbake. Jeg vokste opp i naturskjønne omgivelser. Vakre fjell, Glomma, elg og skog. Det som skjedde på skolen i Alvdal, var derimot ikke postkortvennlig.

På skolen og på fotballbanen passet jeg aldri inn. Å være homo og sånn passe rar er ikke en suksessoppskrift for å bli kongen av skolegården eller kaptein på fotballaget.

Jeg hadde ingen bestevenn. Jeg gikk rundt og var han som smilte og latet som jeg var glad, men som ikke hadde det bra. Årene på ungdomsskolen har jeg på mange måter fortrengt, men noe klarer jeg ikke å glemme.

Guttene, spesielt de som gikk over meg, var som den fryktede Voldemort for Harry Potter. Bare de nærmet seg, eller jeg visste at de var i nærheten, kunne lufta fryse til is. Spesielt var det sånn i tiden da jeg spilte fotball. I garderoben var målet å gjøre meg så liten som mulig, og på banen følte jeg meg ikke som en del av et lag. De andre hadde noe jeg ikke hadde – nemlig hodet og brystet hevet.

Jeg ble kastet snøball på, slått i magen og alltid valgt sist. Likevel var ordene og blikkene det verste, eller kanskje fraværet av dette.

En situasjon som har brent seg fast, er da jeg overhørte de ett år eldre 91-gutta snakke om meg i matfri. Døra inn til klasserommet stod på gløtt, og jeg hørte dem si: «Martin er så homo, hvem er det han tror han er?»

Det var et sånt øyeblikk i livet hvor tiden stoppet.

Martin Homo

Vi var fire som hadde samme fornavn i klassen. Uheldigvis for meg heter jeg Holmen til etternavn. Det gjorde at jeg fikk Martin H. som forkortelse. Og kreative ungdomshjerner gjorde om h-en til homo, og med ett hadde jeg det fengende navnet Martin Homo.

I en periode fikk jeg også egen garderobe, fordi jeg ikke ville dusje med de andre gutta. Jeg var redd for å gå i garderoben i kjelleren med de andre. Usikkerheten ble min følgesvenn.

Når jeg er på besøk hjemme på Alvdal, håper jeg at jeg ikke møter på noen av bøllene fra den tida. Jeg er litt på vakt.

Tredje juledag, hjemme hos mamma og pappa på Alvdal, så skjer det.

I skiløypa, på vei mot meg, kjenner jeg igjen en av dem som mobbet meg mest. Det er ingen andre i løypene, og rundt oss er naturen helt stille. Idet vi krysser sier jeg hei, sånn litt av gammel vane og uten å tenke, fordi jeg hilser på alle når jeg går på ski. Bak meg hører jeg et «halla».

Noen runder senere møtes vi igjen. Vi nikker til hverandre og krysser. Så hører jeg plutselig noen komme raskt bak meg.

«Martin, vent, det er en noe jeg må si deg!»

Jeg snur meg, og der kommer han. På den korte tiden rekker jeg å bli redd, og får flashback til ungdomsskoletiden.

Hva vil skje?

Jeg går ut til siden, stopper opp og møter blikket hans. Så sier han:

«Det er noe jeg har tenkt på i det siste.»

Han ser på meg og trekker pusten. Det er vindstille. Fuglene holder kjeft.

«Sorry for at jeg var en drittsekk mot deg på ungdomsskolen. Jeg oppførte meg ikke bra, og det vil jeg si unnskyld for. Unnskyld, Martin.»

Jeg forstår ikke hva som skjer. For en kraft! Det jeg var så redd for at skulle skje for bare noen sekunder siden, skjedde ikke. Her står jeg i en skiløype og blir stum av lettelse, men også begeistring.

Det krever en enorm ryggrad og ikke minst haugevis med mot for å gjøre noe sånt.

Hvordan skal du si unnskyld

Det er mange som kunne ha trengt en unnskyldning. Og det finnes så mange ord for å si at du har «dreti på draget»: sorry, beklager, unnskyld, omforladels.

Kan det være sånn at den som burde si unnskyld også trenger å få sagt det?

Forsoning er gjensidig. Du må legge noe i potten. Det betyr at du som får unnskyldningen, også må klare å ta den imot. Det kan være vanskelig, fordi du i lang tid har kjent på en urett. Det er lett å forstå. Men du har et valg.

Vi bøyer hodet

Hvis jeg sier skam, så tenker du kanskje på Nora, Even og Isak.

Hvis du også har blitt mobbet, har du kanskje, som meg, følt skam. Men også mange av de som har behandlet andre dårlig, føler skam.

Visste du at om vi føler skam så bøyer vi hodet? I boka «De seks store følelsene» skriver forfatterne at skammen påvirker blodgjennomstrømningen og musklene i nakken, og det kan få hodet til å henge automatisk. Det er som om evolusjonen hjelper deg med å vise andre at nå har du lyst til å gjemme deg.

Psykologen min sier at skam også kan være vitaliserende. Hvis du aksepterer at noe har vært skamfullt, vil du kjenne at det kan gi deg energi.

Da jeg fikk unnskyldningen i skiløypa, sa jeg takk. Jeg kunne også bedt han dra til helvete. Jeg kunne tenkt at han egentlig ikke mente det, at han burde ha kommet med den for lenge siden, at dette er for sent. At det ikke var en ekte unnskyldning.

Jeg kunne forblitt bitter, men siden jeg aksepterte unnskyldningen, opplevde jeg faktisk en stor lettelse. Jeg pustet friere.

Dette er unnskyldningens kraft.

De fleste av oss har vært en drittsekk en eller annen gang. For la oss være ærlige. Det er ikke alle som er Solveig Kloppen. Og har du vært en drittsekk, så er noe av det fineste du kan gjøre å si unnskyld. Det er bra for deg, og kan bety mer enn du kanskje tror for den andre.

I ettertid har jeg fundert på hvor mye en unnskyldning kan bety. Noen ganger holder det kun med én person. Det er ikke mer som skal til. Vi kommer oss videre i livet, men det hjelper med et unnskyld på veien.

Neste gang jeg er på Alvdal, går jeg med lave skuldre og hodet litt høyere hevet.

Les også: