Heller ikke i kveld får ungdommen kjenne på spenningen og forventningen, lure på om den-og-den er der-og-der. Hvordan festen blir, og hva som kommer til å skje. Det blir ingen fest i kveld.
Ungdomstida skal ikke være sånn. Ungdomstida er så kort. De unge har egentlig ikke tid til å utsette den. Vi må ta tegnene alvorlig.
Likevel klarer jeg ikke helt å unngå å få litt flashbacks fra min egen ungdomstid, på 80-tallet. Den gangen var det særlig narkotika, dataspill, porno og vold som truet. En pandemi er noe annet, den er brå og uforutsigbar, men de voksnes bekymring ligner, synes jeg. Og den var til dels berettiget. Det gikk virkelig dårlig med noen av oss.
De fleste ble det likevel folk av. Slik er det alltid.
Selv under krigen vokste barn og ungdommer opp og klarte seg fint. Mange av dem som unngikk de verste traumene beskriver krigen som en tid da de lærte seg betydningen av samhold, utholdenhet og tilpasning. De beskriver det psykologer kaller traumatisk vekst, altså å vokse på det vonde som skjer, i motsetning til posttraumatisk stresslidelse.
Det er riktig at mange sliter nå, men jeg synes også at ungdommen er imponerende tålmodig og forstandig. For meg virker det som om de fleste av dem skjønner godt hva som står på spill og at dette må innebære et visst tap av frihet.
Det er skikkelig ille å gå glipp av en så stor del av den korte ungdomstida, men de fleste ser at det ikke finnes noe alternativ. Forskningen som viser at mange er deprimerte og ensomme viser også at de like fullt er optimister på noe lengre sikt. De har god tro på at de kommer til å klare seg godt i livet.
Ungdommen lar seg ikke knekke av korona.
Noen frykter at en hel generasjon pådrar seg skader som det vil ta lang tid å rette opp. Sterke stemmer har kommet med varsler, råd og gode forslag til tiltak.
Det er sant og viktig, det de peker på. Forskningen viser at flere ungdommer enn vanlig er deprimerte, engstelige og ensomme. Barnevernet har fått færre henvendelser enn normalt, og det er et dårlig tegn.
Mange blir ikke sett og ivaretatt.
Jeg tror at det er godt for ungdommen at vi voksne er bekymret og ser faresignalene. De oppfatter det som omsorg, slik vi gjorde på 80-tallet. Ungdommen trenger at vi forstår og deler deres bekymringer.
Men de trenger også at de voksne gir dem håp. I vanskelige situasjoner søker de unge til de eldre fordi de eldre har mer oversikt og erfaring. I kriser er det godt å ha en større hånd å holde i. Da er det viktig at de eldre ser langt, både framover og bakover, og vet at verden står til påske også i år.
Voksnes angst kan smitte. På samme måte smitter voksnes håp og visshet om at vi kommer igjennom dette, fordi vi holder sammen og tar kloke valg.
Vi voksne må være forsiktige med hvilket språk og hvilke sammenligninger vi bruker. Når vi sier at krisen og tiltakene er de mest inngripende siden krigen, må vi ikke trekke sammenligningen for langt.
Pandemi og krig er vesensforskjellige: Krig er et villet, menneskestyrt traume, og dermed et møte med selve ondskapen. En pandemi er en naturkatastrofe. Den er et uhell som ingen har villet påføre oss.
En blind ulykke kan i beste fall forene oss, hvis vi holder sammen og har tillit til hverandre. Den tilliten virker det som at de aller fleste unge har beholdt. De kan synes det er urettferdig at andre grupper prioriteres og stille spørsmål ved vurderingene som blir gjort. Når det kommer til stykket forstår de likevel at vi må overlate avgjørelsene til de som er best informert og best skikket til å veie alle hensynene mot hverandre.
Den sosiale nedstengningen er kjedelig, brysom, ubehagelig og sår, men den er forbigående og godt begrunnet, og derfor til å leve med for de fleste.
En fortvilet femtenåring som føler at livet er satt på pause trenger voksne som forstår og tar opplevelsen på alvor, som ikke bagatelliserer eller latterliggjør, men som heller ikke tror at ungdommens framtid og psykiske helse blir varig skadet.
Vi bør minne oss selv om hvor robust ungdommen tross alt er, og at det også er lyspunkter i alt det vanskelige.
Skolene rapporterer om mindre mobbing og bedre miljø og samhold mellom elever. Kontakttelefoner for barn og unge melder om det samme. Noen elever klarer seg faktisk bedre med delvis hjemmeskole, fordi de får konsentrert seg bedre. Mange unge setter pris på at de nå har mer tid sammen med familien sin.
Studenter går glipp av mye, men er også utrolig kreative i sin bruk av sosiale medier. Denne kompetansen kommer de til å ta med seg videre.
Jeg tviler på at vi kommer til å få en generell psykisk helsekrise som følge av pandemien. Til det er ungdommer og familier flest for robuste, kreative, tilpasningsdyktige og kloke.
De fleste forstår at vi står i en unntakssituasjon, og holder fast på at framtiden blir meningsfull, trygg og god. De har et solid nettverk av venner og voksne som inspirerer dem med realistisk optimisme og et blikk langt fram.
Veldig mange unge kommer til å bli bedre kjent med seg selv og forstå sine egne og andres behov, begrensninger og muligheter bedre, slik vi gjør når vi lærer av motgang.
Vi må ta vare på dem som sliter tyngst, så de kan få del i den samme veksten, heller enn å fortelle dem at de kommer til å gå under. Ungdom flest er ikke traumatisert av korona.
Jeg har tro på korona-generasjonen. Og viktigere: Det har de selv også.
