En mandag for litt over sju uker siden bestemte jeg meg.
Jeg måtte logge av Instagram. Orket ikke fremstå som han sprudlende og vellykka fyren med det konstant store smilet lenger.
Nå innser jeg at jeg sikkert er en av dem som har fått andre til å føle seg dårlig, fordi jeg har vist fram et glansbilde av livet mitt.
Men han jeg har vist fram med bilder og captions matcher dårlig med han jeg har følt meg som.
Det jeg skal dele nå, gjør jeg fordi jeg tror på åpenhet. Jeg gjør det fordi jeg får meldinger fra ungdommer som lurer på hvorfor jeg ble borte.
2020 har vært et tungt år for mange, men for min del har koronaen bare spilt en birolle. Det er helt andre ting som har gjort dette året dritt for meg -med mange utropstegn.
Men instaen min har aldri sett bedre ut!
Møt Martin på Insta:
Blid og glad med mange venner. Programlederen på NRK MP3 som lager liv på lufta hver morgen.
En «får til alt»-type.
Sporty-happy-Martin føler seg som supermann på fjelltopper.
«Shoutout til verdens beste venn og turpartner».
Crazy-Martin ler så magemusklene verker, Martin jubler for livets glade dager på ski, Martin på tidenes sommerjobb foran 13 000 publikummere, happy-Martin i hengekøye i skogen og i krystallklart vann på en vakker strand. Martin med kjendiser og Martin på gøyale fester.
Livet som en eneste lang fest.
Det du ikke ser, er alle de tunge øyeblikkene. Du ser ikke at jeg hadde så angst på fjelltoppene at jeg måtte leie noen, selv om jeg skrev at jeg følte meg konge.
Du ser ikke at jeg har vært veldig mye trist det siste året. Jeg er ikke deppa tjuefiresju. Jeg er redd og har også angst i enkelte stunder, men aller mest er jeg trist.
For første gang i livet var jeg borte fra jobb fordi jeg ikke klarte å være den offentlige Martin.
Livet setter opp noen hindre underveis.
I mitt tilfelle ble det for mye av alt annet enn det som virkelig betyr noe: kjæreste, familie, venner og meg selv.
Det er vanlig å være trist i løpet av livet. Det er faktisk unormalt å være blid hele tiden.
Men når vi bare viser fram en retusjert lykke og fremstiller livene våre som en ren lek, er det fort gjort at mange, kanskje særlig unge, får en følelse av at livet deres ikke er bra nok.
At det er noe feil med dem.
Siden den mandagen jeg fikk nok av insta, har jeg ikke sett en eneste story eller likt ett eneste bilde.
Og jeg spør meg:
Hvor bra er egentlig sosiale medier for helsa vår?
Jeg har kjent på kroppen hvor mye energi det kan ta. Sosiale medier er ikke årsaken til at jeg ble trist og måtte starte på nytt.
Men å være på insta hjalp ikke.
Jeg delte happybilder fordi jeg ikke turte å være ærlig om hvordan jeg hadde det. Det var enklest å bare gjøre det jeg alltid hadde gjort: kjøre på og dele smilende bilder.
Ungdomstiden skal brukes til å være utforskende og dum. Du skal begynne å finne deg selv, din gjeng og din identitet.
Hvor lett er det når du hele tiden sammenligner deg med noe som er nærmest perfekt?
Flere unge jeg snakker med sliter med å leve opp til det livet de tror at de burde ha hatt: det glossy livet som finnes der rett foran oss på mobilen.
Når jeg møter yngre folk får jeg spørsmål om hvordan det er å jobbe i radio. Ofte sier de at de vil bli kjent på YouTube, de også. Jeg får høre at livet mitt ser fett ut.
Og ja, livet mitt er fett til tider. Det er gøy å jobbe i radio, og jeg er F-kjendis på YouTube.
Men livet mitt kan også være tungt. Og livet mitt er helt vanlig. Jeg får matrester mellom tenna og jeg liker Astrid S.
Og akkurat som deg følger jeg folk på insta som har et liv, en kropp, en leilighet eller venner som er mer spennende enn det jeg har. Det føles i hvert fall sånn.
Jeg skulle ønske at insta viste mer av hvordan det faktisk er å være et menneske.
Vi kan ikke endre Instagram. Men de siste sju ukene har jeg forstått at det er jeg som bestemmer hva jeg skal se.
Du kan styre hvor mange perfekte kropper og fantastiske leiligheter du får i feeden din. Eller du kan logge helt av.
Jeg innså også at jeg gradvis ble mer og mer hekta på bekreftelsen fra følgerne mine. Jeg er 28 år, og ble avhengig av «likes» for alt som skjedde i livet mitt. Jeg skapte en illusjon av den perfekte Martin.
Og det var et bilde av meg selv jeg ikke likte.
Jeg er ikke den første som har tatt pause fra Instagram. Nylig gjorde Joakim Kleven og Malin Nesvoll, kjent fra bl.a. YouTube, nettopp det. De ville nyte sommeren uten jag og mas.
Vi trenger flere som dem. Som viser at det er ok å logge av.
Nå har abstinensene mine lagt seg. Når jeg åpner telefonen så er det ikke insta som åpnes, men ofte SMS- eller telefon-appen.
Jeg har aldri kjent vennene mine så godt som nå. Nå vet jeg hvordan de egentlig har det. Og det beste: Når vi møtes, så forteller vi ting uten at vi allerede har sett det på insta. Samtalene blir mye bedre!
Jeg trengte en skikkelig pause fra sosiale medier for å være til stede i selve livet. Hvordan det er for deg må du finne ut av selv, men å logge av Instagram en kan være en god begynnelse.
Men jeg innrømmer at jeg liker å scrolle. Eller jeg likte det. Har du tenkt på hvor mye du får med deg? Ofte husket jeg ikke noe av hva jeg hadde sett.
Snakk om å kaste bort tid, på noe som ofte får deg til å føle deg som en mislykka, liten dritt.
