Klimaplan farvel?

Debatten om klimakutt skal tas hjemme eller ute har vært den klassiske norske klimadebatten de siste tiårene.

Da Hurdalsplattformen ble presentert, vakte formuleringene oppsikt fordi den brøt med tradisjonen om en kombinasjon av begge.

I Hurdal ble målet definert som 55 prosent kutt innen 2030, sammenlignet med 1990 uten bruk av kvoter.

Alle kutt skulle skje i Norge.

Det forpliktende klimamålet i Parisavtalen er i samarbeid med EU. Det innebærer et mål om 50–55 prosent kutt innen 2030, og åpner for bruk av kvoter. Det er dette målet som er forpliktende for Norge, som er rapportert inn til FN, og som også er nedfelt i den norske Klimaloven.

Urealistisk

I den offentlige debatten om norsk klimapolitikk er «Hurdalsmålet» definert som meget krevende, kostbart og lite realistisk av en lang rekke av landets fremste klimaforskere og eksperter.

Regnestykkene viser at en i praksis må redusere de norske klimautslippene med 26 millioner tonn innen de åtte årene som står igjen. Det er i så fall et tempo som er hinsides reduksjonene så langt.

Skal en ha teoretisk mulighet til å nå dette, må en for eksempel definere det norske opptaket av karbon i skog – i tråd med det Frp har gått inn for. Det ville redusert de norske utslippskravene med minst 10 millioner tonn i en håndvending. En løsning det ikke er flertall for i Stortinget.

Elektrifisering

Et av momentene, nemlig utslipp fra petroleumssektoren, illustrerer hvor krevende dette er:

Stortinget vedtok i forbindelse med oljeskattepakken sommeren 2020 å øke ambisjonene om reduserte utslipp til 50 prosent fra sokkelen. Men 50 prosent sammenlignet med hva?

Utgangspunktet for stortingsvedtaket er utslippene fra sokkelen i 2005 og ikke 1990 som det nasjonale klimamålet tar utgangspunkt i.

I 2005 var utslippene fra oljesektoren langt større, , og skal en nå 55 prosent for hele økonomien må industrien og jordbruket redusere utslippene desto mer.

Klimaavtalen som ble vedtatt i Stortinget er langt unna tiltak som kan bidra til å nå denne målsettingen.

Omstillingsmål – ikke klimamål

De siste ukene er Hurdalsmålet i klimapolitikken blitt omdefinert til et «omstillingsmål» av regjeringen. I revidert nasjonalbudsjett (RNB) ble tankegangen utdypet.

Formuleringene i budsjettet har utløst debatt om målet om 55 prosent reduksjon i norske utslipp i virkeligheten er i ferd med å bli oppgit.

Det er særlig to forutsetninger som er verdt å merke seg.

«Målet skal fremme en fornuftig langsiktig omstilling for hele økonomien og fremme teknologiutviklingen vi er avhengige av. Det skal legges vekt på at norsk næringsliv skal være konkurransedyktig i fremtiden, og det legges til grunn at Norge fortsatt skal ha overskudd i kraftbalansen. Målet skal ikke medføre en lite effektiv klimapolitikk eller uforholdsmessig dyre tiltak.»

Kraftbalansen handler i praksis om elektrifisering av sokkelen. I regjeringsplattformen slås det fast at dette skal «i størst mulig grad skje med havvind eller annen fornybar strøm produsert på sokkelen.»

Det er tidligst utsikter til produsert havvind i 2029, og alternativet med å elektrifisere sokkelen med kraft fra land innen 2030 vil true overskuddet i kraftbalansen. Senterpartiets parlamentariske leder Marit Arnstad problematiserte dette tidligere i vinter, og inviterte til debatt om realismen i målet.

Uforholdsmessig dyre tiltak utfordres dersom en skal tro de forskerne som har beregnet kostnadene når klimatiltakene utelukkende skal skje i Norge. To av de fremste på feltet, Taran Fæhn og Brita Bye i SSB, pekte i en artikkel i «Energi og klima» 20 april i år på nettopp dette :

«I denne artikkelen viser vi at regjeringens helomvending enten kan falle svært dyrt ut eller bli uforenlig med forpliktelser i et videre EU-samarbeid. I verste fall kan vi falle tilbake til gamle dagers tvilsomme kvoteløsninger.»

Uklart om klimamålet

Både statsminister Jonas Gahr Støre og klimaminister Espen Barth Eide har gjentatt at målet fra Hurdal står fast.

Problemet er likevel at alle realistiske analyser tilsier at det er svært krevende å nå så store kutt på så kort tid i Norge.

Når det heller ikke foreligger en konkret og forpliktende plan, så risikerer politikerne at folk flest ikke tar denne typen planer og målsettinger på alvor.