Hopp til innhold
Kronikk

Uniformerte anmeldere

«Snømannen» får terningkast 2. Enda en gang er norske anmeldere skjønt enige.

Snømannen-trailer

Filmen «Snømannen» blir slaktet av et langt på vei samstemmig kritikerkorps. På tide at kritikerne også er med på en debatt om sin egen rolle, mener kronikkforfatteren. (Bilde fra filmen).

Foto: Skjermdump frå Trailer

I fjor prøvde Hanne Kristin Rohde å komme med kritikk av kritikerkorpset og fikk så hatten passet. Her må man altså trø varsomt. Men er det virkelig for mye forlangt å be om at vi sammen ser på anmelderrollen? En kritiker bør vel tåle å diskutere sin egen rolle i et kritisk lys?

Vi som har hatt å gjøre med kritikere opp igjennom på ulike felt har lenge ønsket en edruelig meningsutveksling rundt noen dilemmaer knyttet til anmelderrollen. For eksempel er det vel nokså åpenbart at en anmeldelse ikke bare er en vurdering, men også en selvpresentasjon. Anmelderen ønsker å fremstå smart og oppdatert, i flukt med rådende strømninger, ikke minst overfor andre anmeldere, og god smak er helt grunnleggende hvis man vil fremstå kulturelt kompetent.

Anmeldere har en enorm definisjonsmakt.

Makt over publikum

Anmeldere har en enorm definisjonsmakt. For noen år siden var Operaen på turné med den komiske operetten Flaggermusen. Vi skulle gjøre to forestillinger i Haugesund. Den første kvelden var det høy stemning i salen. Neste dag fikk vi slakt i Haugesunds Avis, og på forestillingen samme kveld spilte vi mot en massiv vegg. Eneste gang publikum lo var da sopranen gled på en vannpytt på scenen og falt stygt. De hadde jo blitt fortalt at dette var en dårlig forestilling. De følte seg lurt.

Før internett lå skjebnen til en nyskreven opera i hendene på Aftenpostens anmelder, rett og slett fordi det var den avisen operapublikummet i hovedsak forholdt seg til. God anmeldelse i Aftenposten betydde forlenget levetid. Dårlig anmeldelse betydde at komposisjonen havnet i en skuff.

Med internett har vi fått muligheten til å balansere ulike anmeldelser opp mot hverandre. Problemet er bare at det ofte synes å oppstå sterke smitteeffekter mellom anmelderne i de store avisene.

Anmelderen ønsker å fremstå smart og oppdatert.

Store konsekvenser

De fleste av oss husker da Adrian og Bjørnov kom med musikalen «Which Witch». Norske anmeldere tok helt av. Dette var genialt! Proppfulle av selvtillit skulle jentene innta England hvor de fikk en brutal realitetssjekk. Kanskje kunne et mer edruelig norsk kritikerkorps hjulpet dem med nettopp det.

Vi utøvere pleier å si til hverandre at vi driter i anmeldelser, men det er som regel blank løgn. Vi vet hva en anmeldelse kan bevirke, individuelt og kollektivt. Det kan sende folk inn i tunge depresjoner, det kan føre til at folk oppgir sin kunstnerdrøm for godt. For institusjonene får det ofte store økonomiske konsekvenser.

Les også: Ingen nåde for «Snømannen» hos amerikanske anmeldere

En personlig anmeldelse

Du kan si hva du vil om kunstneriske prestasjoner, men et kunstnerisk uttrykk er alltid dypt personlig, uansett om du står på en scene eller skriver bok. Du gir av hele deg, og dermed rammes man tilsvarende tungt av dårlig kritikk. At det følger ansvar med anmelderrollen er innlysende, og dette krever at anmelderen har et ryddig forhold til egne beveggrunner og motiv.

Vi utøvere pleier å si til hverandre at vi driter i anmeldelser, men det er som regel blank løgn.

De fleste anmeldere har ordet i sin makt, og undertegnede kan sikkert tas både på det ene og det andre i dette innlegget. Men det hadde vært hyggelig om bare én anmelder la godviljen til og faktisk var villig til å gå i dialog med oss som har opplevd på kroppen, på godt og vondt, hva anmeldelser kan bevirke.

Om Snømannen er en god eller dårlig film kan vi la ligge her. Også at Per Haddal sier han ville gitt den fire eller fem.

Det er jo en stund siden han var en del av den gode smak.

Følg NRK Debatt på Facebook og Twitter